20 år gammel brøt Atia Ijaz kontakten med familien. Nå vender hun hjem

Sissel M. Rasmussen

sissel@lomedia.no

Atia Ijaz er fem år gammel da hun, storesøster og mamma kommer til Norge. Året er 2000. Ett år tidligere har storebroren til Atia flyttet til faren i Norge. De kommer fra landsbyen Malwana i Pakistan. Faren har vært her i landet som arbeidsinnvandrer siden 1977. Da var han bare 18 år gammel og familie tilhørte framtida.

– Jeg husker bare en ting fra den flyturen. En dame smilte til oss. Jeg syns det var rart, hvorfor smilte hun? Senere forsto jeg at det er jo noe man gjør.

– Og mamma og jeg klarte ikke å ta rulletrapper. Hun satte seg ned i trappa med meg på fanget. Det fantes ikke rulletrapper i landsbyen, men søsteren min fiksa det fint.

Samme høst begynner Atia i første klasse. Hun leser alt hun kommer over, på skilt og plakater. Læringskurven er bratt.

Vanskelig hjemme

Hjemstedet til Atia Ijaz er ikke Bergen, men Oslo. Hun går på barneskole på Sagene og ungdomsskole på Bjerke. Storebror passer på søstrene. Ifølge tradisjonen forventes det at familiens eldste sønn skal ta ansvar. Han blir den strenge.

Moren er hjemmeværende og har liten sosial kontakt. Faren er sliten, oppfarende og til tider med utagerende sinne. Livet innenfor husets fire vegger er langt fra enkelt for noen av dem som bor der.

Atia sitter mye inne og leser bøker. Til tross for at hun føler seg overvåket, slipper hun, som lillesøster og attpåklatt, lettere unna den sosiale kontrollen enn storesøsteren.

– Jeg var en veldig troende muslim. I to perioder gikk jeg med hijab, selv om det ikke var et krav hjemmefra, men det ble for mye styr med det. Presset var nok størst på broren min.

Å lese bøker er en glede, hun liker bøkenes verden. Som så mange unge jenter skriver Atia dagbok, som blir til flere dagbøker og til poesi. Om livet fra hennes perspektiv. De tunge tankene og mørke stundene blir til ord på papiret. Det kan ikke snakkes om.

(Saken fortsetter under bildet)

VENDER TILBAKE: Planen er nå å flytte tilbake til Oslo.

Sissel M. Rasmussen

Skoleflink

Yngstejenta er den skoleflinke i familien og kravene kom deretter. Etter videregående begynte hun på jus-studiet.

– Det var veldig tørt. Jeg ville jo gjerne hjelpe folk, men jus var ikke for meg. Og jeg husker veldig godt hva læreren min på videregående,Tom Arne, sa: «Uansett hva du gjør, kom deg vekk fra Oslo, pust litt, få et nytt og annet perspektiv».

– Det bruker jeg fremdeles i arbeidet mitt her nå. Det har mye å si.

Atias bestevenninne fra videregående, Hayad, har flyttet til Bergen, og nå følger Atia etter. Hun kjenner at her er det fint å være. Det gir ro og hun kan puste fritt. Uten å føle seg iakttatt. Hun er 20 år og bryter kontakten med familien.

Debatt: «Koronakrisen viser hvorfor vi trenger sosialdemokratiet», skriver Are Tomasgard

Sosial og introvert

Det er for sent å søke studieplass, men Atia kommer inn på den private NLA Høgskolen og studerer «Interkulturell forståelse». Hun flytter inn i kollektiv med seks andre studenter. De tar henne med til «Kvarteret», et utested med åpen mic, hvor hvem som helst kan komme på scenen og fremføre sine tekster – slampoesi.

– Andre gangen jeg var der sto jeg på scenen selv. Jeg framførte en liten tekst om min mor. Om hvordan det kan være for henne å leve med min far. Om hvor stødig hun er for oss barna.

For selv om Atia egentlig er introvert og trenger alenetid for å lade batteriene, har hun aldri vært redd for å stå på en scene, eller å snakke i forsamlinger.

(Saken fortsetter under bildet)

SLAMPOET: Å stå på scenen faller naturlig for Atia Ijaz. Ofte framfører hun egne tekster, og hun har egen Instagramkonto med diktene sine.

Sissel M. Rasmussen

Aktiv tidlig og sent

Året etter begynner Atia på sosionomstudiet på Høgskolen i Bergen. Møtet med fagbevegelsen starter med medlemskapet i Fellesorganisasjonen (FO). Men derfra bare ruller det på.

Atia blir etter hvert valgt til leder av FOs studentlag i Bergen. Men det er med Sommerpatruljen det egentlig tar av. Det er da hun får kunnskap om hva fagbevegelse og organisering handler om. LOs Ungdomsutvalg i Hordaland har medlemmer fra alle forbund, og FO velger Atia Ijaz til å representere dem.

Hun trives med både folk og aktiviteter. Det er studier, fagbevegelse, poesi, politisk aktivitet, aksjoner, venner, kjæreste, deltidsjobb i butikk og frivillig arbeid flere steder.

Kronikk: «Arbeideres bidrag for at samfunnet skal fungere skikkelig, er blitt vanskeligere å overse», skriver sosiolog Jørn Ljunggren

Møtte veggen

2017 ble det året hvor veldig mye skjer på en gang. For mye på en gang.

– Jeg våknet en morgen og kjente at jeg ikke orket å gjøre noe. Jeg var lei meg og kjente på en angst som bare ble større og større.

Atia går på en smell. Hun blir helt utbrent. Det blir for mye, kombinert med et brudd med kjæresten og det dårlige forholdet til familien. Hun blir sykemeldt.

– Jeg gjorde bare det jeg måtte for å gjennomføre. Gikk hos psykolog på DPS, møtte bare opp på det mest nødvendige på skolen. Litt etter litt slapp angsten taket. Mye kommer fra barndommen. Jeg aner ikke helt hvordan, men jeg fikk B på eksamen og gråt av glede da jeg var ferdig.

Sosionomen Atia Ijaz er klar på at egen erfaring er svært nyttig i forståelsen og muligheten til å relatere seg til dem hun skal hjelpe.

Broren kommer

En dag i januar i 2018 tikker det inn en SMS fra broren på mobilen. «Kan vi ta en prat?» Atia får total angst.

– Det var han som var den strenge. Det var han som passet på.

Atia har kjæreste og samboer, Gunnar fra Sandnessjøen, som også er aktiv i fagbevegelsen. Troen er ikke så viktig for henne lenger. Hun har ikke sett noen i familien siden hun dro til Bergen i 2014.

– Vi møttes på en kafeteria på Bystasjonen, hvor jeg vet de har halalmat. Jeg var sykt stressa, men det var fint å se ham. Det var godt å kunne snakke sammen igjen. Han vil meg vel. Og ha meg tilbake til familien, ikke minst for mammas skyld.

Debatt: «Vil du jobbe så lenge sinnet og kroppen holder? Da får vi håpe du ikke er ansatt i stat eller kommune»

Dikt og røde flagg

At 1. mai er en viktig dag for arbeiderbevegelsen er ingen nyhet, men å pynte blåe Bergens Torgallmenning med røde flagg, før den store dagen, faller nok noen bergensere tungt for brystet. I tre år på rad har LO-ungdommen pleid å pynte store deler av sentrumskjernen rød – langs ruta der toget passerer.

– Flaggene har blitt knekt, stjålet og brent, men vi gir ikke opp. 1. mai i år vil nye røde flagg pryde Torgallmenningen, sier Atia.

Da Familie- og likestillingspolitisk utvalg i LO Vestland markerte «Mannsdagen» var Atia på plass og leste eget dikt til «Mannen». Nylig ble 20 års dagen for drapet på Benjamin Hermansen markert. I Bergen var Atia ansvarlig for arrangementet og leste ett av sine egne dikt fra scenen.

Utdrag av diktet Atia Ijaz leste under minnemarkeringen for Benjamin Hermansen 26. januar i år.

Vi sier aldri mer og holder pusten

Vi sier aldri mer med gode intensjoner og holder pusten,

frem til enda en ung jente og ung gutt får pusten tatt fra dem

frem til enda en ensom ulv blir hedret blant flokken

Vi snakker om forebygging, men ikke når vi skriver overskriftene

Vi snakker om ringvirkninger, men ikke når vi viser manifestene

Vi sier aldri mer, men hvor lenge må vi holde pusten denne gangen?

Bergen – Oslo

Det er hensynet til moren som gjør at Atia nå tenker å flytte tilbake til Oslo, og samboer Gunnar blir med. Han har ennå ikke møtt familien. Atia stod på SVs liste til Stortingsvalget til høsten, men trakk seg på grunn av flytteplanene. Hun håper også at det finnes en løsning og en videreføring av jobben i Papillon, hvor hun arbeider som sosionom. Papillon er en frivillig organisasjon som jobber opp mot jenter og unge kvinner med krysskulturell- eller migrantbakgrunn.

Fagbevegelsen i Bergen vil i så fall miste to særs aktive medlemmer, men vi har nok ikke sett det siste til dem. Atia Ijaz har funnet sitt ståsted i det politiske landskapet.