Merete Jansen

merete.jansen@lomedia.no

Sissel Rasmussen (foto)

Høstlyset som strømmer inn gjennom vinduene i industrihallen, avslører store mengder sveisestøv i luften. Mykola Karabyber (27) viser fram de gedigne metalldelene han jobber med å føye sammen.

Det er bare 10 måneder siden han kom til Norge fra storbyen Odesa, men allerede 1. oktober i år fikk han fast ansettelse hos Fiskum Plate og Sveiseverksted i Øvre Eiker kommune.

Da hadde han først vært på utplassering gjennom Nav i noen måneder, og sjefen syntes han var en å satse på.

Regjeringen ønsker å se flere slike eksempler.

Siden begynnelsen av 2022 har 65 497 ukrainere søkt om asyl i Norge. For tiden kommer det rundt 1000 nye søkere hver uke. Det kommer faktisk flere til Norge enn til noe annet land i Norden.

Bare en liten andel har kommet seg ut i arbeid. Av de i voksen alder, har rundt 12 prosent en jobb.

Tallene skiller ikke mellom arbeidsføre og andre.

Regjeringen opplyste nylig at de ønsker å spisse introduksjonsprogrammet for flyktninger slik at flere kan komme raskere ut i jobb. Programmet tilbyr blant annet språkopplæring, arbeidstrening og utdanning.

Lite norsk så langt

Mykola Karabyber hoppet av introduksjonsprogrammet allerede etter en måned. De er fem i familien som har flyktet til Norge sammen og snart blir de seks i boligen de er tildelt i Vikersund. Han trenger en inntekt som er høyere enn summen han får fra Nav. I tillegg trives han med å jobbe, så han ble glad da flyktningtjenesten fant en arbeidsgiver i nabokommunen.

– Jeg liker dette arbeidet. Jeg har erfaring fra byggeplasser også, men sveising er best, sier han på russisk, via en tolk.

Karabyber snakker også tyrkisk flytende, og litt engelsk. Norsk er det verre med, siden han ikke rakk særlig mye språkopplæring før han begynte i full jobb. Likevel synes han det går greit å kommunisere med kollegene på sveiseverkstedet.

– Det blir en blanding av norske og engelske ord. Det er også flere polakker her som kan russisk. Jeg tror det er lettere å lære norsk når man er i jobb enn hvis man går på kurs.

Etter noen måneder i arbeidspraksis via Nav, fikk Mykola Karabyber fast stilling i Fiskum Plate og Sveiseverksted i Øvre Eiker kommune. Sjefen hans, Jørgen Leander, skjønte raskt at dette var noen å satse videre på.

Sissel M. Rasmussen

Rett ut i jobb

I tettstedet Åmot i Modum kommune, møter vi en som virkelig har fått dreis på norsken. Olena Zimina (44) snakker språket nesten flytende halvannet år etter at hun kom hit sammen med to døtre i tenårene.

Zimina gikk nærmest rett ut i jobb, først i en 10 prosent stilling som renholder parallelt med at hun deltok på introduksjonskurs. Så ble hun tilbudt en praksisplass i kommunens flyktningtjeneste. Etter seks måneder fikk hun et vikariat samme sted. Der føler hun at hun kan gjøre god nytte for seg.

– Jeg kan hjelpe mennesker som har flyktet, akkurat som meg. Jeg forstår mer av hva de sliter med enn det nordmenn gjør, sier hun til FriFagbevegelse.

Som et eksempel på noe ukrainere ikke skjønner så lett, nevner hun prosentvise stillinger. Det at man kan jobbe 20 eller 30 prosent, er fremmed for dem.

– I Ukraina har man enten jobb eller ikke jobb.

Zimina har lagt ned stor innsats i å lære seg norsk. Hun forteller at selv da hun kunne veldig lite, prøvde hun å bruke norsk på butikken og i andre sammenhenger, i stedet for å ty til engelsk. Fortsatt går hun på kveldskurs to ganger i uken.

Ga dem en sjanse

Tommy Grønlund er leder for flyktningtjenesten i Modum og Ziminas sjef. Han sier at språkkunnskapene hennes da hun startet i praksis hos dem, var så pass mangelfulle at han ikke var overbevist om å skulle ansette henne i vikariatet som ble ledig. Men han bestemte seg for å gi det en sjanse, og det er han glad for nå som han ser hvor greit hun fungerer i jobben.

I tillegg er han opptatt av en mer prinsipiell side av saken:

– Når vi stiller krav til norske arbeidsgivere om å ansette ukrainere, må vi være det eksempelet vi forventer av andre, sier Grønlund.

Sjefen til Mykola Karabyber på sveiseverkstedet, Jørgen Leander, er også fornøyd med sin nye arbeidstaker.

– Han har vist seg fra en veldig god side. Det er heller ikke lett å rekruttere til denne bransjen. Interessen har vært dalende siden reform ’94, med mer fag og mindre praksis, sier han.

Olena Zimina samarbeider mye med Nigel Mall i jobben sin i flyktningtjenesten i Modum kommune. Ved å snakke norsk i alle sammenhenger, har hun lært seg språket på rekordtid.

Sissel M. Rasmussen

– Arbeidsgivere kvier seg for å prøve

I Modum kommune bosatte de 104 flyktninger i fjor, mens tallet så langt i år er 84 av de 95 de har lovet staten å finne plass til. De fleste er fra Ukraina, men det kommer fortsatt flyktninger fra andre land også.

– Målet vårt er å finne jobb til alle, sier Tommy Grønlund.

– Men det kan være vanskelig å matche innflytterne med den kompetansen næringslivet etterspør. Språket er også en hindring, pluss at mange arbeidsgivere kvier seg for å prøve.

Grønlunds egen observasjon er at ukrainerne er hardtarbeidende folkeslag.

– Mange finner jobb på egen hånd. De er veldig «på» og for en stor del selvstendige.

Liker å kunne betale selv

Det å være selvstendig i Norge, er veldig viktig for Olena Zimina etter at hun forlot mann, familie og slektninger i hjemlandet.

– Jeg kunne ikke bare sitte og gråte over det som har skjedd. Jeg måtte gjøre noe, ikke sitte og vente. Dette hjelper meg til å bli selvstendig.

Som deltaker i introduksjonsprogram, er man sikret et visst tilskudd fra det offentlige. Flere andre støtteordninger bidrar også til at flyktningene kan klare seg i hverdagen. Det er flott, synes Zimina, men også litt ubehagelig.

– Jeg likte ikke å alltid lure på hva Nav ville dekke eller ikke. Nå vet jeg at jeg kan betale selv, blant annet når jentene mine ønsker å delta på ulike aktiviteter.

Både Zimina og Karabyber har funnet jobber som har mye til felles med det de drev med i Ukraina. Karabyber hadde allerede erfaring med sveising, og Zimina hadde jobbet med sosialhjelp. Hun er høyt utdannet, først som veterinær, deretter som regnskapsfører, forteller hun. Før hun forlot landet, var hun avdelingsleder i en etat som har mye til felles med Nav.