JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Nordmenn har gjennom historien utvandret til USA i hopetall. Det startet i 1825 og bare fortsatte på 1800-tallet og langt utpå 1900-tallet. I 1862, ganske tidlig i den amerikanske borgerkrigen mellom nord- og sør-statene, startet noe som ikke så mange nordmenn kjenner så godt til. I Midtvesten, spesielt i statene Iowa, Nebraska, Dakotastatene og Minnesota, fant mange nordmenn land. Så vel øst som vest for den store elva Mississippi. Her var det dyrkbar jord, store flater ubebygd. Dette var nemlig indianerland, her holdt ulike stammer fra sioux-indianerne til. Dette var deres land, her jaktet de bison og andre ville dyr, her var deres nærings- og livsgrunnlag. De ble naturlig nok ikke spesielt glade for at europeere i fleng, og altså mange nordmenn, kom hit og fordrev urbefolkningen. Med amerikanske myndigheters velsignelse. Indianerne gjorde rett og slett det de fleste andre folkeslag nok også ville ha gjort – de gjorde sitt beste for å få nybyggerne bort. Go home! Med voldelig midler, drap og skalperinger. Vakkert var det neppe. Det hele utviklet seg til en blodig krig.

Dette handler den opplysende og viktige sakprosaboka til Karl Jakob Skarstein om. Og han ser det heldigvis i all hovedsak fra urfolkets side. For muligens var mange av de norske nybyggerne forholdvis uskyldige – eventuelt uvitende – men hele denne historien handler om en urett mot en urbefolkning som er en skamplett i moderne amerikansk historie. Og en del norske nybyggere var ikke bare ofre, de deltok etter hvert som soldater i det amerikanske kavaleriet også. For amerikanske myndigheter aksepterte ikke indianernes framferd, de ville ha slutt på indianerkrigene. Og satte alt inn på dette. Hva mente så indianerne om krigen, en krig hvor de også tok en del fanger blant de hvite? Etter hvert ble de i tvil, men de er et stolt folkeferd, og Skarstein siterer krigeren Rdainyanka, som ville at indianerne skulle fortsette krigen:

«Jeg er for å fortsette krigen, og jeg er imot at fangene skal slippes fri. Jeg har ingen tillit til at de hvite vil holde noen avtale som blir inngått, hvis vi gir fra oss fangene. Helt siden vi begynte å forhandle med dem, har deres agenter og handelsmenn bestjålet og svindlet oss. Noen av vårt folk er blitt skutt, noen er blitt hengt, andre har de plassert på isflak i elven og latt drukne, og mange har sultet i deres fengsler. Vårt folk hadde ingen planer om å drepe noen av de hvite, før de hvite krigerne vendte tilbake fra Acton og fortalte hva de hadde gjort. Da de gjorde dette, ble alle de unge mennene opphisset og startet massakren. De eldre ville ha forhindret det om de kunne, men etter alle traktatene hadde de mistet all sin innflytelse. Vi kan godt være lei oss for det som har skjedd, men det hele har gått for langt til å gjøres godt igjen. Vi er nødt til å dø. La oss derfor drepe så mange av de hvite som mulig, og la fangene dø sammen med oss.»

Sterk tale, sjølsagt – men det ligger en bitterhet i bunn som er forståelig for de fleste som kjenner en del av historien. Undertrykkelse av indianerne, the american natives, kjenner nærmest ingen grenser helt fram til dags dato. Og det er kanskje ikke morsomt å få vite at det er nordmenn som har deltatt i denne hekseprosessen.

Mot slutten av boka skriver Skarstein etter at indianerkrigene fra 1862-63 var over følgende: «Etter at siouxene var fordrevet, spredde de hvite bosetningene seg vestover i et voldsomt tempo. Indianernes gamle jaktmarker i det vestlige Minnesota ble i løpet av noen få år forvandlet til jordbruksland; også i Dakota-territoriet strømmet det på med nybyggere. Norske innvandrere var godt representert da de hvite kom og la prærien under seg. Både norskfødte krigsveteraner og nyankomne familier fra Norge fant seg nye hjem på de vidstrakte slettene. Mange steder i Dakota ble tydelig preget av norskamerikanerne, noe som merkes den dag i dag. Med en viss rett kan man si at det var disse nybyggerne som erobret prærien, og ikke soldatene med sine geværer og kanoner. For da farmeren gjerdet inn sitt land og satte plogen i jorden, ble prærieindianernes verden borte for alltid.»

I 1863 var krigene mot siouxene vunnet av de hvite, men indianerne ga seg ikke så lett. Og i slaget ved Big Horn i 1876 vant de en stor seier. Men fjorten år seinere med massakren ved Wounded Knee, var det imidlertid slutt. Denne berømte historiske begivenheten regnes gjerne som slutten på indianerkrigene.

Hvem tapte og hvem vant på indianerkrigene? Skarstein er aldri tvil. I sitt etterord skriver han: «I sin jakt på håndfaste resultater fortsatte de hvite krigføringen til praktisk talt alle indianerne var enten døde eller fullstendig fordrevet fra sine gamle jaktområder og innestengt i reservater.»

Denne delen av verdenshistorien bør vi som samfunnsinteresserte individer aldri glemme. Karl Jakob Skarstein bidrar med denne boka til at vi ikke gjør det.