Stig H. Christensen/LO-Aktuelt

stig.christensen@lomedia.no

FrP-leder Siv Jensen og Oslo Høyre leder Michael Tetzchner er bekymret for nordmenns arbeidsmoral, og Anne-Kari Bratten i arbeidsgiverorganisasjonen Spekter sier det nå er siste sjanse for ordningen. Med andre ord: klarer vi ikke å redusere sykefraværet, vil vi måtte innføre økonomiske insentiver for å få utgiftene ned. Tetzchner vil allerede nå innføre karensdag. For 33 år var politikerne opptatt av å gå motsatt vei.

Demokratisk reform

Saksordfører Roald Åsmund Bye, Arbeiderpartiet, pekte under debatten i 1977 på at sykelønnsordningene ville bli lik for alle arbeidstakere, da funksjonærer i stor grad allerede hadde full lønn under sykdom.

Ola Langset, SV ga uttrykk for at hvitsnipparbeiderne lenge hadde vært en privilegert overklasse med bedre lønn og kortere arbeidstid enn kroppsarbeiderne, i tillegg til at storparten av dem hadde hatt en mye bedre sykelønnsordning enn flertallet. Han mente sykelønnsordninga som ble gjort gjeldende for alle arbeidstakere fra 1. juli 1978, ville slå en strek over gammel urett mot kroppsarbeidere og lavere funksjonærer. Da loven ble innført, hadde 550 000 arbeidstakere full lønn under sykdom, mens 700 000 ikke hadde det. Kåre Kristiansen fra KrF sa at loven ville bety «en viktig milepæl i vår sosialpolitiske utvikling». Han mente at den nye loven ville bringe oss på en ny levestandardstopp sett i global sammenheng og at «vi har råd til å koste på oss ordninger som denne».

Jo Benkow (H), sa det slik: ”Den nye sykelønnsordning bygger på sosialpolitiske målsettinger som det lenge har vært tverrpolitisk enighet om, nemlig å gi alle som lever av sitt arbeid, full dekning for inntektsbortfall når sykdom melder seg. Det er et ideologisk utvistelig mål som vi nå er i ferd med å realisere”.

Benkow tok også opp spørsmålet om misbruk av ordningen: «Men vi bør kanskje også stille et annet spørsmål: Hvem er det som er mest engstelig for en moralsk utglidning, uberettiget utnyttelse av systemet og nokså bastante påstander om ukontrollert overforbruk. Jo, det viser seg faktisk at det er slike som vi – slike som oss – som fra før av er sikret full lønn under sykdom, som har rimelig god helse, som har, utrolig nok, et givende og stimulerende arbeid og som er privilegert i forhold til hundretusener av landsmenn – det er faktisk vi som ofte uttrykker bekymring over andres arbeidsmoral. Og det bør vi vel lære noe av».

Under press

Ifølge avdelingsdirektør Helge Kjuus i Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) har sykefraværet i Norge i et 40-års perspektiv vært påfallende stabilt . Likevel økte sykefraværet fra 3. kvartal 2008 til samme kvartal i 2009 med 11 prosent. Staten har måttet oppjustere sine sykelønnsutgifter for i fjor med 5,2 milliarder. Dette førte til at statsminister Jens Stoltenberg sendte ut en prøveballong på Gol i høst, der han blant annet viste til svenske ordninger. LO tok etter hvert opp hansken og markerte stor vilje til å slåss for dagens ordning med full dekning fra første dag. Jan Davidsen fulgte opp på Fagforbundets landsmøte, og spørsmålet om svekket lønn under sykdom ble lagt dødt. Samtidig har arbeidsgiverne fått forsikringer om at de i sum ikke skal betale mer i sykelønn enn det de allerede gjør (nullspill).

Det er ikke første gang sykelønnsordningen er under press. På 90-tallet, med en liberalisering av den økonomiske politikken, var det mange som krevde at utgiftene til sykelønn måtte ned. Senere har mange fulgt opp og Kristin Clemet sier til DN 16/1 at endringer i sykelønnsordningen bør skje av finansielle grunner. Hun vil også at det skal sendes ut et signal om at vi må ta et personlig ansvar, og «at det har en viss konsekvens at du ikke går på jobben». Forsker og spesialist i arbeidsmedisin, Ebba Wergeland, ser helt annerledes på saken. I et intervju med Ny Tid sier hun: «Den stadige terpingen på det altfor høye sykefraværet tjener en hensikt, og har to alvorlige konsekvenser. Det ene er åpenbart, man skal bløtgjøre befolkningen foran nye angrep på sykelønnsordningen. Men det tar også fokus vekk fra viktige forebyggende tiltak».

Victor D. Norman påstår i sin bok «Blue notes» at alle de sentrale partiene i Norge «de siste tredve årene» har ønsket å gjøre noe med sykelønnsordningen. Norman skriver: «Jens Stoltenberg la ut på en av tidenes store roturer da det ble kjent at han syslet med planer om å gjøre noe med ordningen». Norman viser her til forhold i 2001. Dette var i tiden etter at Sandman-utvalget hadde lagt fram sin innstilling, der man blant annet gikk inn for at arbeidstakerne skulle ha 80 prosent lønn de første 16 fraværsdagene. Flere Ap-statsråder støttet utvalget offentlig. Senere, i 2006, ble forslaget om å la arbeidsgiverne betale mer avvist, ikke minst av LO og Gerd-Liv Valla. Frykten er og har vært at arbeidsgivere da i større grad vil kvie seg for å ansette folk de tror kan bli sykemeldt.

Koster mye

John G. Bernander i NHO har opplyst at arbeidsgiverne betaler 18 – 19 milliarder i året i sykepenger. Statens utgifter er på rundt 37 milliarder. Dette er bakgrunnen for ønsket om å kutte i disse utgiftene.

– Sykelønnsordningen er dyr for staten, sa forskningsleder i Statistisk sentralbyrå (SSB), Roger Bjørnstad på

Arbeidsdepartementets konferanse om sykefravær 12. januar. Men han la til at den gir insentiver til å delta i arbeidslivet, og bør ses i sammenheng med den høye yrkesdeltakelsen i Norge, som i 2007 var på 78,9 prosent og nær 7 prosentpoeng høyere enn i EU 15. Hvis Norge hadde ligget på OECD-gjennomsnittet, hadde vi hatt 400 000 færre sysselsatte. Norge har høy deltakelse av kvinner og eldre, grupper som har høyt sykefravær og dermed er blant de hyppigste brukere av velferdsordningene. Bjørnstad viste at det er en nær sammenheng mellom utviklingen i sykefraværet og konjunkturbevegelsene. Nå har vi hatt rekordhøy yrkesdeltakelse, noe som har gitt høyt sykefravær.

Roger Bjørnstad la fram tre hypoteser for å forklare årsaken til at sykefraværet svinger med konjunkturene: 1) Disiplinering: Frykt for å miste jobben kan i større grad holde både syke og friske på jobben i dårlige tider. 2)Sammensetning: De som får jobb når arbeidsmarkedet er stramt har et høyere sykefravær enn gjennomsnittet for øvrig. De med høyest sykefravær mister jobben først når ledigheten stiger, og 3) Utbrenthet: Høyt arbeidspress reduserer den fysiske og mentale helsen.

– Mange peker på disiplineringseffektene som viktigst, sa Bjørnstad.

Forsker Knut Røed ved Frisch-senteret har forsket på spørsmålet og kommet fram til andre resultater:

–Vårt materiale viser at det ikke er noen automatikk i at økt sysselsetting gir høyere sykefravær, sier han til Aftenposten 12.1. Men både Stoltenberg og LO mener det fins slike sammenhenger.

Debatten nå har i liten grad dreid seg om hvor utgiftene øker hvis staten klarer å skjære ned på sykepengebudsjettet. Helge Kjuus viste på konferansen 12/1 til begrepet «Wergelands pølse», i sin tid lansert av Ebba Wergeland. Det beskriver et helhetssyn på innbyggernes behov for og bruk av sosiale rettigheter og er enkelt formulert slik: «Hvis du klemmer et sted, tyter det ut et annet sted» (Wikipepia). Strammer man inn på sykelønna, vil det føre til økt forbruk av andre trygder, som arbeidsledighets- eller uføretrygd. Problemene blir med andre ord ikke borte, de skyves bare rundt.

Roger Bjørnstad sier det slik: «dersom kutt i sykelønnsordningen og andre velferdsprogrammer viser seg å redusere yrkesaktiviteten blant kvinner, eldre og funksjonshemmede, kan det samfunnet sparer i sykelønnsutgifter bli motvirket av redusert verdiskapning og økte kostnader på andre områder» (ssb.no).

Ikke så forutsigbart

Debatten i det siste har vist at standpunktene ikke nødvendigvis er så forutsigbare som man skulle tro. Direktør i Attføringsbedriftene i NHO Service, Johan-Martin Leikvoll, mener et høyt sykefravær er til å leve med. Ifølge Dagsavisen 13.1 sier han at den virkelige faren ligger i risikoen for en eksplosiv vekst i antallet uføre. Han mener debatten om sykefraværet har utviklet seg til å bli en ren mobbing av syke, uføretrygdede og andre som har falt ut av arbeidslivet. Leikvoll er bekymret for langtidsfraværet, «fordi det fører til at flere blir uføretrygdede om vi ikke tar grep». NHO-direktøren er opptatt av å forhindre «en langt mer kostbar og inhuman økning i antallet unødvendig uføretrygdede, fordi samfunnet ikke stilte opp med attføringstilbud i tide». Han viser til at vi har en aldersmessig vekst i befolkningen og at det tradisjonelt sett fører til flere uføretrygdede. Dermed vil han ha attføring tyngre på dagsordenen.

KS-direktør og tidligere NHO-direktør Sigrun Vågeng mener det er naturlig å gå bort fra målet om at sykefraværet skal reduseres til 5,6 prosent i den nye IA-avtalen.

– Jeg kan vanskelig se for meg at vi for tredje gang skal kopiere et mål vi ikke har oppnådd, sier hun til Kommunal Rapport.

Ulikheter lite fokusert

Da Folkehelsepolitisk rapport ble lagt fram før jul, sa helsedirektør Bjørn Inge Larsen at helse er veldig ulikt fordelt i befolkningen. Og Stortingsmelding nr 20 i 2007 slår fast at det primære målet for den nasjonale folkehelsepolitikken er å oppnå en jevnere sosial fordeling av helsen. Forhold som virker inn på helsa er inntekt, oppvekst/utdanning, arbeid, helseatferd, helsetjenester og sosial inkludering.

Professor Espen Dahl ved Høgskolen i Oslo la til at man må utjevne levekårene for å få en bedre fordeling av helsen. Det trengs universelle tiltak. Og Dahl la til:

– Sosiale helseforskjeller er lite fokusert i sykelønnsdebatten.

I denne sammenheng hører også det forhold at 5 til 10 prosent av befolkningen står for 80 prosent av sykefraværet, noe som nettopp viser at helse i landet vårt er ytterst skjevt fordelt.

Et spørsmål er derfor om den pågående sykelønnsdebatten og forslagene som følger, svekker eller fremmer helseforskjellene i befolkningen. Rapporten minner om at arbeid er bra for helsa, men at utstøtingen fra arbeidslivet er sosialt skjevfordelt. Å befinne seg på utsiden av arbeidslivet har vist seg å ha store psykiske og somatiske helsekonsekvenser. En svak tilknytning til arbeidslivet og langvarig ekskludering fra arbeidslivet er hovedårsaken til fattigdom, som i seg selv bidrar til større sykelighet og uhelse. Studier har påvist klare negative helsekonsekvenser av nedbemanning og overgang til uførepensjon. Ikke minst ser det ut til å være en sammenheng mellom yrkespassivitet og psykiske helseplager. Disse forhold kan det være greit å ha med seg i debatten om sykelønn. Personer med lav inntekt og kort utdanning er overrepresentert blant langtidssykmeldte, yrkeshemmede og mottakere av uførepensjon. Et viktig tiltak for å redusere helseforskjellene vil være å forebygge utstøting og arbeide for et mer inkluderende arbeidsliv.

Det har vært debatt om de tre IA-målene og flere har kritisert dem for å stå i motsetning til hverandre. Tankegangen er at en ytterligere inkludering i arbeidslivet av folk med skrantende helse og funksjonshemmede med restarbeidsevne heller vil øke enn minske sykefraværet, og at det er ønskelig med inkludering av nevnte grupper. Professor Steinar Westin ved NTNU sa på 12.1-konferansen at han mente det var riktig å legge vekt på tiltak som fremmer integrering, som IA-avtalens to siste punkter. Bedre å jobbe (noe), både for den enkelte og samfunnet, enn å bli 100 prosent støtt ut.

Flere har pekt på at alt fokus på utgiftene til syke- og uføretrygd kan innebære et voldsomt press på mennesker som er helsemessig utsatt, noe som legger stein til byrden i en vanskelig livssituasjon. Overlege ved Arbeidsmedisinsk avdeling ved St. Olavs hospital, Håkon Lasse Leira, er en av dem.

– Mange føler seg uglesett og ikke lenger akseptert, mener han og viser til undersøkelser gjort ved hans eget sjukehus om renholdere. Erfaringen er at mange strekker seg langt og heller går på jobb selv om de er sjuke fordi de vet at kolleger må jobbe mer hvis de uteblir. Framfor å ta seg en sjukedag nå og da, presser de seg i en slik grad at de blir langtidssjukemeldt, sier han til LO-Aktuelt. Leira mener IA-avtalen må legge vekt på integrering og kjønnsperspektivet. Nå er det mange som ikke kan jobbe 100 prosent, som blir stående helt utenfor arbeidslivet. Hvis Nav hadde tilrettelagt på en bedre måte, kunne langt flere ha brukt restarbeidsevnen sin. Leira nevner to eksempler; en hjelpepleier med vond rygg og en ungdomsskolelærer med angst. Det typiske nå er at begge blir satt helt til side, framfor at det blir tilrettelagt for annet arbeid.

Asbjørn Wahl sier det slik i sin bok om velferdsstaten: «I stedet for at man angriper de samfunnsmessige drivkreftene, utvikler man en undertrykkende disiplineringspolitikk overfor ofrene for et stadig mer ekskluderende arbeids- og samfunnsliv». Ebba Wergeland mener sykelønnsutgiftene er prisen for inkludering Hun har lenge ment at vi har et høyt sykenævær her i landet, dvs at folk går på jobb selv om de er syke. I et innlegg i Klassekampen 16.1, sier hun: «De går (på jobb) av hensyn til pasienter, klienter, elver og arbeidskamerater. Lav grunnbemanning og manglende vikarbudsjett gjør at for eksempel kommunal sektor ville bryte sammen om ikke folk gikk på jobb når de var syke. Det er ikke bra for folkehelsa, og det øker faren for slitasjeskader og overarbeid». Hun mener stortingspolitikerne kun ser på sykefraværet, og ikke på sammenhengene mellom sykefravær, sykenærvær og utstøting.

Satses for lite på attføring

Mange er utbrent eller av andre grunner ikke i stand til å arbeide. Mange kunne ha vært i arbeid, hvis Nav hadde tilrettelagt bedre for det. Johan-Martin Leikvoll opplever at det satses for lite på attføring.

– Den samfunnsøkonomiske besparelsen ved at flere forlenger sin jobbkarriere etter attføringstiltak, kan fort komme opp i titall milliarder kroner, sier han til Dagsavisen.

Både Leikvoll og Wergeland mener måten debatten har vært ført på innebærer mobbing av de mest utsatte. Ikke bare føler mange en skyldfølelse for at de ikke er helt eller delvis tilbake i arbeidslivet. I tillegg føler mange av dem seg truffet av kritikk som går ut på at de misbruker offentlige trygdeytelser og sluntrer unna arbeid de egentlig kunne ha utført.

Satt på spissen

I Sverige har dette blitt satt på spissen på en helt annen måte, ved ordningene som er innført. I en kommentar i Dagsavisen peker Karen Tjernshaugen på at svenskene har fått ned kostnadene til sykelønn med 40 prosent på tre år, men at det har hatt «en rekke alvorlige bivirkninger»: Kraftig økning i antallet mennesker som mottar sosialhjelp og flere på arbeidsledighetstrygd, jfr. «Wergelands pølse». Samtidig fins det haugevis av eksempler på hvordan rigid tolkning av reglene for å få sykemeldte tilbake i jobb har gitt ekstreme utslag for enkeltmennesker. Svenske aviser har nylig skrevet om en 24 år gammel kvinne som mistet sin kreftsyke sønn på 19 måneder. Den svenske Forsäkringskassan, svenske Nav, trakk inn sykepengene hennes. Hun ble sendt til arbeidsformidlingen for å søke jobb dagen etter at sønnen døde i armene hennes. Etter seks måneders sykemelding, må man si opp jobben i Sverige og melde seg arbeidsledig, hvis svenske Nav mener det er en jobb der ute for den aktuelle personen. VG forteller 14.1 om en 61 år gammel svensk kvinne som tok livet sitt fordi Forsäkringskassan stoppet sykepengene. Kvinnen ble funnet død med alle brevene fra Forsäkringskassan liggende rundt seg. Det siste brevet som stoppet sykelønnen ble for mye for den fysisk og psykisk syke 61-åringen, ifølge VG. Datteren forteller til Aftonbladet at hun følte seg fornedret. Den svenske ordningen er vanvittig, sier Mona Sahlin til NRK. Hvis sosialdemokratene vinner valget i september, vil ordningen med kutt i sykelønnen etter et visst antall dager og standardiserte sykemeldinger bli fjernet. LO-sekretær Trine Lise Sundnes har tidligere gitt uttrykk for at reformene som er gjennomført i Sverige, er uttrykk for en «rå, brutal og kynisk politikk».

I 1978 hadde vi råd til å jevne ut en urettferdighet mellom høyere funksjonærer på den ende siden og arbeidere og lavere funksjonærer på den andre. Hår vi råd til å ta oss av alle i fortsettelsen, eller vil de som er nederst på rangstigen oppleve økt utstøting og stigmatisering i årene som kommer?