Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Det som har skjedd i Hellas den seneste tiden har likhetstrekk med hva som skjedde på teaterscenene i antikkens Hellas.

På dionysosfestene, fester til ære for guden Dionysos, utviklet særlig Aischylos, Sofokles og Evripedes den greske tragedien som dramasjanger. Et par århundre seinere forsøkte filosofen Aristoteles å forklare hvordan Kong Ødipus, Antigone, Medea og alle de andre tragediene skulle forstås.

Aristoteles sa blant annet at tragedien måtte ses i et rensingsperspektiv, på gresk «katharsis». Dette fungerte sånn at tilskuerne skulle leve seg inn i alt det vonde som hendte på scenen, og på et bestemt punkt, et «point of no return» i handlingsgangen, ville de forstå alt sammen og via den tragiske heltens krise gjennomgå en slags etisk rensning. Tragedien som drama ble dermed et pedagogisk lærestykke. Aristoteles var en stor pragmatiker.

Dette er historiske Hellas, det litterære Hellas. Landet med opphavsretten til begrepet demokrati, «demos» = «folk», «kratein» = «å styre». Og altså arnestedet til hele Europas kulturarv. Det Europa vi skryter av i festtaler ved jubileer og åpninger av nasjonalforsamlinger og andre pompøse arrangementer.

Det moderne Hellas anno 2011 er dessverre noe helt annet. Landet til Homer, Sokrates, Platon og Aristoteles, landet med den stolte tradisjonen har blitt kroneksemplet på den finans- og gjeldskrise som herjer over Europa for tiden. Et land som skal kutte tilsvarende 12 prosent av landets brutto nasjonalprodukt, landet hvor hver femte offentlige ansatte vil miste jobben, landet der skatter skal økes og lønnsinntekter og pensjoner senkes. For hvem? Jo, for de lavtlønte, og de som har minst fra før av. De har for lengst vært gjennom «point of no return», men har publikum, de greske politikerne, lært noe som helst?

På makronivå har nå eurosonens 17 finansministere blitt enige om å skrive ned den greske statsgjelden sånn at de ikke skal drukne i gjeld. Vi snakker antagelig om 50-60 prosent, et gjeldskutt på 200 milliarder euro (1500 milliarder kroner). Eller en ordnet konkurs, som EU-politikerne kaller det. Hva som skjer, avgjøres visstnok i løpet av denne uka.

Hvorfor gikk det så galt med heltene i de greske tragediene? Jo, fordi de ble besatt av overmot, på gresk «hybris», de gjorde ikke som Aristoteles anbefalte og fulgte den gyldne middelveien. Nei, de gjorde som Ikaros og Sisyfos – de utfordret gudene og naturlovene. Og måtte betale regninga sjøl.

De moderne grekerne har også levd over evne og bevilget seg goder som de ikke har hatt råd til. Nullvekst i økonomien og dårlig effektivitet har de hatt i årevis. Skattene har vært for lave, den materielle livslysten for stor. Dionysos har styrt. Onde tunger og forståsegpåere har i lang tid ment at om grekerne ikke hadde gått over til euro som valuta og fortsatt med drakmer, ville de vært konkurs for lengst. Mens andre mener at om de hadde beholdt sin nasjonale valuta, ville de kunne nedskrevet verdien på den nasjonale valutaen og «reddet» kassa av den grunn. Stein Reegård, LOs sjefsøkonom mener at Hellas har drevet dårlig politikk og stelt i stand dette sjøl.

Uansett årsak: Grekerne er i «deep shit». Offentlige ansatte streiker og marsjerer i gatene. Parlamentet har flyttet ut, på gata kastes det stein på bevæpnet politi. Demokratiets vugge og Akropolis kan så vidt skimtes bak et slør av tåke, forurensning og gatestøv. Frustrasjonen og raseriet er enorm. Og turistene, som landet er så avhengige av, forsvinner som dugg for den varme, greske sola.

30.000 jobber skal bort, minstefradraget for inntektsskatt skal senkes fra 8000 til 5000 euro. Alt sammen i et desperat forsøk på å betale en statsgjeld som er på over 150 prosent av landets BNP og som mange skeptikere tviler på om Hellas noensinne blir kvitt. Til tross for krisepakker og EU-fond.

Hellas er ille ute, men flere land ligger nesten like dårlig an. For eksempel Italia. Redsel og frykt brer seg i hele verdensdelen. I diktsamlingen «Den røde fane» fra 1937 av den norske dikteren Arnulf Øverland finner vi det berømte diktet «Du må ikke sove». Det lyriske jeg-et våkner opp av en urovekkende drøm, det er en dramatisk tid i Europa. De tre siste versene går sånn.

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.

Ute var glitrende stjernevær.

Bare en ulmende stripe i øst

varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand

steg med et skjær av blod og brand,

steg med en angst så åndeløs,

at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -

Vår tid er forbi - Europa brenner!

Det er landene i sør som i dag brenner. Men vi har ingen garanti for at brannen ikke sprer seg til Nord-Europa og Norden.

«Alt henger sammen med alt», sa Gro Harlem Brundtland. Det visste de gamle grekerne også. Men gjør de moderne grekerne det?