En gang var idrett også klassekamp. Fylt av ideologi og politikk

Svein-Yngve Madssen

sym@lomedia.no

Idrettsbevegelsen slik vi delvis kjenner den i dag, vokste fram på slutten av 1800-tallet. Allerede i 1861 ble Norges første landsomfattende idrettsorganisasjon stiftet: «Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug».

Forløperen til Norges idrettsforbund skulle blant annet bidra til å styrke forsvaret av Norge. Idretten var derfor i mange år plassert under Forsvarsdepartementet og Stortingets militærkomité.

Mange stridigheter

Helt fra starten har idrettsbevegelsen vært preget av sterke motsetninger. Mange idrettsledere kjempet for at idrett skulle være idrett, med konkurranser og spenning. Andre vektla hvor viktig idretten var for å bedre folkehelsen. Mens atter andre framhevet at idretten primært skulle styrke landets forsvarsevne.

Men det pågikk også en politisk strid. Idretten var fra 1919 organisert i den borgerlige organisasjonen «Norges landsforbund for Idrett». Flere sentrale personer i landsforbundet var også aktive i «Samfundshjelpen» som organiserte streikebrytere under storstreiken i 1921. Det var en utvikling som måtte stoppes.

Menstadslaget: Soldatar vart sette inn mot streikande arbeidarar i 1931. Her er historia om eit vendepunkt i norsk arbeidsliv

Politisk alternativ

Arbeiderpartiet, LO og partiets ungdomsorganisasjon dannet i 1921 en felles komité som skulle se på utviklingen av arbeideridretten og forholdet til det borgerlige landsforbundet.

Ett hovedmål var å hindre at unge idrettsutøvere ble rekruttert som streikebrytere. Samtidig var det avgjørende for arbeiderbevegelsens framtid at ungdommen fikk et alternativt fellesskap til den borgerlige idretten.

Det neste skrittet var å danne Arbeidernes Idrettsopposisjon i 1922.

MESTER: Arbeideridretten dyrket ikke stjerner slik den borgerlige idretten gjorde. Men de deltok i internasjonale konkurranser. Jens Gulliksen, ble OL-mester i boksing i arbeiderolympiaden i Wien 1931. Gulliksen kom fra Lillestrøm Turnforening og idrettslag og var mangeårig ansatt i Arbeiderbladet.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

I oppropet fra opposisjonsmøtet heter det at så godt som alle idrettsorganisasjonene ledes av «folk som er arbeidernes direkte klassemotstandere, offiserer får stadig større og større innflytelse i de ledende organer, og de søker bevisst og planmessig å utnytte idrettsbevegelsen til fordel for sitt militaristiske og arbeiderfiendtlige samfundssyn».

Hovedkonklusjonen var at idretten gjennom Landsforbundet var en del av den borgerlige staten.

Målsettingen i 1922 var å være en opposisjon innenfor Landsforbundet. Men det viste seg ganske raskt at den eneste løsningen var å stifte sin egen idrettsorganisasjon.

Fikk du med deg denne? Bygningsarbeiderne i Oslo starter idrettslag. Det er tuftet på gode gamle verdier

Arbeiderne samlet seg

Det var ikke noe nytt at arbeidere og politisk bevisst ungdom organiserte seg i egne idrettslag. I 1909 ble «Fagforeningenes Idrettsforening» stiftet etter et initiativ fra Mekanikernes forening i Kristiania.

I likhet med andre foreninger som i all hovedsak besto av arbeidere, var de medlemmer av det borgerlige Landsforbundet. Hovedbegrunnelsen for å stifte et eget idrettslag var da heller ikke politiske, men av ren helsemessig karakter. Først et tiår senere begynte politikken for alvor å prege idretten.

Det første politisk motiverte arbeideridrettslaget, var Idrettslaget Spartacus, stiftet i 1920 av de sosialistiske ungdomslagene i hovedstaden. Kjente navn i arbeiderbevegelsen som Willy Brandt, Trygve Lie og Rolf Hofmo har vært medlemmer.

Og Spartacus var med på initiativet som først førte til idrettsopposisjonen, og to år senere (i 1924) ble Arbeidernes Idrettsforbund, AIF.

HISTORISK: Stopping av brytermatta på Festningen i Kristiania som ble brukt på Fagforeningerns brytestevne i mars 1924. På stevnet ble Internasjonalen spilt og 15 brytere ble derfor eksludert av det borgerlige Landsforbundet. Episoden bidro til at AIF ble stiftet.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Til kamp

Det første året hadde AIF rundt 6000 medlemmer fordelt på 70 lag. På stiftelsesmøte i 1924 ble formålet slått fast:

«Arbeidernes Idrettsforbunds formål er å samle arbeideridrettsforeningene i Norge og virke for arbeidernes fysiske og åndelige kultur til beste for arbeidsklassen».

Samtidig var det ingen tvil om at idrett også var klassekamp og at storstreiken i 1921 var en av årsakene til at arbeiderbevegelsen trengte sin egen idrettsorganisasjon. Stiftelseslandsmøtet var tydelige på at «ingen idrettsmann tilsluttet AIF kan delta i konkurranser sammen med streikebrytere eller folk som på annen måte har opptrådt provokatorisk mot arbeiderklassen.»

Det nyvalgte forbundsstyret var raskt ute med et opprop hvor de understrekte at idrett også var en del av kampen mellom arbeiderklassen og borgerskapet. Budskapet var også at det borgerlige Landsforbundet «opdrar fiender av arbeiderklassens sak.»

Men like viktig for AIF var det å bruke fellesskapet i idretten til å skolere ungdommen ideologisk. Gjennom idretten skulle det skapes samhold og riktige politiske holdninger.

DEMONSTRERTE: Arbeideridretten hadde sin naturlige plass under 1. mai-markeringene. Her er det Arbeideridrettslaget Varg som marsjerer i Oslo, 1. mai 1932.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Andre verdier

I hverdagen opplevde ofte de som drev arbeideridrett, at de ble motarbeidet og stengt ute fra idrettsanlegg som Landsforbundet styrte. Mange steder kunne også kommunale anlegg være lukket for arbeideridretten. Det førte til at AIF-ungdommen måtte være kreative, gjøre ting selv og satse på idretter som ikke trengte mye utstyr. Idretten ble også organisert på en annen måte med mindre spesialisering og mer kollektiv innsats og allsidighet. AIF engasjerte seg også sterkt mot nazismen og fascismen og motarbeidet norsk deltakelse i sommer-olympiaden i Tyskland i 1936.

TIL SKOGS: Mangel på anlegg og utstyr gjorde at arbeideridretten måtte velge idretter som krevde få ressurser. Her deltar Wilhelm Hassrød. Ekeberg AIL . i terrengløp ved Gjersjøen/Tyrigrava i 1935.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Lite likestilling

På 1920-tallet kom også jentene mer med i arbeideridretten. Arbeidernes idrettslag i Oslo opprettet i 1926 en egen kvinnegruppe i friidrett.

AIF opprettet også et eget kvinneutvalg og den sterke veksten i medlemstallene skyldtes blant annet at det ble satset på jenter og bedriftsidrett,

Det var i sterk kontrast til det borgerlige Friidrettstinget som i 1932 avviste kvinneidretten. Etter hvert fikk kvinnene også en plass i ledelsen av AIF. Samtidig er det all grunn til å understreke at kvinnesynet i samfunnet også gjenspeilet seg i arbeideridretten. Mange mente at idrett kunne være skadelig for jentene, hvis de ikke var påpasselige.

LIKESTILT: En av grunnen til den sterke veksten til AIF var at de inkluderte jentene i langt større grad enn de borgerlige idrettslagene. Her er deltagere i AIF-mesterskapet 1929 på 100 meter for kvinner.

Arbeiderebevegelsens arkiv og bibliotek

«For mange idrettsinteresserte kvinner var det viktigere å fylle tradisjonelle sosiale roller i klubbmiljøene enn å følge sine menn og kjærester til aktiv dyst på idrettsarenaen», skriver Ørnulf Hodne i sin studie av norsk idrettskultur i mellomkrigstiden.

Fire streiker som forandret norsk arbeidsliv: Disse kvinnene streika for å ikke dø på jobb

Ap overtar

De politiske frontlinjene i Norge var også godt synlige internt i AIF. De første årene var kommunistene i flertall og styrte den nye organisasjonen. I Arbeiderpartiet var Trygve Lie blant dem som var kritiske til etableringen av AIF. Men på landsmøtet i 1925 fikk ungdomsfylkingen gjennomslag for at Arbeiderpartiet skulle støtte idrettsforbundet. En rekke kriser i AIF førte til at Ap-folk fikk flertall i det nye styret på landsmøtet i 1927. Fire år senere var det Trygve Lie som overtok ledelsen av AIF med Rolf Hofmo som sekretær og daglig leder.

IDEOLOGEN: Rolf Hofmo var en av de sentrale lederne av AIF og norsk idrett etter krigen. Han skrev også bøker om idrettens betydning. Han satt i tysk konsentrasjonsleir under store deler av krigen. Bildet er fra 1950.

Arbeiderbevegelsen arkiv og bibliotek

Ideologen

Hofmo trakk opp de ideologiske linjene i de to bøkene «Idrett og politikk» (1933) og «Arbeideridrett, borgerlig idrett». «Folkeidrett» (1937). Her skisserer han hvordan idretten bør drives i Norge.

– Dårlige inntekter og svak kommunal økonomi må ikke være noe hinder for at denne ungdom skal få de samme muligheter til idrettslig utøvelse som den ungdom der tilfeldigvis bor i de store byer, og de rikere landkommuner, skrev Hofmo.

Han ville derfor ha et langt sterkere offentlig engasjement og foreslo opprettelsen av et statlig tippeselskap, bygging av en statlig idrettshøyskole og etableringen av et idrettsdirektorat.

Hofmos mål var at idretten ble et «folkeeie». Alle måtte få tilgang til bad, skibakker, turnlokaler og idrettsplasser.

– Arbeidernes idrettsforbund har helt fra Idrettsopposisjonens dager i 1921 arbeidet for å gjøre idretten tilgjengelig for alle, og har bekjempet enhver innsnevring av denne, påpekte han i boka om folkeidrett.

Rolf Hofmo så også for seg en framtid med kortere arbeidstid og mer fritid som måtte fylles med noe sunt og meningsfylt.

TRONDHEIM: AIF arrangerte propagandastevner over hele landet. Her hopper Gerda Aasebøe i Trondheim, pinsen 1932.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Mindre partipolitikk

Rolf Hofmo var mannen som startet arbeidet med å slå sammen AIF med Norges Landsforbund for idrett. I 1939 hadde han overtatt ledelsen av et AIF som opplevde en sterk vekst og nå hadde rundt 100.000 medlemmer. Det var fremdeles motsetninger mellom de to landsomfattende idrettsorganisasjonene, men stadig flere ønsket samarbeid. I september 1940 ble det vedtatt at de to organisasjonene skulle slås sammen. Krigen utsatte de konkrete planene og Rolf Hofmo ble arrestert av tyskerne og tilbrakte over tre år i Sachsenhausen konsentrasjonsleir sammen med blant andre Trygve Bratteli og Einar Gerhardsen. Da krigen var over ble vedtaket om sammenslåing fulgt opp.

I februar 1946 var det slutt for den organiserte arbeideridretten i Norge.

Frihet – sundhet – kultur

Tiden var over for «en samling av landets idrettsungdom, mot borgerskapet, mot fascismen, mot den sosiale nød og elendighet – som det privatkapitalistiske system fører med seg (…)», slik det het i uttalelsen fra AIF jubileumskomité i 1934.

AIFs motto, «Frihet – sundhet – kultur», var historie.

KILDER:
Arne Kokkvoll: Av og for det arbeidende folk; Finn Olstad: Under røde faner, Arbeiderhistorie 2011; Norges idrettsforbund; Matti Goksøyr: Vi skal ikke være rævasittere i et departement, Arbeiderhistorie 2007; Rolf Hofmo: Folkeidrett, arbeideridrett, borgerlig idrett; Norgeshistorie.no; Geir Ove Halvorsen: Idrett og politikk, Arbeiderhistorie 2014; Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek og Wikipedia om Idrettslaget Spartacus.