Norske sjømenns triste skjebne i New York

Aleksander Bergan (tekst)

Om Brooklyn i New York var ei urskive med nord klokken tolv, og du stiller deg på ni-tallet, befinner du deg omtrent i området som heter Red Hook. Her finnes det et stort idrettsanlegg som heter Red Hook Park, hvor en kan spille baseball eller fotball, eller ta runder på løpebanen. Etterpå kan en stikke en tur innom IKEA som ligger rett ved siden av.

Men hadde du stått her som nordmann for 100 år siden, ville trolig ikke sport vært din hovedinteresse. Da ville stanken av søppel og dårlig brennevin ha brent seg i nesa. Klærne dine ville ha vært møkkete og magen ville ha skreket etter mat. Du ville kanskje ha savnet mor og far hjemme i Norge, og antakeligvis forbannet den dagen du seilte av gårde fra moderlandet.

Nå befinner du deg nemlig nederst på rangstigen i det norske samfunnet i Brooklyn. Du bor blant andre frafalne nordmenn på en søppelfylling kalt Ørkenen Sur.

Livet i «Mysost-kolonien»

I perioden mellom 1871 og 1915 gikk omtrent 41.500 norske sjømenn i land ved amerikanske havner, og kom aldri tilbake til skipet de jobbet på. Målet var USA, og det var bedre å jobbe på turen over Atlanteren enn det var å betale billett.

Flest var det som gikk i land i New York. Det var en by i rask vekst, og der var det for det meste jobber til alle. Ved århundreskiftet jobbet omtrent 1000 nordmenn på taubåter i New Yorks havnebasseng, og 500 jobbet på lektere som transporterte varer.

BOMSER: De første beboerne på søppeltomta i Red Hook drakk hardt av et brennevin som ble kalt «smoke». I de første åra ble da også tomta kalt for «Smoke-loten» på folkemunne.

Roger Kvrasviks arkiver

I boken «Ørkenen Sur» skriver Thor Gotaas og Roger Kvarsvik at nordmennene ble godt synlig i gatebildet, og da særlig i Brooklyn hvor brorparten av dem holdt til. Det norske strøket gikk fra 40th Street til 90th Street, mellom 4th og 9th Avenue, og ble kalt «Mysost-kolonien» blant de lokale.

Her åpnet det etter hvert barer og overnattingssteder med norske navn. Nordmennene kunne kjøpe aviser skrevet på norsk, en kunne legges inn på Det norske hospital, finne en seng på Det norske sjømannshjemmet og be til Gud i Den norske Sjømannskirka.

– De som emigrerte til USA på 1870-tallet var stort sett bønder fra innlandet og de dro gjerne til Midtvesten. Mens de som dro til New York ved århundreskiftet kom gjerne fra kystbyer, og var mer urbane. Ofte var det enslige menn, og det var mange fra bibelbeltet som tok med seg bedehuskulturen. Der hvor italienerne bidro med kafékultur, var det sosiale for nordmennene gjerne knyttet til kirka, sier Gotaas.

Til New York kom nyankomne nordmenn nesten hver dag i en periode. Noen søkte lykken, og dro videre innover i USA. Noen sneiet bare innom, for så å skaffe seg hyre på lasteskip som skulle videre.

Og noen ble værende.

– Det er sagt at 60 prosent av de som jobbet i havnebassenget i New York var nordmenn. Samtidig var det en enorm byggevirksomhet på den tiden, så nordmennene var nok litt som det polakker og østeuropeere er i Oslo i dag, sier Gotaas.

Det var norsk språk og norske flagg, men også norsk fyll. For nordmenn – til tross for at de var hardtarbeidende og lojale – var harde på flaska, og for mange av dem ble alkoholen deres endelikt.

En fattigsamfunn blir til

I 1918 gikk Transportdepartementet i New York til innkjøp av ei tomt i enden av Columbia Street i havneområdet Red Hook i Brooklyn, en ti minutters gange fra Sjømannskirka.

Tomta gikk over nærmere ti kvartaler, og var ment å gjøres om til et jernbanesenter. Men da kostnadene viste seg å bli for store for utbygningsplanene, ble tomta liggende brakk, og snart fungerte den mest som en lokal søppelfylling for nærliggende bedrifter og skipsverft.

Et par år senere, etter 1. verdenskrig, ble det krise i skipsfartsnæringen, og mange rederier ble slått konkurs. Blant norsk sjøfolk i Brooklyn steg arbeidsledigheten enormt.

Vinteren 1921 flokket nordmennene seg sammen utenfor misjonshusene og sjømannskirkene. De gikk i samlet flokk nedover gatene for å holde varmen. Skjegget vokste, kroppene ble magrere og klærne mer fillete.

TØNNEHUS: Det var flere som bygde seg små hytter av tønner i Ørkenen Sur. Men folk var kreative, og blant de første hyttene var også en gammel livbåt som noen hadde snudd på hodet.

Roger Kvrasviks arkiver

– For mange var det nok ikke et alternativ å dra hjem til Norge. For det første kostet det mye penger, og for det andre skulle du ikke komme hjem fra utlandet som fattig med halen mellom beina. Det var mye skam knyttet til dette med fattigdom, som er vanskelig å forstå for oss i dag, sier Gotaas.

Det er ingen som vet sikkert hvem som først søkte ly under noe gammelt søppel på tomta i Red Hook, men i løpet av den vinteren oppsto det et miljø der, hovedsakelig bestående av arbeidsledige, norske sjømenn. Disse eide ikke nåla i veggen. De eide ikke veggen heller, for den saks skyld.

Men på søppeltomta fant de samhold. Der kunne de dele historier og minner om Norge. De kunne dele kroppsvarme om natten da de lå tett i tett under improvisatoriske skur, og fant trøst i et brennevin som kaltes «Smoke».

Smoke var en type denaturert sprit som var blandet med sukker og vann. Spriten skulle kokes, og da røyk det godt av blandinga. Smoke var direkte helsefarlig, og en kunne få sår og verkebyller, og kjøttet kunne løsne fra beina. Det var en smertefull tilstand, og ofte ble smerten bedøvet med mer smoke.

Det er vanskelig å si hvor mange som bodde på denne tomta i den første halvdelen av 1920-årene. Ifølge Gotaas kunne det være en 10–15 mann som var der hele året. Kanskje var det flere om sommeren?

Den første en imidlertid kjenner til var en mann fra Tysvær. Han var blakk og husløs, og unnlot å skrive hjem til kona om sin bedrøvelige situasjon. Hun ble etter hvert tipset om hvor han oppholdt seg, og tok båten over fra Norge, og plukket han opp fra slummen rundt 1923.

En annen langtidsboende var en nordmann som kalte seg for «Greven». Han kom til tomta i 1924 og ble værende i ti år. Han ble en slags lederskikkelse i uteliggerkolonien. Ellers hadde du «Kapteinen», «Ratata», «Fyrbøteren» og andre som gikk under kreative kallenavn. De fleste var for skamfulle til å bruke sitt faktiske døpenavn.

Karl Holm får et kall

I begynnelsen skal det ha vært fem «hytter» på tomta. Dette var i beste fall små krypinn bestående av noen tønner og et blikktak, og da Karl Holm fra Gjesdal besøkte stedet i februar 1926 fant han fem slike soveplasser som alle huset flere nordmenn.

Karl Holm hadde flyttet til New York i september 1923, i en tid da det gikk dårlig med norsk landbruk. I begynnelsen av 1925 brakte han resten av familien over til USA, og på «oppfordring fra Gud» bestemte han seg for å ta vare på dårligere stilte nordmenn i Brooklyn.

Holm verken drakk eller røykte, men gikk heller gatelangs og delte ut løpesedler med kristent budskap.

Det var slik han kom over søppeltomta en kald vinterdag, og folket han møtte og inntrykkene de gjorde, brant seg fast i ham. Den kvelden gikk Holm hjem og åpnet Bibelen. I 2. Mosebok, kapittel 15, vers 22 sto det:

«Og Moses lot Israel bryte opp fra det Røde Hav, og de dro til Ørkenen Sur. Og de vandret tre dager i ørkenen, og de fant ikke vann.»

Søppeltomta Holm nettopp hadde besøkt minnet ham om Ørkenen Sur.

Ørkenen blir synlig

I løpet av 1920-åra vokste antallet beboere i Ørkenen Sur smått om smått, og stemningen blant innbyggerne var som oftest overraskende god. Det ble sagt at det var mye latter, spøk og selvironi blant gutta, og at de evnet å glede seg over lite. En kaffe, ei brødskorpe og en klunk brennevin var gjerne det som skulle til.

Sommeren 1926, samme år som Holm dukket opp, ble også Blå Kors i Brooklyn klar over at det fantes et slikt uteliggersamfunn. Bestyreren på Blå Kors, Sverre S. Wiik, besøkte Ørkenen Sur, og skrev en liten bok som fikk navnet «Under samfundets skygge».

Boken ble omtalt i Nordiske Tidende i artikkelen «Paa Avgrundens Rand», og dermed ble ørkenen, som hadde gått under radaren i omtrent fem år, kjent for hele den norske kolonien i Brooklyn, og videre også for folk her hjemme i Norge.

– Folk i gata visste nok om Ørkenen Sur. New York var full av uteliggere i utgangspunktet, og det hadde alltid vært et miljø av norske bomser, men når tomta fikk et navn, og ting ble satt system, ble det nok litt tydeligere for folk. Samtidig var nok forbudstiden med på å gjøre ting litt synligere, sier Gotaas.

Når det norske samfunnet ble kjent med Ørkenen Sur oppsto det også en vilje til å hjelpe de trengende. Sammen med Karl Holm trådde misjonshusene og Blå Kors til, sammen med andre frivillige, for å gi mat og klær til gutta på dynga.

Holm var også sentral når det kom til å holde moralen oppe blant de gamle sjømennene. Blant annet delte han ut penn og papir, og oppfordret gutta til å se igjennom skammen og skrive hjem. Den bakomliggende ideen var kanskje at ord fra de hjemme i Norge skulle motivere gutta til å komme seg opp og ut av elendigheten selv.

Sunt vett og to knyttnever

I 1928 kom en 33 år gammel sjømann som het Erling Olsen til Ørkenen Sur. Olsen var en ny type ørkenbeboer. Ikke drakk han, og ikke oppførte han seg som en uteligger. Olsen fikk raskt tilnavnet «Borgermesteren», og ble en lederskikkelse som resten av gutta noe spøkefullt sa at styrte med «sunt vett og to knyttnever».

I stedet for bare elendighet, så Olsen muligheter i Ørkenen Sur, og han ble en av de første som bygget seg noe tilnærmet en hytte på tomta ved å bruke materialer han fant liggende. Slik satte han ny standard for beboerne. Der hvor de fleste hadde betraktet tomta kun som et sted å sove om natta, og eventuelt drikke om dagen, og hvor ingen eide noe, bygget Olsen et hjem.

Olsen ble også Ørkenen Surs talsmann ovenfor myndighetene. Han fikk organisert det slik at det av og til ble avholdt gudstjeneste på tomta, og sørget for at beboerne hadde tilgang på vann. Snart dukket det også opp flere andre hytter etter «Borgemesterens» standard.

DRAKK SEG BORT: De første beboerne på søppeltomta i Red Hook drakk hardt av et brennevin som ble kalt «smoke». I de første åra ble da også tomta kalt for «Smoke-loten» på folkemunne. 

Roger Kvarsviks arkiver

Drikketragedien

Med børskrakket 29. oktober 1929 gikk arbeidsledigheten ytterligere opp. I 1930 var det flere arbeidsløse nordmenn enn noen gang i Brooklyn, og det ble anslått at 600 norske familier var helt eller delvis uten eksistensmidler.

Blant de som ble hjemløse var det flere som sov ute i Hamilton Park den sommeren. En del forlot også New York i håp om å finne arbeid andre steder. Samtidig økte også antallet mennesker som oppholdt seg i Ørkenen Sur.

Misjonæren

Karl Holm ble født i Gjesdal i Rogaland i 1877. Han ble en Guds mann i 1898, og dro til Amerika for første gang i 1903. Etter et par år i USA dro han hjem til Norge og giftet seg.

Sammen med kone og tre barn flyttet Holm til Lista i Agder fylke hvor han drev en gård frem til 1923. Da gikk det dårlig med jordbruket, så Holm søkte lykken i New York. Der tok han jobb på et skipsverft i Brooklyn, og i 1925 hentet han over kone og barn for å bosette seg permanent.

I 1926 så han elendigheten som herjet på søppeltomta i nabolaget Red Hook, og bestemte seg for å vie livet til å hjelpe de fattige nordmennene som bodde der. Han førte dagbok, og den er blitt et viktig redskap for å forstå forholdene for dem lavest på rangstigen i Brooklyn på den tiden.

For sitt arbeid ble Karl Holm utnevnt til ridder av 1. klasse av den kongelige St. Olavs orden i 1947.

Han døde i Brooklyn i 1960.

Karl Holm førte statistikk. I januar 1930 var det 17 stykker som bodde på den gamle søppelhaugen. I juni var tallet 176. Så sank det litt mot slutten av sommeren. Holm sørget også for å stelle med sår og utslett på beboerne, og fra januar til september det året var det over hundre stykker som fikk pleie.

1930 var også året for den største tragedien i Ørkenen Sur. I september døde åtte stykker – sju nordmenn og en russiskfødt finne – i forbindelse med en heftig fyllekule. Til tross for advarsler fra erfarne drankere hadde gutta drukket tresprit. Sju av dem døde der de drakk, og den åttende døde på sykehuset.

Den dødelige drikkefesten førte til at myndighetene fikk fart på planene de hadde gått med om å kaste ut beboerne fra Ørkenen Sur. 15. september rykket politi og brannvesen inn, og jaget vekk de gamle sjømennene. Etterpå rev og brant de rundt 10 større hytter, og da året gikk mot slutten var Ørkenen Sur offisielt ubebodd.

Brakkebyer

På begynnelsen av 1930-tallet vokste det opp flere såkalt Hoovervilles rundt om i USA. Dette var brakkebyer oppkalt etter president Herbert Hoover, som styrte landet da den økonomiske krisen, eller «Den store depresjonen», startet.

I New York var det omkring 20 slike Hoovervilles, og den største var «Hard Luck Town» på Manhattan. Her ble det bygget små og store hytter og skur. Noen ble bygget i mur, mens andre ble bygget i tre. For andre igjen holdt det å sette opp et telt.

Selv om Ørkenen Sur nå offisielt var ubebodd, hadde de mest hardbarka gutta, som «Greven» og «Ratata», holdt stand blant skrotet siden de ble jaget vekk. De gikk også i gang med å bygge tomta om til en brakkeby. Det ble aldri spurt om tillatelse, og ingen papirer ble sendt inn til myndighetene. Likevel sto det 70 små og store hytter på tomta sommeren 1931. Disse hadde veier og stier mellom seg, og ørkenen kunne nå minne mer om et vanlig, dog svært fattig, boligfelt.

I september det året bodde det 180 stykker i Ørkenen Sur, og selv om brorparten var nordmenn eller norskamerikanere var det også flere andre nasjonaliteter representert. Blant annet var det noen irer som drev spritutsalg i ørkenen, og den hardeste av irene var ei dame som het Nelly. Hun ble kalt «Ørkenens dronning», og drakk og bannet på en måte som kunne gjøre ti fulle sjømenn flaue.

Etter hvert som brakkebyen ble bygget ut oppsto det også små nabolag hvor de ulike nasjonalitetene holdt til.

– På den tiden var det ikke så mange i Ørkenen som var tungt alkoholiserte, for mange av dem hadde jo strøket med, men nå var det flere som var der av ren nød. Det var også flere som hadde jobb, enten det var på anlegg eller at de fikk oppdrag på dagsbasis. Så det var nok litt mer ordentlige forhold i brakkebyen, sier Gotaas.

I oktober det året opprettet også Frelsesarmeen et suppekjøkken i ørkenen, og det ble holdt innsamlingsaksjoner for beboerne. Det var ikke bare snakk om penger, men også møbler og klær og andre ting som trengtes for å gjøre livet mer levelig.

Nye tider

Til tross for at Karl Holm hadde vært ørkenbeboernes hjelpende hånd i en årrekke, merket han at hans tilstedeværelse stadig ble mindre populær. Da han tilkalte politiet fordi folk havnet i slåsskamp eller lå døddrukne, mistet folk tilliten til ham. Av flere ble han oppfattet som en tyster og en som sto på myndighetenes side.

Likevel fortsatte han arbeidet med å hjelpe de trengende i ørkenen, og da den første ordentlige folketellingen på tomta ble gjort i mai 1932, var det på Holms initiativ. Tellingen viste 109 nordmenn, 62 svensker, 15 irer og fire amerikanere. I tillegg holdt rundt 100 menn fra hovedsakelig Skandinavia til der på dagtid.

En senere opptelling, fra juni 1933, viser at det da var 226 hytter i Ørkenen Sur, i tillegg til noen hytter på en annen tomt rett ved siden av. Manntallet viste totalt 500 mennesker fra 16 ulike nasjoner. Blant dem var 160 nordmenn og norskamerikanere, 60 svensker og fem dansker.

Nå gikk det imidlertid mot slutten for brakkebyen. Den 1. august 1934 troppet det opp en offentlig tjenestemann som kunne fortelle at alle nå skulle ut, enten det var frivillig eller med makt.

– Da president Franklin D. Roosevelt kom til makta i 1933 var planen hans å sanere alle Hoovervilles, sier Gotaas.

– Samtidig var det flere leiligheter i New York, som folk hadde måttet flytte fra tidligere, og som nå sto tomme. Roosevelt sørget for en økonomisk innsprøytning, og folk fikk tilbud om jobb og leilighet, eller en billett tilbake til der de kom fra. I august 1934 var det fortsatt en hard kjerne som bodde i utkanten av ørkenen, og som nektet å registrere seg og motta hjelp, enten fordi de hadde begått noe kriminelt eller fordi de hadde rømt fra noen problemer i Norge.

Til syvende og sist ble omsider Ørkenen Sur forlatt i 1934, og tomta ble sanert.

Ørkenen i dag

I løpet av ti år – fra 1924 til 1934 – døde det minst 40 norskfødte menn mellom 24 og 78 år i Ørkenen Sur. De fleste drakk seg i hjel, men eldstemannen, Hans Hansen, døde av alderdom.

Etter at ørkenen forsvant dro flere nordmenn hjem til Norge tross alt. De fleste yngre beboerne klarte seg bra, mens gamlekara delvis sleit med å tilpasse seg det amerikanske eller norske samfunnet. Noen ble også igjen som uteliggere i Brooklyn, og få av dem ble særlig gamle.

Karl Holm ble utnevnt til ridder av 1. klasse av den kongelige St. Olavs orden, og døde i Brooklyn i 1960. Hans etterkommere bor fortsatt i USA.

I 1936 ble Ørkenen gjort om til idrettsplass, og rundt den vokste bydelen Brooklyn opp til hva den er i dag med sine 2,5 millioner innbyggere.

I 1970 var fortsatt nordmennene godt representert i Brooklyn. Da var det 60.000 norskfødte og rundt 100.000 norskættede i det som er New Yorks største bydel. Og den dag i dag feires fortsatt Norges nasjonaldag i New York, med pølser, is og 17. mai-tog.