Av Knut Arne Sanden,

tidligere leder av LOs Brusselkontor.

Etableringen av et eget norsk LO-kontor i utlandet hadde ikke skjedd tidligere i fredstid. Bakgrunnen var en slags «beinflørt» om et tettere samarbeid mellom de seks EFTA-landene, hvor Norge var ett av dem, og de da 12 EF/EU-landene. Etter en tid startet forhandlinger om en mer fast relasjon. En slags «forlovelse» som endte opp med det vi i dag kjenner som EØS-avtalen, Det europeiske økonomiske samarbeidsområde. Det dekker de tre nåværende EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein. På den annen side sitter nå 27 medlemsland, hvorav halvparten er blitt medlemmer etter 1994, da Norge sa nei. Og da tre EFTA-land meldte overgang og «giftet» seg inn i den europeiske unionen.

Da kontoret ble opprettet, skulle man følge disse forhandlingene, som i 1993 ble forhandlinger om medlemskap. Et eget LO-kontor i Brussel var ikke direkte omstridt. Men det var ulike synspunkter om det. Et praktisk argument mot opprettelsen var kostnadene ved å sende ut ansatte til Brussel og drifte et eget kontor. Et annet motargument var mer politisk fundert. Ville det kunne oppfattes som uheldig blant medlemmene fordi det kunne virke som om LO ville ha en ny EF/EU-debatt? Dette ble løst med en leie-avtale med det svenske LO-kontoret. Avtalen omfattet også møbler og datautstyr og kunne sies opp på kort varsel.

I 1994 besluttet LOs ledelse at kontoret skulle fortsette og flyttet det inn i «International Trade Union House». Der holder også den europeiske (DEGS/ETUC) og den internasjonale hovedorganisasjonen (ITUC) til, sammen med en rekke andre faglige kontorer.

LO-kontoret har i hovedsak vært en «lyttepost bak fiendens linjer», for å fange opp nytt EU/EØS-regelverk som senere vil komme til Norge når det er vedtatt. Det meste av EUs regelverk er uproblematisk, mens noe skaper problemer. Ikke minst for fagbevegelsen og det som ofte omtales som den norske/nordiske arbeidslivsmodellen. Denne overlater til partene å regulere arbeidslivet eller arbeidsmarkedet.

EUs sørlige land er mer basert på lovgivning. Det preger måten EU-kommisjonen tenker på, og de foreslår direktiver (lover) på en rekke områder. Et eksempel på det siste er forslaget om en minstelønn. Det har vært et uenighetsspørsmål helt siden 1980-tallet. Det vil man ikke ha i Skandinavia. Norsk LO har deltatt aktivt i arbeidet mot at direktivet skal gjøres gjeldende i EØS-avtalen. Denne striden er den som klarest viser at LO-kontoret er brukt til å påvirke prosessen i EU, i tett samarbeid med danske og svenske kollegaer.

Kontoret spilte også en viktig rolle i forsvaret av norsk lakseimport og EUs forslag om en minstepris og kvoter. LO bidro til en utredning som viste hvor mange arbeidsplasser i EU som var knyttet til viderebearbeiding av norsk, fersk laks i EU. Antallet var 20.000. Ikke mye i den store sammenhengen, men viktig for ikke minst Danmark og Frankrike. Det endte med ingen minstepris og ingen kvoter for norsk laks. Det tjener Norge godt på nå om dagen.

På området arbeidstid offshore spilte LO også en viktig rolle. Der var LO med på å overbevise DEFS (den europeiske faglige samorganisasjonen) om at det var fullt ut mulig å lage forsvarlige skiftplaner i Nordsjøen eller andre steder, som sikrer både høy produktivitet og et forsvarlig arbeidsmiljø. Det ble ikke noe eget direktiv om arbeidstid offshore, siden den britiske regjeringen ikke ville ha det. Noen av innspillene finnes likevel igjen i et direktiv om mobile arbeidstakere.

Dette var to saker som LO gikk alene inn for å påvirke. Men hvor LO fikk full støtte fra europeisk fagbevegelse (DEFS), som gjorde dette til sin egen politikk.

I de fleste andre sammenhenger er vi på linje med den europeiske fagbevegelsen for øvrig. Først og fremst med de nordiske LO-ene. Før de fire årlige styremøtene i DEFS møttes nå alle medlemsorganisasjonene i Norden. Her fikk de avstemt sine synspunkter og blitt enige om hvem som har innlegg til de enkelte sakene på dagsorden. Samlet sett utgjør de nordiske organisasjonene en betydelig makt innad i DEFS, men som ikke alltid blir tatt hensyn til.

Også internt i den samlede europeiske fagbevegelsen er det stort sett enighet om målene. Men kanskje ikke alltid om midlene. Likevel klarer man som regel å bli enige om en felles holdning i styret for DEFS.

EØS-avtalen har hatt sine motstandere på LOs kongresser siden 1994. Men det har alltid vært et flertall for, og med jevne mellomrom et krav om, en utredning. Det har skjedd to ganger. Nå er et nytt offentlig utvalg oppnevnt. Det skal se på avtalens virkninger på nytt. Utvalget skal ledes av Line Eldring fra Fellesforbundet, som dermed skal gi svar på forbundets egne forslag. Utvalget skal gi sin innstilling i 2023 etter årets LO-kongress. Der vil spørsmålet nok en gang bli drøftet.

30-årsjubileet skulle egentlig ha funnet sted i 2021. Det markeres med en egen konferanse i Brussel i juni. Kontoret ledes i dag av Robert Hansen og med rådgiver Nora Hansen.