Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Politiske visesangere og journalister oppleves fortsatt som den største trussel for mange makthavere, sier Pål «Moddi» Knutsen, ungdommen i På Stengrunn-gjengen.

På Stengrunn

Under visebølgen på 1970-tallet dukket det opp ei gruppe som umiddelbart slo sterkt an. Fem musikere tonesatte 20 utvalgte dikt av arbeiderlyrikeren Rudolf Nilsen – bare Rulle blant venner.

Rulle døde dessverre så altfor ung i Paris i 1929, bare 28 år gammel, men diktene hans skulle vise seg å leve videre.

Samlingen de seks musikerne Lars Klevstrand, Lillebjørn Nilsen, Kari Svendsen, Jon Arne Corell, Carl Morten Iversen og Steinar Ofsdal plukket diktene fra var «På Stengrunn». Første LP, som det het den gangen, ble da også hetende «På Stengrunn», det samme ble gruppa. Plata kom i 1973, og første vers av titteldiktet, som Corell satte melodi til, går sånn:

De unge bjerkene i svarte byen

de står og bruser med sitt lyse løv,

som om de åndet store skogers vårluft

og ikke skorstensrøk og gatestøv.

Et ungt frisk pust fra nord

Etter hvert døde den politiske radikalismen som i Norge ble født på 70-tallet hen, men På Stengrunn-gjengen fortsatte å spille – stort sett en årlig julekonsert på Soria Moria på Torshov, det som nå heter Cosmopolite. Og i 2019, 46 år etter platedebuten, var det klart for kapittel to. Nå ga de ut «På gjensyn», nye dikt av Rulle. Besetningen var nå endret litt.

Ute var Lillebjørn Nilsen, snart også Carl Morten Iversen. Inn var kommet Pål «Moddi» Knutsen, et ungt frisk pust fra nord som hadde vært blodfan av gjengen siden guttedagene, mye takket være to politiske radikale foreldre. 10. september holdt gruppa en jubileumskonsert på Rockefeller i Oslo.

Togelsker

Jeg møter Lars Klevstrand og Pål Knutsen en ettermiddag på Kulturhuset i Oslo. De er nettopp kommet hjem fra en liten turné i Ryfylke. Fire konserter der de avsluttet i Sauda.

– Hvor spilte dere?

– I Folkets Hus, så klart, Kjartan Fløgstads andre hjem. Vi fikk en flott omvisning også, sier Klevstrand.

– Hvordan har tida etter den andre utgivelsen vært, og gjenforeningen for fire år siden?

– Vi er jo i det samme landskapet, det nye er Pål. Og han løser dette utmerket, han har bidratt til en fornyelse, sier Klevstrand.

Klevstrand forteller at sjøl om Rulles diktverk ble skrevet for 100 år siden, er de så mangfoldige. Og han framhever de frodige reisediktene. Han var en togelsker, særlig nattog. Også var det Sovjetunionen, da – han er tydelig der også. Men så var han medlem av Norges Kommunistiske Parti.

– Ja, i Sovjet fant han drømmen sin, sier Klevstrand.

Hør sangen «På gjensyn»: Moddi og Banjo-Kari hyller Rudolf Nilsen på ny plate

Revolusjonens Røst

– Opplever dere samme entusiasme blant publikum nå som på det radikale 70-tallet?

– Ja, for eksempel den svært kommunistisk inspirerte Revolusjonens Røst fungerer den dag i dag, den, sier Klevstrand.

 Revolusjonens Røst er nok ett av Rulles mest politiske dikt, der første vers går sånn.

Gi mig de rene og ranke, de faste og sterke menn,

de som har tolmod og vilje og aldri i livet går hen

og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.

Her trer kommunisten fram i all sin renhet, mens siste vers etter Klevstrands mening er lett å slutte seg til også i dag – særlig den siste verselinja.

Ja gi mig de beste blant dere, og jeg skal gi dere alt.

Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt.

Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blant dere er kalt.

LOs kulturpris

– Vi har vært lydsporet for folk i 50 år, vi betyr mye for mange, jeg blir litt rørt av det, sier Klevstrand.

Gruppa fikk LOs kulturpris på representantskapsmøte i Bergen i år. Det kaller både Klevstrand og Knutsen en utrolig anerkjennelse. Og de presiserer at de gjerne opptrer mer på fagbevegelsens arrangementer – noe de begge allerede gjør mye av.

– De spillejobbene jeg har for LO og fagbevegelsen, som har vært mange de siste årene, bekrefter at det jeg gjør betyr noe, at det er viktig, sier Knutsen.

– Den talen LO-leder Peggy holdt for oss da vi fikk prisen i Bergen, var veldig sterk, sier Klevstrand.

Alderen tynger, men planene er mange

Jubileumskonserten på Rockefeller kan bli den siste gruppa gjør.

– Det blir min siste konsert. Jeg skal bli far for første gang i år, samtidig gir jeg ut to nye album, det er mer enn nok, sier Knutsen.

Klevstrand har et noe annet svar på hvorfor det går mot slutten.

– Vi andre begynner å bli gamle, men vi har likevel mange planer.

– Pensjonsalder gjelder vel ikke for kunstnere?

– Nei, sier de begge i kor.

Kamp mot historieløsheten

Verken Klevstrand eller Knutsen mener det er vanskelig å få dagens ungdom til å tenne på Rudolf Nilsens tekster. Kanskje er språket litt arkaisk, men Klevstrand tror de ser forbi dette – rett og slett fordi det er godt, poetisk språk.

– Måten Rudolf Nilsen skildrer tidsånden for 100 år siden er flott og lærerik. De store ideologier er et tilbakelagt stadium i våre dager, sir Knutsen.

Og Klevstrand legger til:

– Kanskje er vårt arbeid en kamp mot historieløsheten.

– Rudolf Nilsens poesi, og all annen poesi, får fram følelser. Det er ikke historiebøker så gode til, sier Knutsen.

Lillebjørn som illustratør

Og ikke nok med en storslagen jubileumskonsert, På Stengrunn-gjengen gir også ut ei visebok med illustrasjoner av Lillebjørn Nilsen. Klevstrand og Knutsen syns viseboka er et fint testament over 50 år, eller en vareopptelling.

– Lillebjørn har satt stor pris på å få illustrere boka, sier Klevstrand.

– Ja, han har lagt ut noen av illustrasjonene på Instagram også, sier Knutsen.

– Hva kan publikum vente seg på Rockefeller?

– At Stian Carstensen er med. Vi lover publikum alle sviskene, og at det blir en lang konsert, sir Klevstrand.

– Det fortjener publikum, mener Knutsen.

NY VISEBOK: Her er testamentet etter 50 år med sanger av Rudolf Nilsen. Illustratør en av gruppas opprinnelige medlemmer Lillebjørn Nilsen.

Forlaget Håndslag

Tid for å ta fram slegga

Den politiske visesangen har lange tradisjoner i Norge, og i vårt naboland Sverige. Tenk for eksempel på hva Mikael Wiehe har bidratt med. Men er det plass til dette nå? Ja, mener Klevstrand og viser til at viser er litt in igjen.

– Og det er absolutt nødvendig å ta fram slegga igjen, sier han, og tenker sjølsagt på den politiske situasjonen i verden.

– Hvor ville Pridebevegelsen vært uten musikk. Det er plass til både revolusjonsromantikk og hverdagspolitikk, sier Knutsen.

Den politiske musikken er langt fra død

Når Rulle skriver om barnearbeid i Kina, finner vi paralleller i dag. Og i Chile er det en voksende bevegelse som ivaretar minnene etter Victor Jara, som så brutalt ble myrdet av militærjuntaen i landet for 50 år siden – en hendelse som skal markeres i Norge, og hvor Lars Klevstrand er sterkt involvert.

– Latin-Amerika har kanskje fostret de sterkeste politiske visesangerne, sier Lars Klevstrand.

Eller som det heter i diktet «Bekjennelse», som er med på plata fra 1973, her siste verset:

Jeg kjenner en mening med livet.  

Det er i de navnløses hær  

å kjempe for arbeiderklassen  

med tanke og sang og gevær.