Kvinnene strømmer til Handel og Kontor om dagen. Seks hundre meldte seg inn i mars, og slik har det fortsatt i april. Sture Arntzen tror det er AFPordningen og lavlønnsprofilen på tariffoppgjøret som er årsaken. Sikkert! Dette er et kronargument for å organisere seg, sier han. Ja!

Sjøl er jeg flasket opp med fortellinger om fagforeningens betydning. Da mor var ferdig med folkeskolen, fikk hun jobb på Martin Skoglis konfeksjonsfabrikk i Hamar. Fabrikken hadde rundt hundre ansatte, og mange av dem var unge og ufaglærte og derfor billige i drift. Jentene sydde herreklær, slalåmutstyr og vintersportstøy, mens de sjøl knapt hadde råd til et par beksømstøvler. Arbeidsdagen varte fra halv sju til fem, og brødskivene sine spiste de ved symaskina.

Mor hadde åtte kroner uka og betalte for seg hjemme der sju personer bodde på ett rom og kjøkken. Det som ble igjen av lønna, fikk hun disponere etter eget skjønn. Det rakk enten til et par strømper, en sjokolade eller kinobillett.

Hun hadde lang vei på «arbe» og bestemte seg for å kjøpe sykkel på avbetaling. Mor brukte to år på å spare til kontantbeløpet, og to nye år på å nedbetale resten. Men så var hun gjeldfri; ja, hun følte seg fullkomment fri den dagen hun kunne sykle til tanta si i Trysil eller koste av gårde til arbe i gråslysningen.

Lønna var lav og arbeidsdagen lang, men det nyttet ikke å mukke. Den som ikke var fornøyd, kunne bare gå, men å gå hadde ingen råd til. Nå viste det seg at noen av jentene hadde slektninger som sydde i Oslo. De skrev hjem om at de hadde meldt seg inn i noe som het «Norsk Beklædingsarbeiderforbund ». Men på Hamar hadde ikke forbundet noen lokalavdeling, så hva skulle jentene gjøre? Rett og slett streike? De skalv ved tanken, for bedriften truet med å gi dem sparken hvis de fant på å gjøre noe så rabiat.

Nå var det lite ved syerskene på Skogli som vitnet om rabulisme; de var snarere blant de stilleste stille som heller ville sy til de sovnet enn å våkne opp og kreve. Men en vakker dag var det rett og slett ingen vei tilbake. Noen av jentene satte mot i hverandre og varslet de andre om at de ville gå til streik. Enkelte grein av redsel, andre nektet av frykt.

En mørk januarmorgen gikk mor grytidlig på arbe og stilte seg i flokken av skumle rabulister utafor porten. Der rullet de ut en plakat av gråpapir: Vi organiserer oss! Slutt opp! De sa ikke et knyst; ikke et ord ble sagt da jente etter jente kom traskende på kalde føtter i snøføyka og ville inn til symaskinene og bryte streiken. Ei av dem hyttet med neven og fikk en snøball i ryggen som svar. Ingen vet hvem som kastet den, og alle tidde.

Få dager senere var lokalavdelingen stiftet, og det første jentene gjorde, var å brodere ei flott fane. 1. februar 1937 meldte mor seg inn. Som sykkelen ga medlemskapet henne en berusende følelse av frihet. Jeg har arvet medlemsboka hennes, den fineste arv å få.