Are Tomasgard

Det handlet også om kontroll over verdiene og om å fordele dem. Det handlet om å utvikle teknologi, kompetanse og samarbeidsmodeller.

Men aller mest handlet det om å bygge fellesskap og skape tillit.

Under koronakrisen har vi sett verdien av dette fellesskapet. Vi har opplevd hvor viktig en sterk og tilnærmet gratis offentlig helsetjeneste over hele landet er for tryggheten vår. Det er denne som har lagt grunnlaget for en helhetlig respons på covid-19-pandemien, der hjelpen du får ikke avhenger av hvilket sykehus du har råd til å få behandling på.

Vi har sett hvor viktig det er med inntektssikring som pensjoner, trygder, dagpenger og sykelønn. Gjennom dagpengeordningene og sykelønnsordningen var det norske samfunnet klare til å møte nedstengningen i mars i fjor. Erfaringene var ikke at sykelønnsordningen er for raus eller omfattende, men at den omfatter for få.

Kronikk: «Sykmelding – fra rettighet til oppsigelsesgrunn». Ebba Wergeland forklarer

Verdien av det organiserte arbeidslivet kan ikke overdrives. På overordnet, nasjonalt nivå betød det organiserte arbeidslivet at arbeidsgiverne og arbeidstakerne kunne sette seg ned sammen med myndighetene og diskutere hvordan landet skulle komme seg best mulig gjennom koronakrisa. På den enkelte arbeidsplass betød det at partene kunne sette seg ned og diskutere rammene rundt permitteringer, innskrenkninger – og koronatiltak for dem som ikke ble permittert.

For oss som skal ivareta arbeidstakernes interesser ble det veldig tydelige hvor viktige partssamarbeidet var da koronakrisa inntraff – særlig i tider med en høyreregjering. Regjeringas første tanke var som vanlig å kutte formuesskatten. Det organiserte partssamarbeidet sikret at LO fikk satt arbeidstakernes interesser på dagsorden, og kunne jobbe for lønnskompensasjonsordning, et bedre permitteringsregime og andre ting som styrker arbeidstakerne i koronahåndteringen.

Alt dette handler om å bygge tillit. Tillit er ikke noe én får: Tillit må bygges over tid. Pandemien minnet oss om at høy tillit til hverandre – og sterk solidaritet med hverandre: Det er Norge på sitt aller beste!

Mange mener at det ikke har noen betydning hva vi stemmer.

Feil! Det har stor betydning!

Når Høyres svar på nær sagt enhver samfunnsutfordring ser ut til å være lavere formuesskatt, er det fordi dette er sak nummer én for Høyre. Mens Jonas Gahr Støre og andre politikere fra sosialdemokratiet lytter til LO og LO-forbundenes mange tillitsvalgte rundt omkring i landet, reiser Erna Solberg rundt til bedriftseiere som ønsker lavere skatt.

Selv om Senterpartiet har nærmet seg Arbeiderpartiet politisk på 2000-tallet, så er det ikke arbeidsfolks interesser og fagbevegelsen som er deres hovedsak: LO og fagbevegelsen har de siste årene jobbet intenst for å få på plass en ordning med pensjon fra første krone. Først gjennom tariffoppgjørene, og senere gjennom Stortinget. Men pensjon fra første krone koster arbeidsgiverne cirka 2.000 kroner per ansatt per år, og er du jordbærbonde med 50 utenlandske jordbærplukkere, blir regninga på 100.000 kroner. Det er derfor ikke overraskende at Senterpartiet har valgt den samme forhalingstaktikken som arbeidsgivernes andre interessepartier.

Analyse: «Dette vil påvirke hvordan lønna di blir i årets lønnsoppgjør». Torgny Hasås forklarer

Dette dreier seg om interesser, og det handler om at endringer kommer litt etter litt i et stabilt demokrati.

Det har Erna Solberg og hennes regjeringsvarianter på høyresiden vært dyktige til. De har bygget ned – litt etter litt.

Vi ser det nå på viktige samfunnsinstitusjoner som Nav, Folkehelseinstituttet, NVE og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Ostehøvelkutt kaller vi det – ABE-reform kaller høyresiden det.

Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har parallelt med kuttene i slike institusjoner, samtidig kuttet skattene mest til de som har mest.

Litt etter litt – år for år.

Til sammen skattekutt på 30 milliarder, mye til de som har mest.

Dette er en politikk som over tid blir mindre og mindre sosialdemokratisk, og mer og mer urettferdig. Det landet trenger nå, er mer sosialdemokrati – ikke mindre!

Bare gjennom bedre fordeling og sterkere fellesskap kan vi møte de store oppgavene som venter oss på 2020-tallet.

Flere hundre tusen nordmenn skal tilbake i arbeid.

Velferdsstaten skal være for alle.

Vi skal sikre en trygg oppvekst, en god skole og en raus omsorg for våre eldste.

Vi må sikre behandling i verdensklasse hvis du blir syk, uansett hvem du er, og hvor du bor.

Vi skal bidra til å redde verden fra klimakrisen, og gjennom det også sikre norske arbeidsplasser i en tid der markedene endres og krever klimavennlige varer og tjenester.

Debatt: «For oss vanlige arbeidstakere er 10 millioner i lønn mye. Det er for mye», skriver Christoffer og Richard

Dette skal vi gjøre samtidig med at vi utvikler olje- og gassproduksjonen videre. Så lenge verden bruker olje og gass, er det en fordel at vi leverer olje med lavt CO₂-innhold og med de laveste CO₂-utslippene under utvinning.

Etter hvert som vi bygger opp fornybar energiproduksjon, vil fossil energiproduksjon gå tilbake. Og etter hvert som vi bruker mer sirkulerbare materialer, vil resirkulering bli de urbane gruvene som i økende grad overtar for de tradisjonelle gruvene.

Men dette skjer ikke i morgen – og det skjer ikke av seg selv.

Uten trygghet for arbeid, inntekt, bolig og velferd vil folk naturlig snu seg imot dem som endrer. Da vil tilliten forvitre, ikke bygges. I verste fall kan vi få trumpianske tilstander, der frustrasjon og forbannelse over sentralisering og økte verdier i sentrale strøk i lys av fraflytting, verdifall og håpløshet i andre deler av landene.

Derfor trengs den sosialdemokratiske samfunnsmodellen mer enn på lenge.

Kommentar: «Det er bare de rike i Norge som kan få enda mer, uten at det påvirker 'systemet'», skriver Svein-Yngve Madssen