Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– I Norge har vi valgt å bli rike sammen, ikke hver for oss, sier Sigbjørn Johnsen, og tenker særlig på forvaltningen av våre olje- og gassinntekter. Sammen med sosionomen og den tidligere AUF-lederen Ina Libak har han skrevet boka «Den langsomme tryggheten».

Tryggheten

Hva slags trygghet er nå det? Johnsen, den diktelskende, tidligere arbeiderpartipolitikeren og fylkesmannen, drar et dikt opp av ermet – eller en lyrisk tekst, som han sjøl kaller det.

– Den langsomme tryggheten som møysommelig bygges opp av tillit, vennskap og kjærlighet, den som i neste sekund kan forsvinne ut av våre hender fordi vi glemte hvor den kom fra, sier han.

Johnsen snakker sjelden med utestemme. Med sin utpregede hedmarksdialekt er han nesten i sin tilstedeværelse et levende eksempel på sjølve tryggheten. Han smiler lunt i det hvite skjegget og sier:

– Tryggheten er ikke noe du får kjøpt på butikken! Det er noe du må jobbe for, ikke sant. Og det tar tid.

Men tryggheten kan brått bli borte. Derfor må den gjentas og vedlikeholdes. Der er Johnsen og Libak skjønt enige.

Livets skole

Libak er ikke noe mindre opptatt av tryggheten. Hun er nylig blitt mor til sitt andre barn. Nå skal hun gi barnet trygghet i et samfunn der alt går raskere og raskere. Stikkord er fellesskap, tillit og velferdsstat. Hun forteller at gjennom å skrive bok sammen med Johnsen, som av alder kunne vært faren hennes, har hun lært mye om trygghet ved å høre hans barndomsminner, om besteforeldrene på husmannsplassen.

– Å gi unger en trygg og god oppvekst er en investering, også i vår egen alderdom. De første leveåra vil jo prege personligheten din antageligvis hele livet, ikke sant, sier Johnsen.

– Er sånne verdier dere skriver om i boka noe livet lærer deg?

– Du plukker dem opp, men ikke ut av ei lærebok. De er mer en indre følelse, vi kan vel kalle det livets skole.

Det sosialdemokratiske

Om verdiene er spesifikt sosialdemokratiske? Libak mener at felleskapsverdiene er nettopp det.

– Det mest sosialdemokratiske i boka er at vi vil bruke politikken til å gjøre endringer. Ikke bare sitte å ta imot og la alle andre krefter definere hvor vi skal, men at vi tør å definere hvordan vi vil ha samfunnet vårt, forteller hun.

Og hennes medforfatter er ikke uenig.

– Fellesskapstanken er, som Ina sier det, helt nære i sosialdemokratiet, men du må ha med rettferdighet i tillegg. Fordeling. Men det er fellesskapet som er den trygge rammen rundt folks liv – både det vesle fellesskapet og det store, sterke fellesskapet.

Generasjonskontrakten

De to forfatterne mener at vi lever i ei tid der folk føler større utrygghet. Deres ønske med denne boka å knytte nåtida til noen verdier som er viktige for mennesket uavhengig av alder, kjønn – uavhengig av når du er født. De kaller dette generasjonskontrakten i boka, men hva er egentlig det?

– Det er egentlig velferdsstaten, at vi stiller opp for hverandre gjennom livsløpet, og gjennom arbeidslivet. Det er den store kontrakten, skape og dele, gjør din plikt og krev din rett – det er en avart av det, sier Johnsen.

Men det nytter ikke uten et sterkt arbeidsliv. Liten ledighet og stor arbeidsstyrke.

– Var alt så mye bedre før?

– Nei. I boka trekker vi fram noen ting som var bedre før og som vi mister når vi ikke lenger har generasjonssamtalene. Når du får barn i dag, så sendes du hjem to døgn etter at du har født. Det står ingen til å ta deg imot. For dagens unge vil jeg si at boligmarkedet var bedre før, da hadde vi en trygghet for at du kunne komme deg inn på boligmarkedet. Boka handler ikke om det var verre eller bedre før, men om at det blir splittelse mellom generasjoner hvis vi ikke prater sammen, sier Libak.

Kortsiktigheten

Libak tror folk er mye mer trygghetssøkende enn de er egosentriske.

– Hvis folk går andre steder for å finne trygghet og tilhørighet, og de går til ekstreme krefter, så er det sosialdemokratiet som har tapt kampen mot folks trygghet, sier hun.

Det skal ikke være sånn at mennesker er alene om sin egen lykke. At hvis de skal lykkes, må de ta ansvar for det sjøl.

– Det er et altfor stort ansvar å bære. Da er det vi som må vise at fellesskapet stiller opp. Da nytter det ikke å komme med pekefingeren og si: Du må stole på sosialdemokratiet! Å tvinge folk til takknemlighet, er ikke veien å gå, mener hun.

Mens Johnsen er opptatt av at rammebetingelsene for politikerne også har endret seg siden han var aktiv.

– En toppolitiker i dag må være på hele tida. Før kunne du si til en journalist at jeg må sjekke saken. Det har vi ikke tid til i dag. Tempoet i samfunnet gjør jo noe med det kortsiktige, sier han.

Politikerne har er mye mer å forholde seg til i dag, tror jeg, og det er mye mindre tålmodighet. Vi hadde en langsiktig plan. Det tok tre-fire år, men nå skal det liksom ordnes over natta. Politikk er ikke noen eksakt vitenskap.

– Det er viktig å være utålmodig, men ikke gjøre det til en livsform.

Klassereisen

Både Libak og Johnsen må sies å ha gjort klassereiser. Den ene har vært leder av AUF, den andre stortingsrepresentant og finansminister. Ingen av dem er så veldig villige til å snakke om egen klassereise, men mer om den klassereisen som samfunnet i stort har gjort. For eksempel siden 1935 da Hovedavtalen ble undertegnet og Arbeiderpartiet dannet en varig regjering.

– Vi har klart å løfte opp det store flertallet. Og det var det som var tanken også, at da Arbeiderpartiet bestemte seg for å forlate den revolusjonære linja og bruke den parlamentariske og politiske makt til å endre samfunnet, løfte de som var nederst ved bordet. Og det har vi jo klart, altså i stort. Men vi må aldri glemme at det fortsatt vil være noen som er nederst ved bordet. For min egen del har jeg aldri tenkt at det handler om at jeg skulle få posisjoner i politikken, sier Johnsen.

Og så legger han til:

– Jeg veit godt hvor jeg kommer fra. Og det er for så vidt litt av poenget med boka også at vi som nasjon heller ikke må glemme hvor vi kommer fra.

– Hele samfunnet har gjennomgått en stor klassereise, men på veien har vi fått et enormt forbruk, sier Libak.

Forbrukskulturen

Og forbrukskulturen er de opptatte av. Den er en trussel mot hele livsgrunnlaget vårt, mener Libak. Men ikke-vekst er heller ikke noe alternativ. Det handler for dem begge om at fordeling må ligge i bunn. Fagbevegelsens krav om reallønnsvekst mener imidlertid Libak er legitime. Og hun er enige med den som etterlyser mer tid i hverdagen. For vi kan fort møte den kjente frasen om «alle disse dagene som kom og gikk, og seinere forsto jeg at de var selve livet.»

– I min oppvekst hadde vi samlingspunkter som kjøkkenbordet. Der møttes jo generasjonene, dit kom naboer og der ble det fortalt historier. Du satt med lange ører hele tida. Så kom radioen, så kom fjernsynet og så kom sosiale medier. Sjøl om vi har fått kortere arbeidstid, er det nå to mot en i arbeidslivet. Likevel har vi det enda mer travelt. Det er mange ting som krever tida vår, men en må ta seg litt tid til langsomheten. Ikke hele tida. Men innimellom, sier Johnsen.

Mens Libak argumenter for at hvis folk skal ha mer fritid og mindre arbeidstid, så må vi bestemme dette politisk. Ta styringa sjøl, ikke la tech-gigantene gjøre dette for oss.

Håpet

Og tidligere politikere glemmer sjelden hvor de kommer fra.

– Det store eksistensielle spørsmålet er for å spissformulere: Politikken skulle påvirke og endre utviklingen. Nå skjer jo det motsatte, at det er utviklingen som er i front av politikken, sier Johnsen, vel vitende om at det er noen enorme drivkrefter langt utenfor politisk kontroll. For eksempel i USA.

– 9. november 1989 sluttet den kalde krigen, har den nå oppstått igjen?

– Denne datoen da Berlinmuren ble revet, var Europas frihetstime. Det nye store nå er at vi har bygd opp våpenarsenaler som kan utslette menneskeheten. Den lange seigpiningen av naturen kan ha samme effekten. Så det er jo håp. Og det siste som blir borte er håpet. Og det må vi aldri gi slipp på, mener han.

Og Libak nikker.

– Så er det sånn at det mennesket har ødelagt, kan mennesket reparere. Og det er ingen andre krefter som kan gjøre det for oss. Et menneske kan gjøre en stor forskjell. Er vi mange som bidrar, kan det bli enda tryggere. Fellesskapstanken er uvurderlig for mennesket og for tryggheten, forteller den tidligere finansministeren.

Drømmen

– Alt ble kanskje ikke helt som vi drømte om da vi var barn?

– Nei, men det er jo denne drømmen som gjør oss menneskelige, og evnen til å drømme, ikke sant. Og så er det jo slik at ikke alle drømmer blir oppfylte, men den evnen vi har til å drømme, er viktig for mennesket. Så vi må ikke gi opp den.

– Vi har jo et drømmesamfunn å gjøre endringer i, så det å tørre å drømme, er noe av det som er gått tapt med tiden mer enn noe annet, sier Libak.

– Hvis politikerne er kommet i bakleksa, teknologien har tatt over styringa, så er det vel ikke for seint å gjøre noe med det?

– Nei, absolutt ikke. Hvis du går til politikken og sier at samfunnsutviklingen er noe du ikke får gjort noe med, hvorfor skal du bli politiker da? Spør Sigbjørn Johnsen.

Er poesien redningen?

Vi har den menneskelige kraften inni oss, mener de to forfatter. De avslutter boka med et dikt av Hans Børli. Det går sånn:

Det bor en varme i menneskets hender

som i ingenting annet i verden.

Himmels flamme og helvets glo.

Selv nevesteinen ble varm

når menneskehånda tok i den.

Det ligger også et håp i diktet «Til ungdommen» som Nordahl Grieg skrev i 1936. Siste verset går sånn:

Dette er løftet vårt

fra bror til bror:

vi vil bli gode mot

menskenes jord.

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen –

som om vi bar et barn

varsomt på armen!