RAGNHILD HEYERDAHL

ragnhild@lomedia.no

I november 2012 gikk 200 arbeidere ved fast food-restauranter i New York til streik for å få en lønn å leve av. De krevde 15 dollar i timen og retten til å organisere sin egen fagforening. Streiken spredte seg, først til Chicago to uker senere. Så til Detroit, Washington, St. Louis, Milwaukee og Seattle.

Tre år senere har Fight for $15-bevegelsen — som de nå kaller seg — aktivister over hele USA. Det har vært gjennomført ni landsdekkende streiker, og det handler ikke lenger bare om fast food-arbeidere, men om å sikre en lønn å leve av for lastebilsjåfører, flyplasspersonell, barnehageansatte og butikkmedarbeidere.

I flere stater har kampanjen lyktes med sitt mål: Byene Seattle, San Fransisco og Los Angeles har nå vedtatt å heve minstelønna til 15 dollar i timen, og målet er at flere byer og delstater skal følge deres eksempel.

— Jeg vil være deres forkjemper, lovet Hillary Clinton i en tale til Fight for $15-aktivister i sommer.

Men Clinton, som er favoritt til å bli Demokratenes presidentkandidat i valget i november 2016, nøler med å støtte en nasjonal minstelønn på 15 dollar i timen. Det vil derimot Bernie Sanders, den 73 år gamle senatoren fra Vermont, som har skapt begeistring på venstre fløy i det demokratiske partiet.

Les også: Lønnshopp for McDonald's-ansatte i USA

FIGHT FOR $15: I tre år har ansatte i fast food-restauranter over hele USA kjempet for en lønn å leve av. Kravet er en timelønn på 15 dollar.

Anna Waters, flickr.com

Arbeidsfolk sakker akterut

Med ganske nøyaktig ett år igjen til det amerikanske presidentvalget, hardner kampen om velgernes gunst til — både på demokratisk og republikansk side. Hvilke kandidater som vinner fram, og ikke minst hvilket parti som stikker av med valgseieren, vil ha stor betydning for amerikanske arbeidere, som ikke har hatt utviklingen på sin side de senere årene.

Etter finanskrisen har lønningene for middel- og arbeiderklasseamerikanere stagnert. Den nasjonale minstelønna på 7,25 dollar har vært uendret siden 2009. Et stigende antall arbeidere jobber nå fulltid for en lønn de ikke kan leve av, og inntektsforskjellene øker.

Walker fjernet forhandlingsretten

I deler av fagbevegelsen er skuffelsen stor over president Barack Obama. Han har ikke lyktes med å øke den nasjonale minstelønnen, han ga tidlig opp forsøket på å få igjennom en lovreform som ville gjort det enklere å etablere fagforeninger på arbeidsplassene, men har lagt all sin tyngde inn for å få igjennom den omstridte handelsavtalen TTP – mot fagbevegelsens vilje. Slik mange i fagbevegelsen ser det, har han også snudd ryggen til når konservative guvernører har gått til angrep på faglige rettigheter i delstat etter delstat.

Internasjonalt er det ikke minst Wisconsin-guvernør Scott Walker som har vekket oppsikt med sin harde linje mot fagforeningene. Kort tid etter at Walker inntok guvernørstolen i 2011, gjorde han det klart at å svekke fagforeningenes makt i offentlig sektor var nødvendig for å få kontroll med de offentlige utgiftene. I delstaten, som i sin tid var en av amerikansk fagbevegelses bastioner, ble fagforeningenes kollektive forhandlingsrett strippet ned til et minimum. Her får foreninger i offentlig sektor verken forhandle om pensjoner, sykefraværsordninger eller ferie. Det eneste de kan forhandle om er lønn, og selv her er det begrensinger: Lønnsøkningen kan ikke overstige inflasjonen.

— Dette har hatt en ødeleggende effekt på vår fagforening, fortalte lederen for Wisconsin State Employees’ Union til New York Times i fjor etter at antallet medlemmer hadde falt med 60 prosent og budsjettet skrumpet inn til en tredel.

HARD LINJE: Scott Walker gjorde fagbevegelsen til sin fiende nummer én da han ble guvernør i Wisconsin i 2011.

Michael Vadon, Wikimedia Commons

Flere stater strammer grepet

Fagforeningene i Wisconsin er imidlertid ikke alene om å se faglige rettigheter forvitre.

— I stat etter stat ser vi nå angrep fra høyresiden, fortalte Liz McElroy i sommer da LO-Aktuelt besøkte AFL-CIO, USAs svar på LO.

McElroy er nestleder i AFL-CIOs politiske avdeling, og dypt bekymret over utviklingen de senere årene. Situasjonen for fagbevegelsen har blitt betraktelig forverret siden Det republikanske partiet gjorde et brakvalg i mange delstater under mellomvalget i 2010. Godt hjulpet av Tea Party-bevegelsen fikk Republikanerne full kontroll i delstatsforsamlingene i 11 stater, altså med kontroll over både over- og underhus. Og det er ikke minst i disse 11 statene at de mest fagforeningsfiendtlige vedtakene har skjedd.

Tennessee vedtok for eksempel en lov som i praksis fjernet den kollektive forhandlingsretten for lærere i den offentlige skolen, mens den republikanske guvernøren i Indiana sørget for at lærerne ikke fikk forhandle om noe annet enn lønn og frynsegoder. I New Jersey økte guvernør Chris Christie offentlig ansattes bidrag både til pensjon og til helseforsikringer, samtidig som han fjernet retten til å forhandle om disse spørsmålene. Og i Oklahoma ble retten til kollektive forhandlinger tatt vekk for de fleste kommunalt ansatte i 2011.

Les også: Kampen om Amerika

Rett til å være gratispassasjer

Siden 2011 har dessuten tre nye stater — Indiana, Michigan og Wisconsin — blitt såkalte «right to work»-stater. Det kan høres tilforlatelig ut, men med «right to work» menes retten til ikke å betale fagforeningskontingent.

I USA er nemlig fagforeningene forpliktet til å bistå alle ansatte på organiserte arbeidsplasser, enten de er medlemmer eller ikke. Medlemmer betaler gjerne full kontingent, mens ikke-medlemmene betaler en mindre avgift. I «right to work»-stater kan fagforeningene imidlertid ikke kreve penger fra ikke-medlemmer. Uorganiserte får dermed de samme medlemsfordelene som de organiserte, men kan selv velge om de vil betale for dem.

Ikke overraskende lar mange være å betale. Etter at Michigan innførte slik lovgivning i 2013, falt andelen fagorganiserte fra 16,9 til 14,5 prosent på bare ett år. Og mye tyder på at andelen fortsetter å synke.

— Ikke misforstå, men dette kalkulerte, systematiske angrepet på arbeidstakerrettighetene er rett og slett imponerende, sier Liz McElroy.

Én av ti er organisert

25 amerikanske delstater — altså halvparten av statene — har til nå innført såkalte «right to work»-lover.

De politiske endringene rammer en fagbevegelse som allerede i utgangspunktet står svakt. Ser vi landet under ett, er bare 11 prosent av arbeidsstyrken organisert. Verst står det til i privat sektor, der andelen organiserte nå er nede i 6,6 prosent.

— Vi er nødt til å stoppe å blø, sier Liz McElroy i AFL-CIO.

For det har ikke alltid stått så dårlig til. På midten av 1950-tallet var mer enn en tredel av alle amerikanske lønnstakere med i en fagforening, den store majoriteten av dem innen privat sektor. Siden har andelen organiserte gått jevnt nedover.

Noe av nedgangen kan forklares med endringer i arbeidsmarkedet. Mange industriarbeidsplasser, der fagbevegelsen tradisjonelt hadde stått sterkt, ble lagt ned eller flyttet ut. Ikke minst i bilindustrien. Mange mener dessuten at fagbevegelsen ikke klarte å omstille seg og rekruttere arbeidstakere i nye bransjer etter hvert som servicesektoren utgjorde en stadig større del av sysselsettingen. Men den langvarige nedturen er også resultatet av et endret politisk klima og en målrettet politikk for å svekke fagbevegelsen.

INDUSTRI: Fagbevegelsen i USA har mistet medlemmer i takt med at store industriarbeidsplasser ble lagt ned eller flyttet ut. Ikke minst i bilindustrien. Her fra Chrysler-fabrikken i Detroit.

Erlend Angelo

Kapitalkrefter og ideologer

Helt siden 1960-tallet har amerikansk høyreside investert betydelig i tenketanker som skulle fremme en konservativ agenda, forteller McElroy. Og for konservative politikere og ideologer er en sterk fagbevegelse et av de største hindrene på veien.

Da den republikanske strategen Grover Norquist i 2001 la fram en strategi for hvordan partiet skulle knekke Demokratene, skrev han: «For å gjøre det, må vi rokke ved Demokratenes fem pilarer. Den første av dem er fagforeningene.»

For fagbevegelsen har — som i Norge — tradisjonelt vært en støttespiller for den politiske venstresiden, og har bidratt med både betydelig pengestøtte og fotsoldater i valgkampene.

Les også: Hvem blir hørt i USA?

Arven etter Ronald Reagan

1970- og 80-tallet kom med fokus på deregulering og fri konkurranse. Bransjer der fagforeningene tradisjonelt hadde stått sterkt, som fly- og lastebiltransport, jernbane og telefontjenester, ble deregulert, og aktører i bransjen befant seg plutselig i en helt ny konkurransesituasjon. Kostnadspresset økte, og fagforeningene opplevde er mer aggressiv arbeidsgiverside. Medlemstallene falt.

«Det som egentlig skjedde», forklarer økonomiprofessor Paul Krugman i The New York Times, «var at amerikanske selskaper, som tidligere hadde hatt et forhold til fagforeningene som hovedsakelig var preget av samarbeid, erklærte krig mot organisert arbeid på begynnelsen av 1970-tallet».

Konfliktnivået toppet seg da president Ronald Reagan i 1981 sparket 11.000 flygeledere som streiket for høyere lønn og kortere arbeidsuke.

Reagans maktdemonstrasjon vakte voldsom oppsikt, og mange anser hendelsen som et vendepunkt i amerikansk arbeiderhistorie. Joseph McCartin, en historiker ved Georgetown University, som har skrevet bok om flygelederstreiken, påpeker at arbeidsgiverne etter dette ble tøffere med fagbevegelsen. Mens det tidligere hadde vært ansett som uakseptabelt å si opp streikende, ble det etter denne hendelsen langt vanligere. «Tapet av streik som et våpen for amerikanske arbeidere har hatt dype, vidtrekkende konsekvenser», forklarer McCartin til NPR radio.

Konsulenter i fagforeningsknusing

Aktiv diskriminering av fagorganiserte på arbeidsplassen ble vanligere. Konsulentselskaper som spesialiserte seg på fagforeningsknusing, poppet opp og tilbød sine tjenester til amerikanske bedrifter. National Labor Relations Board (NLRB), som var opprettet for å behandle arbeidskonflikter, opplevde en voldsom økning i antallet henvendelser der arbeidstakere var blitt sagt opp fordi de prøvde å organisere seg.

Samtidig raste også fagbevegelsens anseelse i befolkningen. På begynnelsen av 1950-tallet var tre firedeler av alle amerikanere positivt innstilt til fagforeninger. I 1980 gjaldt det bare litt over halve befolkningen.

Liz McElroy fra AFL-CIO erkjenner at fagbevegelsen ikke var rustet til å møte den nye virkeligheten. Andelen organiserte i privat sektor stupte. Frustrasjonen over et stadig dårligere fotfeste i den amerikanske befolkningen og uenighet om strategien framover, var en hovedårsak til at seks forbund i 2005 brøt ut fra AFL-CIO og dannet en ny organisasjon: Change To Win. Med det mistet AFL-CIO en tredel av medlemsmassen sin.

I offentlig sektor har organisasjonsgraden imidlertid holdt seg ganske stabil. Fortsatt er oppunder 36 prosent av arbeidsstokken i offentlig sektor med i en fagforening. De siste årenes erfaringer viser at det nå er her angrepene kommer, forteller McElroy.

— I 1970-årene angrep de fagbevegelsen i privat sektor. Nå er det offentlig sektor de er ute etter, slår hun fast.

Mange hindre på veien

Liz McElroy mener fagbevegelsen kjemper en kamp mot selve den amerikanske drømmen. Troen på at alle er sin egen lykkes smed:

— Hvis livet ditt er miserabelt, så er det din egen feil. Da har du vært lat eller dum.

I en slik kulturell kontekst, er det til tider vanskelig å nå fram med budskapet om å stå sammen og skape endring i fellesskap, forklarer hun.

Samtidig utfordres fagbevegelsen av et komplekst lovverk som ikke akkurat er designet for å gjøre det enkelt å organisere seg. Dersom en gruppe arbeidstakere skulle ønske å danne en fagforening, må de først samle inn underskrifter fra minst 30 prosent av de ansatte. Deretter må det avholdes en avstemning som krever rent flertall dersom en fagforening skal kunne etableres. På veien mot en avstemning er det mange som faller fra – grunnet press, trakassering eller trusler fra arbeidsgiver, forteller McElroy.

Tenketanken Center for Economic and Policy Research beregnet for noen år siden at fagforeningsaktivister i nesten ett av fem tilfeller måtte regne med å bli oppsagt i løpet av prosessen med å etablere en fagforening. Rettssystemet er ikke egnet til å hindre diskriminering, mener AFL-CIO.

— Det er ulovlig å sparke noen for faglig aktivitet, men straffene er så lave at for mange bedrifter er dette bare en av kostnadene ved å drive business. Det er tusener av slike eksempler. Det skjer hele tiden, sier Liz McElroy.

AFL-CIO: Liz McElroy.

Ragnhild Heyerdahl

Fagbevegelsen må tenke nytt

Det tungrodde byråkratiet er en av grunnene til at mange arbeidstakere velger å hoppe bukk over fagforeningene. I økende grad er det uorganiserte, eller andre sivilsamfunnsorganisasjoner, som har bidratt til å sette fokus på urettferdighet i arbeidslivet. «Fight for $15»-kampanjen er ett eksempel. Her er få av de streikende formelt organisert, selv om kampanjen har vært støttet av Service Employees International Union (SEIU).

I fagbevegelsen har det gradvis, og ikke uten debatt, vokst fram en erkjennelse av at det ikke lenger er tilstrekkelig å fokusere på de tradisjonelle institusjonene og måtene å organisere på. På kongressen i 2013 slo AFL-CIO fast at «arbeiderbevegelsen består av alle arbeidere som ønsker kollektiv handling for å forbedre lønninger, arbeidstid og arbeidsforhold» og åpnet med det for at alle arbeidstakere — uavhengig av bransje eller tilknytning til en fagforening — var velkomne som medlemmer.

Også i SEIU, som organiserer 2 millioner ansatte i offentlig og privat tjenesteyting, er erkjennelsen det samme. Skal fagbevegelsen ha innflytelse, må den inkludere alle arbeidere – organisert eller ikke-organisert.

Til tross for et vanskelig klima, mener Arun Ivatury, politisk direktør i SEIU, at fagbevegelsen har et bedre utgangspunkt i dag enn i 1970- og 80-årene:

— Den gang tok det fagbevegelsen 20 år å forstå hva som var i ferd med å skje. Da var det allerede for sent. Nå opplever vi en ny runde med angrep på faglige rettigheter. Denne gangen er vi bedre forberedt, sa Ivatury i et møte med norsk fagbevegelse i sommer.

Finanskrisen, som i første omgang sendte fagbevegelsen ned i en bølgedal, kan – ironisk nok – også bidra til å løfte den opp igjen, mener han.

— USA har i lang tid hatt sterk tiltro til ideen om det frie markedet. Jeg mener resesjonen har gitt oss en mulighet fordi folk har innsett at systemet er råttent, påpekte Ivatury.

SEIU: Arun Ivatury.

Ragnhild Heyerdahl

– Vi er fortsatt sterke

Også Liz McElroy i AFL-CIO ser lys i enden av tunellen. Den amerikanske økonomien er på bedringens vei. Arbeidsledigheten faller, og meningsmålinger viser økende støtte til fagbevegelsen i befolkningen. Nesten seks av ti amerikanere har nå et positivt syn på fagforeninger.

— Når alle piler peker oppover, vil flere begynne å stille spørsmålstegn ved hvorfor de ikke får sin del av kaka, påpeker hun.

Selv om fagbevegelsens innflytelse er svekket, er den ikke strippet for makt. Nettopp angrepene fra konservative politikere viser det med all tydelighet, mener McElroy.

— På den ene siden sier de at vi er uten styrke, men på den andre siden kjemper de mot oss med nebb og klør. Jeg mener at vi fortsatt er mektige, og jeg tror vi vil se økende medlemstall igjen, sier hun.

Kilder: AFL-CIO, SEIU, Economic Policy Institute, LO-notater, New York Times, Politico.com, Pew Reseach Center, Fortune, NPR.