JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hele Norges Thorvald – faren til Jens og Camilla – har skrevet bok. Igjen. Skjønt, skrevet og skrevet, Thorvald Stoltenbergs tanker og ideer er fortalt til Aftenposten-redaktør Per Anders Madsen. Han fører imidlertid en sober penn, men vi kjenner godt igjen hovedpersonens tonefall.

Thorvald senior har en imponerende CV – det er plasskrevende å ramse opp alt. Mange av hans virksomheter behandles i denne boka, som har fått tittelen «Frokost med Thorvald» - en tittel som sjølsagt spiller på det berømte kjøkkenet i Mogens Thorsens gate på Frogner i Oslo hvor han har bodd i en mannsalder, og hatt så mange statsledere og berømtheter på besøk. Jeg har vært der sjøl også, for øvrig, men da sto det bare kaffe på bordet og Thorvald fortalte om sin interesse for slektsforsking. Likevel følte vi oss nesten som Nelson Mandela. En av Thorvalds styrker synes å være at han behandler Kong Salomo og Jørgen Hattemaker med nøyaktig samme tilnærming – han utstråler en raushet som det er vanskelig å forstå hvor kommer fra. Om du har partibok i Arbeiderparti, i andre partier eller ikke har noen i det hele tatt, spiller ingen verdens rolle.

Også i hans tekster fornemmer vi denne inkluderende holdningen – nærværet og engasjementet. Men så nærmer han seg også 86 år, og har vært ute ei vinternatt eller to i sitt omflakkende liv – han har opplevd mer gleder og sorger enn de fleste – han har vært ute i både regn og solskinn. Og er blitt en mann som kanskje er like kjent for sitt privatliv som sine opptredener i offentligheten – enten det er som tidligere politiker eller nåværende foredragsholder rundt omkring i Norges land.

«Frokost med Thorvald» er blitt en interessant bok for de av oss som aldri får nok av samtidshistorie og refleksjoner rundt sentrale politiske spørsmål som preger vår tid. Boka er såpass oppdatert at den sneier innom Donald Trump også – og vi møter ukontroversielt nok ikke akkurat noen stor tilhenger av den amerikanske presidenten.

Thorvalds interessefelt er mangesidig – kompetansen er stor. Og kanskje aller størst på utenrikspolitikk – et område han har jobbet profesjonelt med i en mannsalder. Blant annet som utenriksminister. Han er derfor naturlig nok opptatt av de globale utfordringer. I boka kan vi blant annet lese dette: «Til tross for at mange gledelig nok er blitt løftet ut av ekstrem fattigdom de siste 20 årene: Fortsatt er det slik at nesten én milliard ikke vet om de får noe å spise i morgen. Hvert år dør nesten tre millioner barn av sult eller sykdommer på grunn av sult. Nesten to milliarder er feilernært. De fleste av dem som sulter i verden, er paradoksalt nok bønder. De lever – så vidt – av å produsere mat.»

Med denne erkjennelsen, med denne kunnskapen, er det nesten et paradoks i seg sjøl at Thorvald kan være den framtidsoptimisten han tross alt er. Ikke bare har han sjøl sett elendigheten, han har møtt mange av de som vi kanskje tror kunne gjøre noe for å bedre denne situasjon også – for å redusere fattigdommen. Samtidig lever verdens elendighet i beste velgående. Sjøl tenker jeg ofte: Hvordan kan vi gjøre så lite når vi veit så mye? Etter å ha lest «Frokost med Thorvald» skjønner jeg at det ikke er så lett å gjøre en forskjell, men jeg blir ikke mindre beroliget av den grunn. Hvorfor prate og prate, skrive og skrive – når verden i all hovedsak roper på handling?

Ett eksempel til:

«Frihet kan være et vakkert ord for de sterkestes rett. Vi ser det tydelig nå. Globaliseringen vil bane vei for mer kapitalisme så sant den ikke møtes av noe som demmer opp for markedskreftenes frie spill. Hele mitt voksne liv har jeg vært opptatt av å finne motkrefter. Et internasjonalt rettssystem bygget på rettferdighet, ikke makt. Institusjoner som båndlegger stormaktene og gir de små og fattige tyngde på vektskålen.»

Jeg skal ikke gå inn i polemikk med Thorvald på dette feltet – det sømmer seg ikke i en bokanmeldelse – men må få lov til å undre meg over at disse motkreftene til kapitalismen som Thorvald viser til i sitatet, alltid har en tendens til å være en nesten grenseløs tro på de internasjonale institusjonene og Sosialdemokratiet, Sosialdemokratiet, Sosialdemokratiet. For meg er det noe rørende, ja nærmest på grensen til det naive, når sosialdemokrater i sin motmæle mot verdens urettferdighet og kapitalismens rovdrift på mennesker og ressurser, som oftest glatt hopper bukk over frigjøringsbevegelser og aktivister verden over. Ser bort fra de som virkelig kjemper, de som står aller fremst på barrikadene. For det er neppe verken ved de ulike møtebordene hvor verdens statsmenn og statskvinner befinner seg mesteparten av døgnet eller ved frokostbordet til Thorvald de største og viktigste kampene mot kapitalismens råhet kjempes. Den kampen foregår mest av alt på gater og streder hvor helt andre mennesker enn politikerne og byråkratene ferdes.

Når det gjelder så vel hjemlige forhold som de mer familiære og personlige, er Thorvald veldig konkret og nær kjernen. Vi kjenner hans kamp mot narkotika, og hans personlige grunner for denne kampen. Boka hans gir enda mer om det tema. Når han tenker utenrikspolitikk, blir han mer svevende. Naturlig nok kan han ikke ta med hele verden i en såpass tynn bok, men jeg syns nok refleksjonene rundt verdenssituasjonen er relativt eurosentriske. Her er det få tanker om situasjonen i Latin-Amerika, store deler av Asia eller Afrika hvor kampene om liv og død virkelig pågår. Langt fra forhandlingsbordene – kanskje er det derfor de nevnes så sjelden.

Men det er også noe av utfordringene med en sjangerbok som denne – samtaler om de store linjene: Det kan fort bli litt for lite om alt.

Dermed blir jeg sittende igjen etter endt lesning av «Frokost med Thorvald» med den kunnskapen at han er en allright og raus fyr som ikke er redd for å by på seg sjøl på godt og vondt – noe jeg og de fleste med meg vel veit fra før av. Og at han innerst inne ønsker det beste for alle mennesker – uansett hvor i verden de befinner seg. Og det er nok mange som er enig med ham i akkurat det, men om det bringer verden så mange milene framover, kan nok diskuteres.