JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Fagbevegelsens rolle i klimakampen:

«LO trenger de unge og utålmodige for å lykkes i klimakampen», skriver Svein-Ynge Madssen

Sterke fellesskap som arbeiderbevegelsen, trenger ildsjelene. Mennesker som utfordrer og tar kampen, skriver Svein Ynge Madssen. Bildet viser miljøforkjemper Anja Bakken Riise fra Framtiden i våre hender, som mener LO må ta rollen som fredsmekler.

Sterke fellesskap som arbeiderbevegelsen, trenger ildsjelene. Mennesker som utfordrer og tar kampen, skriver Svein Ynge Madssen. Bildet viser miljøforkjemper Anja Bakken Riise fra Framtiden i våre hender, som mener LO må ta rollen som fredsmekler.

Erlend Angelo

Dette er et meningsinnlegg. Det er skribentens mening som kommer til uttrykk. Du kan sende inn kronikker og kronikkinnlegg til FriFagbevegelse på epost til debatt@lomedia.no
Warning
LO har to store styrker: viljen til å mobilisere og evnen til å finne kompromisser. Men det er ikke nok.

sym@lomedia.no

LO må ta rollen som fredsmekler, håper Anja Bakken Riise. Hun leder miljøorganisasjonen Framtiden i våre hender som nærmer seg 40 000 medlemmer.

– Vi er snart like store som styringspartiet Arbeiderpartiet, sa hun til LOs klimakonferanse.

Hennes hovedbudskap var at Norge trengte LO i rollen som fredsmekler og brobygger for å unngå at landet ble splittet. Hun advarte mot geografiske og sosiale konflikter og kamp mellom arbeidsplasser.

Og hun advarte mot Fremskrittspartiet som ville fiske i opprørt vann og vokse seg store blant industriarbeidere og andre som følte klimaskam. En skam ingen skulle føle; det ansvaret ligger hos politikerne.

Men LO har kraft og egenskaper til også å fylle en annen rolle, mente hun.

– Dere i fagbevegelsen er verdensmestre i omstilling. Hvis ikke vi skulle klare det, hvem andre kan da gjøre det?

Global tro på den nordiske modellen

Ingen er uenige i at Norge og verden trenger omstilling for å kutte klimautslippene og bygge en bærekraftig verden. Under den pågående Arbeidslivets Klimauke, mangler det ikke på innlegg som hyller den norske modellen og betydningen av trepartssamarbeid.

Selv amerikanske Samantha Smith, som leder fagbevegelsens Just Transition Center fra hovedkvarteret til ITUC i Brussel, understreker hvor viktig den nordiske modellen er. Og ikke bare trepartssamarbeidet, men den sikkerheten velferdsstaten gir.

I likhet med LO-leder Hans-Christian Gabrielsen, mente hun at det var helt avgjørende at omstillingen for å redde verden, må være rettferdig. Den nordiske modellen er slik sett et unikt verktøy.

Men vektleggingen av den nordiske modellen har en bakside, nettopp fordi de gode ordene er sanne. Modellen sikrer trygghet og deltakelse ved omstilling. Noe som også gjør det langt enklere å ta nødvendige grep. Men hvis den er så avgjørende for å lykkes i klimakampen, hva med resten av verden?

Samantha Smith nevnte under LOs klimakonferanse, at hun for tiden jobbet med å få til en rettferdig omstilling for hundre tusen sør-afrikanske arbeidere i kullindustrien. I et land hvor det er 40 prosent arbeidsledighet, påpekte hun.

Løsningene som gleder fagbevegelsen

Klimakrisen i verden kan ikke løses av de nordiske landene. Vi er helt avhengige av at også andre land tar ansvar. Og da Steinar Eikaas, som er direktør for Nye Energiløsninger i Equinor, viste bilde av det gigantiske kulldrevne anlegget til Tysklands største stålprodusent, var det mange som fikk en aha-opplevelse. Skorsteinene var høye og røyken lå tjukk.

– I Kina er det 600 slike anlegg, sa Eikaas for å illustrere noen av de utfordringene man står overfor.

Eikaas' budskap var at Equinor gjennom sin satsing på gass og hydrogen, på sikt kan løse slike energiutfordringer. Han antydet 2050. Det er slike løsninger som gleder fagbevegelsen.

For LO-leder Hans-Christian Gabrielsen er krystallklar på at han ikke vil akseptere en politikk som fører til tusenvis av tapte arbeidsplasser.

– Framtidas jobber skal være minst like gode og trygge som dagens.

LO-lederen mener det er avgjørende for å få folk med seg i den helt nødvendige klimadugnaden landet står foran. Men han har også et annet budskap: Klimakrisen må sees i sammenheng med ulikhetskrisen.

– Hvis ikke risikerer vi å tape begge kampene, konstaterte han overfor forsamlingen i Folkets Hus.

Men det store spørsmålet er fremdeles hva som må til for å vinne kampen.

Går for sakte

Og så langt får ikke fagbevegelsen den store drahjelpen fra motparten. Innledningsvis i rapporten «Tempo på omstillingen i norsk næringsliv» slås det fast at «dersom Norge skal nå de nasjonale målene om 40 prosent utslippskutt innen 2030 og være et lavutslippssamfunn i 2050, kreves det radikal omstilling i de fleste norske næringer». Men det skjer ikke. For Hanne C. Thornam fra EY, som presenterte rapporten, tegnet ikke noe glansbilde av resultatene.

Det går alt for sakte i de 11 bransjene som var utredet av EY. Samtidig var det en gjenganger at bransjene etterspør krav og også forbud, fra myndighetene. Ett eksempel kan være forbud mot å kaste mat.

Og Thornam pekte på at hvis det offentlige stiller klare miljøkrav i sine anbud, så vil det skape trygghet for å satse. Slik skapes også nye marked.

Og til tross for at alle partene i arbeidslivet fokuserer på klima i en hel uke, så viser målinger et synkende klimaengasjement ute på arbeidsplassene. Heller ikke LOs tillitsvalgte er på barrikadene. De gode eksemplene på bedrifter som satser er likevel mange, men de er langt på veg unntakene. Og det er farlig å tro at dette løser seg fordi klimaomstilling og grønn produksjon vil være lønnsomt. I hvert fall på sikt. Selv Steinar Eikaas i Equinor, erkjente at markedet alene ikke kan løse klimautfordringene.

Slik kan LO påvirke

Verden går neppe under om LO og fagbevegelsen ikke fyller sin klimarolle. Men mulighetene for å lykkes blir langt mindre og konfliktene langt dypere. Gjennom det fagligpolitiske samarbeidet og bredden i medlemsmassen, kan LO påvirke myndighetene og de nesten en million medlemmene i LO-forbundene.

Ute på arbeidsplassene kan de bidra til grønn omstilling som vil endre hele arbeidslivet. Og gjennom egen organisasjon kan LO skape bred enighet over forbundsgrensene og slik bidra til at omstillingen er forankret og lar seg gjennomføre uten store konflikter.

LO-sekretær Are Tomasgard startet sin politiske karriere som miljøaktivist for å rense den svært forurensete Sørfjorden ødelagt av industrien i Odda. Nå ønsker han at dagens unge skal komme til fagbevegelsen.

Han vil ha deres utålmodighet og sterke miljøengasjement. Men samtidig oppfordrer han til realisme. Utfordringene er enorme. Det er ingen enkle løsninger.

LO har to store styrker. Det ene er viljen til å mobilisere og sette makt bak kravene. Den andre er evnen til å finne kompromisser. I tillegg er det lett å glemme at sterke fellesskap som arbeiderbevegelsen, trenger ildsjelene. Mennesker som utfordrer og tar kampen for det de tror på. Are Tomasgard har rett i at fagbevegelsen trenger de utålmodige.

Og han har rett i at utfordringene er enorme. Men det er også viktig å huske at grensen for hva som er realistisk kan flyttes.

Og er det noe vi virkelig trenger i dag, så er det viljen og kraften til å flytte grenser.

Annonse
Annonse