Jørn Ljunggren

Selv om både arbeiderklassen og en rekke fenomener som inneholder begrepet «arbeider», har fått mindre oppmerksomhet de siste tiårene – tenk for eksempel på arbeideridentitet, arbeiderpresse eller arbeiderlitteratur (og arbeiderparti?) – så har ikke arbeiderklassen forsvunnet. Fortsatt kan omtrent fire av ti i yrkesfør alder med rimelighet klassifiseres som arbeiderklasse. I en ny bok bidrar en rekke eksperter med ny forskning om dagens norske arbeiderklasse.

I likhet med samfunnet for øvrig har arbeiderklassen imidlertid forandret seg. Det som før ble sett på som «Standardarbeideren», en hvit mann med hjelm i møkkete kjeledress, har ikke forsvunnet, men fått selskap av en langt mer mangfoldig gruppe arbeidere. Både etter kjønn, opphav og type arbeidsoppgaver. Med økt etnisk mangfold har også etniske skiller og stereotypier gjort seg gjeldende i arbeiderklassen. Både blant arbeidsgivere og kunder finnes det for eksempel oppfatninger om at hvor du kommer fra, bestemmer hva slags jobb du passer til å utføre, og hvor godt du kan utføre dem. Blant innvandrere i arbeiderklassen er det også stor variasjon. Mens noen har en kort tidshorisont og derfor avstår fra å engasjere seg i ulike former for arbeidsfellesskap, har andre ansettelseforholdet sitt knyttet opp mot oppholdstillatelsen og må være forsiktig med å yte motstand mot ledelse og arbeidsgiver.

Debatt: «Vi trenger ikke en lifecoach, vi trenger politikk som funker», skriver AUF-leder Astrid Willa Eide Hoem

Dagens norske arbeiderklasse er altså en mangfoldig gruppe på flere måter, men det betyr ikke at den er blitt totalt ugjenkjennelig. Mange yrker er de samme som for førti år siden, og mange av dem er omtrent like kjønnsdelte som da. Sjåfører, lagerarbeidere og håndverkeryrker er nå som da betydelige yrker for arbeidermenn, samtidig som arbeiderkvinner fortsatt ofte jobber i for eksempel butikk, servering eller som frisører. Det er også fortsatt slik at barn av arbeidere har langt større sjanse for å bli arbeidere enn hva andre har, og de har fortsatt lavere sjanse for å oppnå posisjoner i den øvre middelklassen. Samtidig kan folk i arbeiderklasseyrker fortsatt forvente at de skal dø tidligere enn hva folk i de øvre klassene kan.

I tillegg til dette opplever mange arbeidere at de ikke har noe de skulle ha sagt, politisk, samtidig som nyhetsmediene i mindre grad enn tidligere dekker klassiske arbeiderklassesektorer som bygg og omsorg. Arbeideryrker har til sist systematisk lavere status enn hva andre yrker – som krever akademisk utdannelse – har, hvor for eksempel det å sitte i kassa på Kiwi, rangeres lavt.

Da pandemien traff landet, kom plutselig flere såkalte lavstatusyrker – butikkansatte, sjåfører og alle nivåer av helsepersonell – på lista til regjeringen og ble definert som samfunnskritiske over natta. Ikke bare havnet de i samme kategori som kongehus, høyesterett og leger, men folk gikk til og med ut og klappet for dem.

Men så kom pandemihverdagen, og i likhet med hvordan sjansen for å bli alvorlig syk av covid-19 øker dersom man tilhører en gruppe med underliggende sykdommer, så øker også sjansen for å bli rammet av en rekke andre byrder dersom man tilhører en gruppe som er utsatt for underliggende sosial ulikhet. Arbeiderklassen er uten tvil en slik gruppe. Som ved pandemien for hundre år siden, var det også denne gangen folk i lavere posisjoner som skulle bli hardest rammet.

Kommentar: «Regjeringen snakker som om deres egen kompensasjonsordning er perfekt. Det er den ikke»

Det sies ofte at det viktigste skillet hva gjelder sosial ulikhet, går mellom de som er innenfor og utenfor arbeidslivet. Pandemien har virkelig synliggjort at det finnes betydelige forskjeller blant de som er innenfor arbeidslivet også. Det gikk ikke mange uker inn i pandemien før det ble tydelig at den hadde en såkalt «sosial gradient», altså at fordelingen av byrder ikke rammet tilfeldig, men fulgte andre sosiale fordelinger: Folk med lavere formell utdanning, inntekt og klasse hadde større sjanse for å bli sagt opp eller permittert enn andre.

I motsetning til alle som relativt lett kunne beskytte seg mot smitte ved å utføre arbeidet hjemmefra, måtte mange i arbeiderklassen dra på jobb fysisk. Mens analysene av den første smittebølgen tyder på at det var helsearbeidere, buss- og taxisjåfører som hadde størst risiko for smitte, var det i runde to først og fremst folk i arbeiderklasseyrker som hadde størst risiko. Ikke minst de i serveringsbransjen.

Gjennom forløpet av koronapandemien har det altså blitt tydelig at dens konsekvenser heller ikke i dagens Norge rammer tilfeldig. At smitten over tid har vært størst i arbeiderklassebydelene i Oslo, er slikt sett langt fra noen overraskelse. Akkurat som i en rekke andre land har den geografiske fordelingen av smitte et stempel av ulikhet på seg.

Debatt: «Det er blitt så upopulært å være sosialdemokrat», skriver Stein Aabø

At byrdefordelingen under pandemien reflekterer de sosiale ulikhetene før utbruddet, er mer enn tydelig, men kan det tenkes at det også ligger en kime til endring av ulikhetsforholdene her? Selv om applaus ikke hjelper når regningene skal betales, kan arbeideres økte synlighet under pandemien kanskje likevel bidra til økt anerkjennelse. Blant de arbeiderne som er intervjuet i boka, er det mange som etterlyser nettopp en større anerkjennelse for at arbeidet de gjør, og som de ofte er stolte av, er viktig. Arbeideres bidrag for at samfunnet skal fungere skikkelig, er blitt vanskeligere å overse gjennom pandemien. Kanskje kan dette også føre til at det blir lettere for arbeidere å organisere seg og jobbe sammen mot den systematiske ulikheten som rammer dem?