Likestillingspanelet
Likestillingsminister Audun Lysbakken opprettet kvinnepanelet. Han fikk kanskje det han ønsket, men er det bra nok?
torgny.hasaas@lomedia.no
Da leder av kvinnepanelet Loveleen Rihel Brenna avsluttet panelets arbeid, sa hun at likestillingsarbeidet i altfor lang tid vært preget av middelklassekvinner.Dette er det lett å være enig i, og dessverre er dette også holdninger som i alt for stor grad har preget fagbevegelsens arbeid med likestilling.
Men først om rapporten.
LO-Aktuelts reporter på overleveringen, karakteriserte rapporten fra panelet som «Smørbrødliste for likestilling», og det er nettopp det det er. I Brennas tale ved overleveringen snakket hun om at det var lov «både å kle av seg og kle på seg» og hun sa at det i kvinnepanelet var lov å være uenige. Derfor har for eksempel anti-abortorganisasjonen Amathea fått støtte fra Kvinnepanelet selv om det helt åpenbart er medlemmer av panelet som ikke støtter et slikt syn.
Dessverre er det en svakhet ved rapporten at den er så ufoksert. Alle panelets medlemmer har kunnet bringe inn sine saker og fått dem med i rapporten uten at de har fått gjennomgått en kritisk behandling og diskusjon, slik det er vanlig i utvalgsarbeid. Det gjør at en får følelsen av at panelet skyter med en avsaget hagle, forslagene sprer seg i alle retninger.
Dette er svakheten, men kanskje også styrken til rapporten. Når likestillingsminister Lysbakken skal fortsette sitt arbeid med en handlingsplan for likestilling, kan han finne fram rapporten og komme på nye idéer. Men dessverre er mange av forslagene kommet for kort. Det svekker panelets gjennomslagskraft.
Det som er panelets styrke er det Brenna tok opp i sin innledning, klasseperspektivet. En hver kvinne driver likestillingsarbeidet ut fra sitt ståsted. Det har gjort at middelklassekvinnene har dominert det offentlige arbeid for likestilling mellom kjønnene. Arbeiderklasseperspektivet har forsvunnet. Dette har vært holdninger ikke minst blant ledende kvinner i fagbevegelsen og de politiske partiene. Kampen for kvinnerepresentasjon i styrer har til tider vært adskillig mer støyende enn kampen for å gjøre noe med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet.
Derfor er det befriende å høre Brenna peke på akkurat dette. Ved å legge stor vekt på kvinner i arbeidslivet har de klart å rette søkelyset mot arbeiderkvinnenes situasjon i arbeidslivet. Brenna er født i India av indiske foreldre. Det er derfor ikke unaturlig at panelet legger stor vekt på innvandrerkvinnenes situasjon. Spesielt muslimske kvinners situasjon utfordrer vårt likestilte samfunn.
