Ragnhild Heyerdahl

ragnhild@lomedia.no

– Jeg husker jeg hadde min første tur offshore på Statfjord A i desember 1978. Den var da fremdeles under bygging og ble først satt i produksjon november 1979, forteller Frode Mikkelsen.

Mikkelsen sitter på sitt kontor hos Equinor i Bergen. I 43 år har han jobbet i oljebransjen. De siste 25 årene som tillitsvalgt på heltid.

Via en litt skurrete Teams-linje snakker han med sønnen, Espen Rødland Mikkelsen, som bor i Oslo. Også han har erfaring fra oljebransjen. Fra 2009 til 2016 jobbet han med innsamling av seismikkdata. Først på et seismikkskip. Siden i oljeselskapet Maersk Oil. Men for snart fem siden tok Espen farvel med både Vestlandet og olja. Det var et bevisst valg.

– Det var en voksende bevissthet rundt hele klimakrisen. Jeg kjente mer og mer på at jeg ikke ønsket å være med i den siste generasjonen som pumper opp olje, forteller Espen.

Krass tone i klimadebatten: – De som jobber i oljeindustrien, føler at deres interesser ikke har legitimitet lenger

Gryende klimabevissthet

Det var ikke det at han ikke trivdes. Tvert imot.

– Jeg trivdes kjempegodt. Å komme til Stavanger som ung ansatt i oljebransjen var litt som en russetid 3.0. Det var masse relativt nyutdannede folk. Jeg jobbet i et ungt team, og vi var venner på fritiden. Det var en veldig artig tid.

Også arbeidsoppgavene var spennende. Espen Rødland Mikkelsen hadde fått jobb i leteavdelingen til Maersk Oil. Han jobbet kort sagt med å avdekke nye områder som kunne være aktuelle for petroleumsproduksjon. Men etter hvert som tiden gikk, begynte spørsmålene å melde seg: Var det dette han ville jobbe med resten av karrieren? Kunne han stå inne for det?

Kona Ragnhild, som jobbet i Equinor, delte de samme tankene.

– Hun lå nok litt foran meg i løypen på den mentale omstillingen, forteller Espen.

Dermed begynte Espen å søke nye jobber utenfor olja. En mastergrad i akustikk og signalbehandling til tross; han måtte søke mange jobber før han fikk napp.

– Det snakkes mye om det grønne skiftet og all kompetansen i oljenæringen, som det skal være så lett å bruke til noe annet. Min erfaring var at det ikke er så lett å overbevise folk om at du kan noe mer enn det som står på papiret, sier han.

Men etter om lag ett år med diverse jobbsøknader fikk Rødland Mikkelsen tilbud om en jobb i Omsorgsbygg i Oslo. Dermed pakket han og kona sakene og flyttet til hovedstaden. Mens Espen jobber i kommunal sektor, har kona nå en stilling i staten.

Broen til fremtiden: Slik kan vi skape nye grønne arbeidsplasser i Norge. Se svarene fra miljøvernere og tillitsvalgte

SLUTTET I OLJESELSKAP: – Jeg hadde ikke lyst til å bruke resten av livet mitt på å lete etter olje, sier Espen Rødland Mikkelsen.

Sissel M. Rasmussen

Mye å takke oljebransjen for

To av Frode Mikkelsens sønner har valgt å gå i farens fotspor. De bor på Askøy og jobber i dag opp mot oljenæringen. Den mellomste, Espen, snudde næringen ryggen.

– Det var litt rart. Jeg har jo bygget hele familien vår på denne bransjen, sier Frode Mikkelsen.

Mikkelsen er 63 år. Et langt yrkesliv i oljebransjen nærmer seg slutten. Om ett og et halvt år skal han gå av med pensjon.

– Da jeg begynte i Mobil i 1985, var det nesten som å vinne i Lotto. Mange ganger har jeg måttet knipe seg selv litt i armen når jeg tenker på hvor bra jeg har hatt det i alle disse årene. Vi må ikke glemme hva denne næringen har betydd for Norge.

For Espen er det ingen motsetningen mellom å anerkjenne dette og å se fremover, påpeker han.

– Jeg er vokst opp på Vestlandet. Jeg vet ikke hvor mange i familien vår som på en eller annen måte har livnært seg av oljenæringen, men det er ganske mange. Jeg har ikke noe problem med å se alt det bra oljen har gjort for Norge, for Vestlandet eller for familien vår. Det er en del av historien. Men herifra og videre – det er det det handler om for meg. Hvis vi skal ha et nullutslippssamfunn, så må vi slutte å produsere olje.

Forbundslederen i HK: – Tida er inne for å ta miljøbevegelsen til oss

Generasjonskløften

Espen Rødland Mikkelsen er i dag medlem i Fagforbundet. Pappa Frode er tillitsvalgt i Industri Energi.

Som representant for de Equinor-ansatte blir han skuffet når andre LO-forbund – som Fagforbundet og Handel og Kontor – argumenterer for mindre leting og produksjon på sokkelen.

– Det er noe nytt og veldig trist at andre forbund gjør landsmøtevedtak som går imot våre arbeidsplasser. Det har alltid vært en tradisjon i LO-systemet at man ikke legger seg borti andre forbunds interesser og behov.

Men selv om tillitsvalgte i oljenæringen kan oppleve at avstanden er stor til østlendinger, klimaaktivister eller ansatte i offentlig sektor, er det én kløft som oppleves dypere enn de andre: Generasjonskløften. Det kommer fram i forskningsrapporten «En polarisert klimadebatt sett fra oljebransjen».

I denne studien har forskere fra Universitetet i Oslo intervjuet tillitsvalgte i olje- og leverandørindustrien om deres opplevelse av klimadebatten.

Flere av de tillitsvalgte har, som Frode Mikkelsen, erfart at egne barn eller andre ungdommer i nær familie har engasjert seg i klimasaken eller velger vekk jobbtilbud innenfor petroleumsnæringen. Det er nemlig de unge i samfunnet som er mest bekymret for klimaendringene.

Cicero Senter for klimaforsknings undersøkelse fra 2019 viste at 57 prosent av unge mellom 18 og 29 år er «veldig» eller «ganske bekymret» for klimaendringene. I aldersgruppen 45-59 år svarer bare 28 prosent det samme.

– Jeg er ikke nevrotisk, men jeg er jo bekymret. De kjipeste scenarioene er jo fryktelige, sier Espen Rødland Mikkelsen.

STAS: Frode Mikkelsen syntes det var stas da sønnen Espen begynte å jobbe i oljebransjen.

Sissel M. Rasmussen

– Renere produksjon i Norge

Via skjermen diskuterer far og sønn Mikkelsen oljenæringens rolle i framtiden. De argumenterer saklig og rolig, men uten noen ambisjon om å overbevise den andre.

– Jeg har ikke noe problem med å forstå at Espen og hans generasjon tenker som de gjør. Jeg respekterer det de velger. Men vi er nok ikke helt enige om disse tingene, sier Frode.

For Frode Mikkelsen er argumentene flere. For det første: Etterspørselen etter olje og gass kommer ikke til å ta slutt med det første. For det andre: Klimaproblemet er globalt. Det hjelper lite at vi stenger kranene i Norge. Da flyttes bare produksjonen til andre steder i verden der det i snitt slippes ut dobbelt så mye CO₂ for hvert fat som produseres, sammenlignet med norsk sokkel.

– Så lenge det er behov for olje og gass – og det kommer det til å være så lenge jeg lever – er det bedre at vi produserer den i Norge enn i land som har større utslipp fra produksjonen. Det mener jeg faktisk, sier han.

Espen Rødland Mikkelsen er slett ikke overbevist om at den effekten er så stor.

– I tillegg skal man på død og liv lete etter mer, og pusher grensene langt inn i sårbare områder i nord. Da holder ikke argumentet med at vi produserer så mye renere enn alle andre. Jeg ser ikke meningen med å fortsette å putte penger inn i kjemperisikoprosjekter som dette. Det er de facto skattebetalernes penger vi spiller hasard med. Det er en risiko for at vi aldri vil få de pengene tilbake. For disse feltene vil komme i produksjon langt inn i nullutslippssamfunnet, sier han.

Nedtrappingen av oljeproduksjonen bør starte nå, mener Espen, mens vi fortsatt har muligheten til en kontrollert omstilling.

– Det er bedre med en styrt avvikling enn at det plutselig kommer en dag da oljeprisen kollapser og etterspørselen er borte. Da sitter man der med noen hundremilliarders smeller i Barentshavet og en haug med unge folk som har utdannet seg innen petroleumsteknologi, og som ikke får jobb, sier han.

Dersom man sørger for en gradvis nedtrapping og lar arbeidsplasser forsvinne ved naturlig avgang, kan man unngå massive oppsigelser, argumenterer Espen.

LAVERE UTSLIPP: Så lenge det er etterspørsel etter olje og gass, er det bedre at vi produserer den i Norge enn i land med høyere utslipp fra produksjonen, mener Frode Mikkelsen, tillitsvalgt i Equinor.

Sissel M. Rasmussen

Setter sin lit til barnebarna

Frode Mikkelsen er enig i at oljeproduksjonen må ta slutt en dag, og at avviklingen må planlegges.

– Men vi er ikke der på lenge ennå, sier han.

Dessuten har han tro på at det går an å gjøre begge deler, altså å drive med olje og gass samtidig som man jobber for et bedre klima. Han viser til det han mener er en «enorm utvikling» i Equinor de siste to-tre årene.

– Det er utrolig hvor mye de satser på fornybarsiden. Det hadde de ikke hatt mulighet til å gjøre hvis det ikke var for det vi egentlig driver med i bunn, påpeker han.

Espen Rødland Mikkelsen understreker at han ikke synes verken faren eller noen andre skal ha dårlig samvittighet for å jobbe innenfor olje- og gassektoren.

– Jeg mener bare å si at jeg hadde det, sier han.

Espen kunne gjort en god karriere der dersom han hadde valgt å bli i oljebransjen, tror pappaen. Nå setter han sin lit til sønnesønnen på tre år i stedet.

– Jeg håper at barnebarnet mitt, Thorvald, en gang kan bli lærling i Equinor.

– Nei, nå må du gi deg, smiler Espen.

– Thorvald skal finne sin egen vei, han. Men han kommer ikke til å bli oppfordret til å gå inn i oljenæringen i hvert fall, slår han fast.