Arne Byrkjeflot, leder av LO i Trondheim

I dag fyller LO i Trondheim 100 år. Vi starter feiringa med mottagelse på Erkebispegården, champagne, tapas og historisk seminar.

Også Fagopposisjonen av 1911 med Martin Tranmæl i spissen fyller 100 år. Mot arbeidsgivernes offensiv ville de ta alle maktmidler i bruk, sympatistreik og boikott. De ville samle arbeidere som klasse, alle på en bedrift skulle være i samme fagforening (industriforbundsformen). Lokalt skulle arbeidere stå sammen på tvers gjennom lokale samorganisasjoner. Slik ble Trondheim faglig samorganisasjon stiftet, i strid med LOs vedtekter.

100 år senere har vi nøyaktig samme debatt. Bemanningsbyråene overtar flere og flere arbeidsoppgaver i bedrift etter bedrift. Hotellene setter ut renhold på rommene til renholdsbyrå, resepsjon og frokost til egne driftsselskap og vakt til sikkerhetsselskap. Nesten ingen er ansatt i hotellet. Arbeidsfellesskapet splittes opp. Det blir vanskelig å organisere og arbeiderne organiseres i forskjellige forbund. Uten forhandlingsrett overfor de som bestemmer hverdagen deres. Klager de på forholdene så er det en telefon til byrået og du er skiftet ut.

Oppe i dette kommer EUs vikarbyrådirektiv. I formen er det laget for å bedre forholdene. Vikarbyråansatte skal ha samme lønn og betingelser som fast ansatte der de er utleid. På den andre siden må utleie av arbeidskraft anerkjennes som en nødvendig del av arbeidslivet og restriksjoner må fjernes.

Hvilke restriksjoner? Slik bruken av slike firma har eksplodert skulle en tro restriksjoner ikke fins. Men mesteparten av deres virksomhet er i strid med norsk lov. Arbeidsmiljøloven slår fast at innleie skal skje med samme begrensinger som bruk av midlertidig ansatte. De kan bare brukes ved vikariat, ved sesongarbeid og når arbeidspresset er uventet stort. De kan ikke brukes i bedriftens normale virksomhet. I tillegg har mange tariffavtaler krav om forhandling ved bruk av innleie.

Som i 1911 er det to linjer i fagbevegelsen. LO-ledelsen godtar direktivet og stoler på regjeringens forsikringer om at både lov og avtaleverk vil overleve. Det er det verken regjering eller LO, men EU-domstolen som avgjør. Men verre er det at det sies ja til bemanningsbyråene som en likestilt del av norsk arbeidsliv. LO inngår tariffavtaler med bemanningsbyrå. Det er de tillitsvalgte i bemanningsbyrået som skal forhandle fram lønn basert på lønna i den bedrift der de er utleid. En umulig oppgave for tillitsvalgte og like umulig å kontrollere.

Dette er et veiskille for fagbevegelsen. Enten faste ansettelser i den bedriften du utfører arbeidet ditt og der din arbeidsdag bestemmes. Eller utleid uten forhandlingsrett der du jobber. Jeg tror ikke det er mulig å bygge en sterk fagbevegelse om det siste vinner fram. De sterke hotellklubbene som har stått i spissen for kampen for de lavtlønte vil ikke overleve med Petter Stordalens linje for å splitte opp hotellene i tre eller fire enheter.

Det er vanskelig å forstå hvorfor ulovlig utleie av arbeidskraft behandles med silkehansker. Jernhansken tas i bruk overfor de papirløse, Marie Amelie og etiopierne. Dette er jo en gavepakke til det grå og svarte arbeidsmarked. Hvilken annen mulighet gis til de 20 000 som ikke kan returneres og ikke har arbeidstillatelse? Hvorfor er det uproblematisk at det kommer 200 000 arbeidsinnvandrere fra 27 EU-land mens det er en katastrofe med tiendeparten fra andre land? Er vestlige arbeidsinnvandrere OK, de andre ikke? Individuell arbeidsinnvandring kan både fagbevegelse og velferdsstat takle. Det vi ikke makter er den organiserte utleie av arbeidskraft gjennom 2500 bemanningsbyrå og 27 000 Norsk registrerte utenlandske foretak (NUF). Det er her det grå og svarte arbeidsmarked lever, det er i denne ugjennomtrengelige jungel at det er håpløst å følge de kriminelles spor. Det er her fagorganisering er vanskelig, ofte umulig. Det er her trusselen mot den norske modellen fins. Kampen for faste ansettelser der du jobber er vår store kampsak når vi begynner på de neste hundre år. Det bør det også snart bli for den rødgrønne regjering.