Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Jeg ville heller skrive en roman enn en memoarbok, men dette er en sjølbiografi, dette er mitt liv, sier forfatteren Vaddey Ratner som friFagbevegelse møter hos Aschehoug forlag.

Mistet far og lillesøster

Fem år gammel var hun da Røde Khmer tok makta i Kambodsja i 1975. Siden hun kommer fra en adelig familie – ja hun var faktisk prinsesse – ble hun og familien tvangsflyttet fra sitt palass i hovedstaden Phnom Penh til landsbygda og gjennomgikk en redselsfull behandling av Røde Khmers soldater. Faren, Prinsen, ble drept – et dødsfall som hun klandrer seg sjøl for – mens hun og moren klarte å rømme og kom til USA som flyktning i 1981. Der har hun levd siden, tatt høy utdannelse, giftet seg og fått en datter. Også hennes lillesøster døde under Røde Khmers regime fra 1975 til 1979.

Husker med kroppen

Den fantastiske og svært gripende boka hun nå lanserer heter på norsk «I skyggen av banyantreet» og skildrer altså denne grusomme historien. Boka har blitt en bestselger og er nå ute i 19 land. Ratner forteller at hennes familie i Kambodsja er veldig stor. Derfor har hun samlet sammen flere ting fra sin egen familie for å skape enkelte av karakterene i romanen, hun har tatt seg noen friheter til å endre små ting, men forteller at hun har en veldig god hukommelse.

– De hendelsene jeg opplevde den gangen var så dramatiske og grusomme at jeg ikke bare har dem klart for meg i hodet, jeg husker dem med hele kroppen, forteller hun.

Hvorfor overlevde jeg?

«In the Shadow of the Banyan» kom på engelsk i 2012, og Ratner brukte to og et halvt år på skriveprosessen.

– Jeg har tenkt på denne historien veldig, veldig lenge – ja, faktisk helt siden jeg var ung jente. Men det har tatt meg tid å finne det språket som var nødvendig for å fortelle den.

– Hvorfor har du skrevet boka?

– Det viktigste spørsmålet for meg er kanskje spørsmålet om hvorfor jeg overlevde og andre ikke gjorde det. Dette vil jeg komme til klarhet i.

Gjenlevde alt

Å skrive denne boka har vært en formidabel oppgave. Barndommens opplevelser er nesten ubeskrivelige.

– Jeg ikke bare konfronterte meg sjøl med disse grusomhetene, jeg gjenlevde all desperasjon og fortvilelse på nytt. Det var tider under skrivingen av boka jeg ikke klarte å stå opp av senga om morgenen. Men jeg hadde en åtte-ni år gammel datter å ta meg av, så jeg hadde ikke noe valg, forteller hun.

Røde Khmer

Røde Khmer var altså et sjølerklært kommunistisk parti med Pol Pot som leder. I boka betegnes Røde Khmer oftest som Organisasjonen, og soldatene – ofte svært unge – som revolusjonssoldatene. De hersket på despotisk vis i fire år og står bak et gigantisk folkemord og terrorregime i Kambodsja.

– Hvordan var Røde Khmer mulig?

– Kunne vi og jeg besvare et sånt spørsmål, kunne vi også forhindre en sånn organisasjon å bli til. Men ondskap av den typen Røde Khmer sto for eksisterer jo dessverre overalt.

Tilgivelse og forsoning

Ratner forteller at hun ikke tror på godt og ondt som statiske størrelser, det er mer snakk om gode og onde handlinger. Som mennesker har vi en iboende evne i oss til begge deler, mener hun. At Kambodsja var et svært fattig land før Røde Khmer tok makta, er hun den første til å innrømme. Dessuten hadde amerikanske soldater gjort mye galt i kjølvannet av Vietnamkrigen.

– Hater kambodsjanerne amerikanerne?

– Det er et vanskelig spørsmål å svare sikkert på. Vi hadde aldri noe rettsoppgjør i Kambodsja og vi er et folk med stor kapasitet til å tilgi.

– Kan du tilgi Røde Khmer for alt hva de har gjort mot familien og folket ditt?

– Det kan jeg heller ikke svare på nå. For å tilgi trengs forsoning med alle tapene fra fortida, og der er jeg ikke ennå. Men jeg tror på vår mulighet til å endre oss til det gode, det har jeg trodd på siden jeg var barn. Ellers hadde jeg aldri overlevd. Derfor vil jeg nok tilgi en gang, sier hun.

Mor likte boka

Å skrive denne romanen har vært en sterk, men nødvendig belastning for henne.

– Jeg føler meg ansvarlig for min fars død. Etter denne boka, er minnet om han bedre, så i en viss forstand er skrivingen av boka en form for terapi på et dypere nivå.

– Din mor har en sentral rolle i denne fortellingen - hva syns hun om boka?

– Det første hun sa til meg var at hun ikke visste at jeg hadde båret på dette minnet i snart 40 år. Men hun likte boka og har sagt at den er fortalt på akkurat den måten hun sjøl ville ha gjort det om hun kunne, sier forfatteren, og må ta en liten verbal time out for å tørke noen tårer. Dermed får intervjueren anledning til å fjerne noe vått i øyekroken også.

USA førstevalget

Etter redselsfulle år i flere arbeidsleirer på landsbygda i Kambodsja klarte hun og moren å komme seg til en flyktningeleir i Thailand. Hit kom også FN. Vaddey Ratner og hennes mor bodde her i to år før de flyttet til Filippinene. Her dukket spørsmålet om asyl opp. De ønsket seg en helt ny start på livet og førstevalget var USA. Da en katolsk organisasjon sponset dem, dro de i 1981 til USA. Først ble de registrert i California sånn alle kambodsjanske flyktninger ble, deretter endte de opp i Minnesota, den «skandinaviske» staten. I dag bor Vaddey Ratner i Washington DC, mens moren fortsatt bor i Minnesota.

Tror på Kambodsjas framtid

Ratners første reise tilbake til hjemlandet Kambodsja skjedde i 1992. I perioden 2005 til 2009 bodde hun der.

– Dagens Kambodsja er et land som forsøker å ligne land i resten av verden, men er sjølsagt sterkt påvirket av hva som skjedde under Røde Khmer-tida. Landet prøver å bygge seg opp igjen. Teknisk sett er landet et demokrati fordi vi har frie valg, men den samme regjeringen har vært ved makta i all for lang tid, og vi trenger en mer variert måte å styre landet på, sier hun noe diplomatisk.

– Så Kambodsja er ikke et amerikansk eller europeisk demokrati?

– Demokrati er demokrati, det fins ikke noe eget vesteuropeisk demokrati. Dagens Kambodsja er fortsatt et fattig land, men det er bedre enn det var. Og potensialet er der, særlig blant ungdommen. De har utdannelse, de veit hva som skjer også i resten av verden. Jeg har stor tro på Kambodsjas framtid. Og jeg har fortsatt et hjem der, mitt andre hjem, sier den nå amerikanske statsborgeren.

Obama bedre enn Bush

Når jeg spør henne om hvilket land hun er mest hjemme i – Kambodsja eller USA – smiler hun.

– Min reise er mitt land. I dag er jeg helt avhengig av denne friheten til å reise hvor jeg vil. Men jeg liker meg godt i USA. Og liker president Obama langt bedre enn Bush. Dette er det flott å kunne si høyt uten å risikere livet. Lignende politiske uttalelser kunne jeg neppe kommet med i Kambodsja.

Naboen Vietnam

Forholdet til nabolandet Vietnam har alltid vært ambivalent for kambodsjanske myndigheter. I dag er det et visst vennskap med diplomatiske forbindelser, forteller Ratner, men historisk har det altså vært ganske vanskelig.

– Vietnam har bestandig vært mektigere enn Kambodsja. Og hadde Kambodsja vært et reelt demokrati, ville nok problemet med et sosialistisk eller kommunistisk Vietnam vært større.

Ny roman

Hun skriver nå på sin andre roman, er kommet om lag halvveis – det vil si at hun har skrevet 150 sider.

– Jeg skriver nå om hvorfor noen overlevde Røde Khmer og hva som hendte med dem. Det er ei bok med helt nye karakterer. Det handler om en eldre gatemusiker med en kropp som viser at han har lidd mye og en amerikansk middelaldrende kvinne ikke helt ulik meg og min historie. Den røde tråden i denne romanen skal være musikk. Arbeidstittelen er «Music of the Ghost», sier Vaddey Ratner.

Les boka!

Jeg takker for samtalen, for boka og for forfatterens forsonende vesen, forteller flere av forlagets redaktører at jeg også med tid og stunder skal anmelde «I skyggen av banyantreet». Og tenker at inntil det er gjort, kan jeg ikke annet enn å si og skrive: Denne boka bør så mange som mulig lese!