Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Hvis ikke vi i akademia klarer å være kritiske til lederismen, hvem skal være det da? spør ledelsesforsker Tom Karp.

I sin nye bok med samme navn definerer han begrepet «lederisme» sånn: «Lederismen, en fremgangsrik ideologi, har lykkes med å konstruere en oppblåst forventning om hvor mye ledere kan få til, hvor viktige de er, hvor mye makt de bør ha, og hvor mange ledere og lederdrevne prosesser som trengs i samfunnet og arbeidslivet».

Denne ideologien stiller Karp en del kritiske spørsmål til. Begrepet har Karp lånt fra det engelske «leaderism» og professorene Dermot O'Reilly og Michael Reed.

– For mange ledere

Tom Karp har som ledelsesforsker skrevet flere bøker og forskningsartikler om temaet. Dette er hans felt.

Det må likevel være på sin plass å spørre ham hvorfor han ville skrive en så kritisk bok om ledelsesindustri. Han har jo blant mye annet også vært leder sjøl.

– Boka er et karrieremessig sjølmord. Samtidig er det min plikt å skrive dette, min plikt å være kritisk, sir han.

For etter Karps mening må makt alltid tåle kritisk søkelys. Er det noe ledere har, så er det makt. Og ledere serverer mye lettvintheter, mener professoren.

– Men, misforstå meg rett – ledere som en profesjon må vi sjølsagt ha. Det jeg først og fremst stiller spørsmål ved, er om det må være så mange av dem.

Og han er ikke fremmed for at det på en arbeidsplass kan finnes både gode ledere og fornøyde ansatte.

– Mektige ledere trenger ikke føre til avmakt hos ansatte. Mange ledere gjør en dritgod jobb. Det jeg påstår, er at den negative lederismen er blitt en tendens, sier Karp.

– Ingen politisk agenda

I boka støter vi blant annet på denne påstanden: «Vi som ikke er ledere umyndiggjøres og devalueres som fagpersoner». Karp utdyper setningen med at ansatte trekkes mindre og mindre inn i prosessene i arbeidslivet i dag.

Ansattes påvirkning er dermed blitt redusert, og medbestemmelsen har gått ned i flere bedrifter, forklarer han.

– Dette har ikke skjedd overalt, jeg generaliserer.

Et annet bilde Karp bruker i boka, er «lederismen som effektivitetens evangelium». Dette mener han er et grunnleggende premiss. Ledere skal levere klare mål med minst mulig bruk av ressurser.

Dette lærer de på lederkurs og gjennom samtaler med hverandre, ifølge Karp. At det skal være noen særlig forskjell på lederismen i statlig og privat sektor, benekter han. Han forteller at New Public Management lever i beste velgående i det offentlige.

– Det er veldig fristende å lese boka di politisk, hva syns du om det?

– Alt kan leses politisk, men jeg har ingen politisk agenda her.

Ideologi

Professoren ser på lederisme som en ideologi. Denne ideologien mener han har vevd seg inn i samfunnslivet. Blant annet fordi de fleste av oss som samfunnsborgere har internalisert den. Vi tar lederismen for gitt, mener Karp.

At ledere tror og mener de er så viktige, er blitt en sannhet også for oss som ikke er ledere. Og noe vi ifølge Karp reflekterer altfor lite over. Dette liker han dårlig.

– Flere av oss burde se at det er sånn, ta det opp og kritisere det, sier han.

Stille hos fagbevegelsen

Karp mener at det han kaller lederismen, møter altfor liten motstand.

– Mange tror at om vi ikke har en leder, så skjer det ikke en dritt.

– Hvorfor svelger vi sånne påstander?

– Det veit jeg ikke!

Karp mener det kanskje skyldes at vi så gjerne vil tro på det gode liv. For det er en del psykologi her. Få eller ingen liker bråk. Heller ikke på arbeidsplassen.

– Hva med fagbevegelsen?

– Det overrasker meg at det også er såpass stille om disse spørsmålene i fagbevegelsen, men det kan komme av at på en måte så legitimerer lederismen fagbevegelsens egen eksistens. Uten ledere som tar for stor plass og ser på seg sjøl som uerstattelige, ville ikke fagbevegelsen ha noen og noe å kjempe mot. Og når det er spørsmål om høye lederlønninger og store fallskjermer, så våkner kritikken fra fagbevegelsen. I hvert fall foran hvert lønnsoppgjør.

I tillegg, mener Karp, så dyrker vår tid enkeltpersoner – på alle arenaer, også i fagbevegelsen.

– Må det være sånn?

– Nei, vi trenger ledere, men ikke lederismen, sier Karp.

Maktnaivitet

Karp skriver i boka at lederismen truer den norske modellen. En modell som er skapt for maktbalanse. Flyttes maktbalansen, forrykkes en velprøvd og effektiv samarbeidsmodell. Får lederne for stor makt, går det på bekostning av de som blir ledet.

– Maktbalansen i arbeidslivet har blitt svekket de seineste årene, sier han.

Karp skriver at samfunnsmessige forskyvninger av makt har skapt gode vilkår for lederismen. Det har blitt flere ledere her i landet, og profesjonen de siste tre-fire årene har styrket sin økonomiske, kulturelle, sosiale og symbolske kapital.

«Ledere har samlet fått mer makt, selv om enkeltledere, da særlig på førstelinje- og mellomnivåer, ikke nødvendigvis opplever det sånn», skriver Karp i boka.

– Det er det vel få som liker, hvorfor gjør ingen noe?

– Vi vil alle være autonome mennesker. Og mange er nok ikke klar over situasjonen, sier han.

– I Norge ønsker vi å være egalitære, vi har en sterk tillit til hverandre. Da kan vi fort få et for naivt syn på makt.

Det er rett og slett ikke alt vi klarer, eller vil, ta innover oss, mener forskeren. Ubehageligheter ødelegger hverdagshyggen.

Hva må gjøres?

Karp innrømmer at det ikke fins noen quick fix her. Likevel mener han vi bør tenke nøye gjennom hvilke ledere vi rekrutterer.

Professoren mener akademia har en særlig viktig rolle her. De utdanner tusenvis av ledere, men Karp mener akademia er altfor rosende, og at de sitter i et gedigent glasshus. Hvis ikke akademia er kritiske, hvem skal være det da, gjentar Karp.

– Den enkelte leder kan jo også tenke gjennom sin egen rolle, sier han.

Få motargumenter

Det gjenstår å se hva folk syns om denne kritiske boka. Det kan virke som en risikosport å gi den ut. Likevel har flere kolleger av Karp sagt at de syns han treffer godt.

– Men om den kommer på pensum, tror jeg ikke, smiler han.

Noe av utfordringen er at han beskriver en ideologi. Og ideologier kan verken bevises eller motbevises. Karp har fått motargumenter om at det fins svakheter i boka. Og det har de rett i, mener han.

– Noen har også sagt at den virkeligheten jeg beskriver, kjenner de seg ikke igjen i. De har også rett. Fordi jeg generaliserer.

Men han har likevel så langt fått få motstemmer.

– Kanskje er det bare du og jeg – og noen få til – som har lest boka, sier Tom Karp.