JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

– Jeg vil trekke litteraturen nærmere virkeligheten. Er det noe jeg er lei av, så er det litteratur for litteraturens egen skyld. Det blir bare en slags ny religion. Norsk litteratur er mer enn tekster om samlivsproblemer for den øvre middelklassen, sier Lars Ove Seljestad.

• Dette er de 25 dårligst betalte yrkene i Norge

Festkveld for Elling

Forfatteren Seljestad arrangerer 4. og 5. mai litteraturfestivalen Jernrosa for tredje året på rad. Som tidligere år foregår den i Sentralbadet Litteraturhus i Odda, og i nær tilknytning til det nedlagte smelteverket. Tradisjonen tro er Seljestad heller ikke denne gangen opptatt av det nye, eller av kjendislitteratene. Skjønt, han innrømmer at det er kjekt med en som er litt mer kjent – et trekkplaster. Denne gangen er det Ingvar Ambjørnsen som på åpningsdagen fredag skal holde festkveld for Elling.

– Om Ambjørnsen ikke passer helt inn i profilen her, så skriver han i hvert fall om de utstøtte, sier festivalsjefen.

Middelklassens gjensidige ros

Seljestad har foregående år brukt merkelapper som «politisk litteraturfestival» hvor det er «standpunktlitteraturen» som står i høysete. Han insisterer fortsatt på disse begrepene, men forteller at denne gangen har han valgt i enda større grad enn før å tematisere arbeiderlitteratur.

– Det er få i dag som vil si de skriver arbeiderlitteratur, det er liksom ikke legitimt. Det er trist. Og indikerer at det som kommer fra arbeiderklassen er dårligere litteratur, sier han.

Isteden for dette lavstatuspreget, mener han vi skal være stolte av arbeiderlitteraturen. Og fyrer av ei salve til:

– Hvem er det som skriver romaner i Norge? Jo, det er primært middelklassen, de med høy utdannelse. Den virkeligheten de er opptatte av blir vi presenterte for hele tida. Det er sjølsagt ikke noe galt i det, men det er samtidig også folk fra middelklassen som leser og vurderer hva disse skriver. Det blir en slutta sirkel av det, en sirkel med gjensidig anerkjennelse. Skal du lykkes som forfatter, må du skrive om – og helst tilhøre – denne urbane middelklassen.

Økonomisk risikabelt

Jernrosa har Seljestad derfor skapt for å vise at det er viktig å skrive om arbeiderklassen også. Og om ulikhetssamfunnet.

– Festivalen skal fronte sosialt samfunnsbevisst litteratur belyst nedenfra, sier han.

For blant om lag 60 litteraturfestivaler på årlig basis i Norge, er de fleste etter Seljestads mening skapt for å dyrke bestselgeriet. Dermed rekrutteres de samme forfatterne på nesten alle. Jernrosa, derimot, skal være for de andre.

Før programmet var klart hadde han 10 kvinner og 10 menn på ønskelista. Tilbake står han nå med mest menn. En klar ulempe er økonomien. Seljestad søker midler både her og der, men lett er det ikke. For ham personlig er det økonomisk sett en stor risikofestival.

Det er tidkrevende arbeid å sende søknader, og svarene kommer ikke dagen etter. Når festivalen går av stabelen, er det flere av søknadene som ikke er ferdigbehandlet. Han kan like gjerne få avslag som støtte. Samtidig vil han ikke klage.

– Forfatterskapet er et ensomt yrke. Jobben med festivalen er sosialt og sånn sett et fint supplement. Dessuten liker jeg å formidle, sier han.

Nasjonale ambisjoner

I Odda har det i flere år enn Jernrosa har eksistert også blitt arrangert et litteratursymposium på høsten. Dette er kommunens prosjekt og har helt andre økonomiske muskler. Seljestad mener Jernrosa utfyller symposiet.

– Men jeg har nasjonale ambisjoner, sier han ubeskjedent. Skjønt, han tar ett år av gangen – denne festivalen gir seg ikke sjøl.

Hva vil vi?

Seljestad er karakterisert som en av våre mest betydningsfulle arbeiderforfattere. Og har sjølsagt et reflektert og bevisst forhold til hva han driver med.

– Hva kan en ny arbeiderlitteratur i dagens virkelighet være? Kan den bli viktig igjen – sånn den var for 100 år siden? Fins det noe potensiale? Eller er arbeiderlitteraturen en truet art? sier han.

Og fyrer av nok et spørsmål:

– Hva vil vi med livene våre?

Før han konkluderer.

– Vi trenger ulike stemmer. Kan vi bruke litteraturen til å advare en noe søvnig arbeiderklasse om at vi må engasjere oss, at vi må si fra. For kapitalkreftene er sterke for tida. Og de er globale, sier Lars Ove Seljestad.

• Sørlandets litteraturpris til Bård Nylund og Anette Trettebergstuen