Stein Aabø

Det fins knapt meningsbærere som erkjenner å være sosialdemokrat eller har noe positivt å si om Jonas Gahr Støre og co.

Selv LO-medlemmer fordeler seg på mange ulike partier med svært ulike interesser. Blant journalister og andre hel- og halvintellektuelle er det knapt noen. I pressen kan det virke som om det eneste interessante med sosialdemokratiet er dets nær forestående undergang. Seilasen mot det endelige forlis.

SV-ere, Rødt-sympatisører, ja selv senterpartister er tydeligere, skarpere i profilen og fargen enn den gamle ørn. Høyre har forstått hvordan det kunne erobre makt og beholde den: ikke bare gjennom sin tradisjonelt grenseløse omsorg for de bedrestilte, men gjennom et sterkt forsvar av velferdsstaten og offentlig styring. Høyre har stjålet Arbeiderpartiets vesentligste funksjon - å holde skuta på rett kurs. De får kred for de mest formynderske og inngripende tiltak nå under koronakrisa.

Tidligere LO-topp: Ap-ledelsen er så utydelige at Senterpartiet blir folkets parti

Begge de normalt største partiene og tradisjonelt sett politiske hovedmotstanderne styrer samfunnsutviklingen på nesten det samme grunnlaget. Derfor handler den politiske diskusjonen om nyanser. Hvor mange flere kvoteflyktninger? Hvor mye bedre ytelser til pensjonistene? Hvor fritt skolevalg? Hvor høye avgifter på miljøforurensing? Hvor høye skatter og avgifter? Hvem er mest for og mest mot EU og Nato? Og hvem har egentlig sakseierskapet til dette og hint?

Arbeiderpartiet er en ti-kjemper. Ikke best i noen øvelse, men ganske god i sum. Det kan påberope seg æren for at vi har gratis skole, gratis helsevesen, gode sikringsordninger for de svakeste i samfunnet. Altså velferdsstaten. Men det har ingen velgerappell siden alle tar den for gitt. Men velferdsstaten er ikke gudegitt. Den er kjempet fram. Gjennom et samspill i en bred koalisjon. Fra klassekamp til reformer til forbedringer.

Jørn Eggum oppsummerer 2020, og ser mot 2021: – Senterpartiet blir ikke større enn Arbeiderpartiet. Det kommer ikke til å skje

Når vi før valget i 2021 vil høre og lese mye om et formodentlig kaos på rødgrønn side, er det en valgt framstilling. Avstanden mellom Jonas Gahr Støre, Audun Lysbakken, Trygve Slagsvold Vedum, Bjørnar Moxnes og Une Bastholm er ikke større enn den var mellom Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli, Haakon Lie og Konrad Nordahl, som i realiteten styrte Norge i 20 år etter krigen. Og som tilhørte ett og samme parti. De politiske og personlige konfliktene dem imellom var kanskje sterkere og av større konsekvens enn mellom dagens rødgrønne partiledere.

Det blir ikke kaos på venstresida. Og Jonas Gahr Støre er nok den i forsamlingen som kan holde dette samlet. Så får velgerne leve med at han er både dannet og formuende.