Lene Ness

Lærer og fast spaltist i I skolen

Jeg er ganske tykk. Tykk og svært lite tøyelig.

Fingertuppene mine kan, med min beste innsats, tidvis nå mine egne ankler hvis jeg virkelig prøver. Jeg kan ikke stupe kråke og har heller aldri kunnet stupe kråke.

Jeg måtte øve for å kunne ta en knebøy.

Selv med daglige tøyeøvelser, stor innsats og profesjonell veiledning, brukte jeg seks måneder og assistanse av en muskuløs PT på å mestre ganske ordinære tøye-øvelser.

Dersom man skulle knytte min tøyelighet til en skala, er jeg en solid Under spor 1. Og det er helt greit.

Fordi min tøyelighet ikke er en faktor i mitt dagligliv, livet til familien min, eller en faktor for min egen overlevelse. Det er bare en greie jeg ikke er særlig god til.

Regjeringen foreslår nå at din evne til å lære språk skal være en avgjørende faktor for din mulighet til å være i landet. De foreslår at grensa skal ligge på B1.

B1 er ungdomsskolenivå, helt overkommelig for de aller fleste.

B1 er rytmisk sportsgymnastikk på lokalnivå i tøyelighet. Imponerende nok, men ikke akkurat noe OL-materiale.

For mine elever er B1 milevis unna. De kan jobbe knallhardt hver eneste time resten av sitt liv og aldri være innen rekkevidde av B1. For de startet langt under A1. Det er ikke snillisme når SL kaller dette statlig diskriminering. Det er realisme. Å kreve at alle når B1, er som å kreve at alle stemmeberettigede må ta en dobbel salto før de får komme inn i stemmelokalet.