Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Vanligvis – i hvert fall i litt eldre tiders skjønnlitteratur – ble en fortelling fortalt kronologisk og med en eller flere personer som bar fram en handlingsutvikling – nærmest fra vugge til grav. Skjedde ikke det, ble tekstene ofte regnet som mislykket eller kanskje mindre leservennlige. Sånn er det ikke lenger, noe Jenny Erpenbecks roman «Hjemsøkelse» som kom ut på tysk allerede i 2007, er et godt eksempel på. Romanen handler om det moderne Tyskland. Vi starter på 1930-tallet og mye av referansene her kretser rundt dette problematiske tiåret for landet. Vi befinner oss rett utenfor Berlin, det går mot krig, og forfatteren velger å fortelle historien gjennom ting og landskaper, mer enn mennesker av kjøtt og blod. Teksten er riktig nok ikke mennesketom, men vi må stort sett forholde oss til gartneren, arkitekten, jenta barndomsvennen etc i tette, konsentrerte kapitler. Dette gjør gjerne forfatteren via lange setninger, innskutte bisetninger – og en del gjentagelser. Sånt blir det ofte et poetisk språk av. Og hadde det ikke vært for den dystre tonen i denne fortellingen, kunne det blitt nokså lystelig det hele. Men også det dunkle, triste og uunngåelige kan være vakkert og nødvendig å framstille. Og det gjør Jenny Erpenbeck på en overbevisende måte.