Svein-Yngve Madssen

sym@lomedia.no

– I den solbergske staten utprøves markedsstyring i så ulike sektorer som økonomi, helse, miljø, velferd og sosial utjevning, skrev professor Noralv Veggeland innledningsvis i boken han aldri fikk oppleve publiseringen av.

Veggeland døde i august 2020.

Tidligere sjeføkonom i LO, Stein Reegård, er en av ti bidragsytere, som på sine fagområder viser hvordan Solberg-regjeringer har påvirket samfunnsutviklingen siden 2013.

Pandemi gir muligheter

Noralv Veggeland mente koronakrisen for første gang på flere tiår, gjør det mulig med en åpen diskusjon om statens rolle. Pandemien har vist at ensidig markedsstyring ikke duger i den globale krisen.

Stein Reegård som nå er seniorrådgiver i LO, deler den vurderingen. I krisetider er samarbeid og koordinering av ressurser viktig. Han mener pandemien derfor må ha vært en øyeåpner for mange med overdreven tro på markedet.

– Både i Norge og internasjonalt er det en løpende kamp om i hvilken grad tjenester skal være gjenstand også for internasjonal konkurranse. Pandemien styrker åpenbart dem både i EU og i det enkelte land som vil styrke politisk og institusjonelt samarbeid, mer enn dem som legger vekt på mer åpne markeder.

Reegård påpeker at også for sykehus og omsorgsinstitusjoner som skal konkurrere på et marked så er samarbeid ikke det sentrale.

– «Alle « økonomisk fremskredne land har dessuten en konkurranselov som grunnlag for sin markedsøkonomi. Et hovedsiktemål er å hindre markedssamarbeid mellom akttørene. De viktige unntakene, spesielt tydelig i Norge, er arbeidsmarkedet og offentlig sektor. Derfor er fagforeninger og kollektive avtaler om lønn tillatt.Tilsvarende vil omdanning av offentlige tjenester til foretak vanskeliggjøre samarbeid i den aktuelle sektoren.

• Tida vi lever i nå minner om 1930-årene, mener Per Olaf Lundteigen. Men det er også på 30-tallet han ser løsningene

Åpner for konkurranse

I boka skriver Stein Reegård om statsstøttereglene i EØS-avtalen. Han deltok selv i Hjelmeng-utvalget som kom med tiltak som skulle sidestille kommersielle stat og kommune gjennom såkalt å styrke konkurransen mellom det offentlig og det private. I praksis gikk det ut å å pålegge stat og kommuneer kostbare krav.

I boka skriver Reegård at «regjeringen Solberg har siden 2013, mer eller mindre bevisst nyttet Statsstøttereglene til press for mer markedsorientering av offentlige tjenester». Han viser også til Sundvolden-plattformen hvor regjeringen slår fast at «det er ingen prinsipiell forskjell på produksjon av velferdstjenester og andre tjenester».

– Det er en oppsiktsvekkende høyreorientert forståelse av økonomi og samfunn. Selv i USA baserer man seg på at velferdstjenester styres mye mer enn «andre tjenester», konstaterer Reegård.

I Hjelmeng-utvalget var han en nokså ensom svale i mindretall. Innstillingen gikk svært langt i å påby kommersiell logikk for offentlige tjenster. Daværende næringsminister Torbjørn Røe Isaksen la innstillingen rett i skuffen. Reegård tror det blant annet skyldes mangelen på samfunnsanalyse, men også at graden av privatiseringsiver gikk for langt, kanskje særlig med tanke på kommende kommunevalg.

Samtidig mener han det neppe var tilfeldig at Statsstøttereglene som er gjennomgående viktige for offentlig sektor, ble overført til Næringsdepartementet.

• Sanner avviser at statsbudsjettet fører til økt ulikhet

Trenger åpen debatt

Stein Reegårds hovedbudskap er å få løftet fram i offentligheten både Statsstøttereglene og resten av EØS-avtalen.

– Mye av den løpende forvaltningen, veiledning og enkeltsaker går nå ofte i samme retning. Men mye av det forsvinner under radaren for offentligheten fordi det fremstår som så uklart og komplisert, sier han.

– Men min viktigste oppdagelse er at sakene egentlig er enklere enn de ser ut til. De dreier seg egentlig ikke om jus. Jussen er ofte en formørket sidevei for substansen, mener Reegård.

Han ser det som helt nødvendig å få «et kraftig løft i oppmerksomheten rettet mot EØS», dersom det skal være mulig å utnytte det mye omtalte handlingsrommet.

En av årsakene er at man mer eller mindre ubevisst opphøyer jussens rolle og slik gjør debattene langt vanskeligere.

– Vi trenger en åpen debatt som ser mulighetene og ikke overdriver reguleringene. Jeg opplever at det er en viss grad av berøringsangst. Det må være mulig å diskutere selve saken, uavhengig av ja eller nei til EU. Paradoksalt nok styrker jo det bare EUs makt i Norge, konstaterer han.

• Ulikhet er farlig, sier Harald Eia. Og forskjellene er større enn vi har trodd

Svekket byråkrati

Stein Reegård er også bekymret for, som han skriver i boka, at «grunnlaget for kunnskapsbasert politikkutvikling og forvaltning er betydelig svekket».

Han mener å se en utvikling hvor departementene reduserer egen kapasitet for utredning, kvalitetssikring og koordinering. Slik blir man også mer avhengig av konsulenter, eksterne advokater og andre former for outsourcing.

– Vi kan også si at virkeligheten er blitt mer krevende for politikk og forvaltning. Ting endres raskere. Det er flere og mer oppsplittede partier og andre aktører. Og ikke minst så krever mediene mer, erkjenner han.

Desto viktigere mener Stein Reegård det er å styrke de institusjonene Norge har. Han etterlyser også at juridiske utredninger kompletteres med samfunnsanalyser.

– Vi må utnytte de mange mulighetene som finnes. Vi står overfor mange aktører som har kryssende interesser. Det gir handlingsrom hvis vi er aktive og oppmerksomme. Men det krever ressurser, konstaterer Stein Reegård.

EØS-DEBATT: Verken jus eller forholdet til EU, må hemme debatten om de mulighetene som ligger i EØS-avtalen, sier Stein Reegård. LOs tidligere sjeføkonom er også bekymret for at kompetanse og ressurser svekkes i departementene.

Leif Martin Kirknes

Utfordrer statsmakten

For i stor grad dreier det seg om politikk og hvordan det norske samfunnet skal utvikles. Bokas redaktør Noralv Veggeland vektlegger i likhet med Reegård, betydningen av et nøytralt byråkrati.

Veggeland mener Solberg-regjeringene angriper det offentlige byråkratiet fordi det representerer statsmakt og er for lite effektivt og produktivt.

– Derfor må offentlige velferdstjenester og forvaltning gjøres til markedsaktører og målstyres, privatiseres og mekanisk kontrolleres av såkalte frittstående organ. Dette apparatet skal frikobles fra ordinær demokratisk forvaltning. Det skjer fra sykehusvesenet til vei og jernbane, skriver Veggeland.

Markedskreftene overtar

Helene Bank som leder organisasjonen For velferdsstaten, tar for seg hvordan offentlig sektor har blitt kommersialisert og markedsorientert. Men hun legger ikke alt ansvaret på Solberg og mener markedsrettingen har skjedd trinnvis siden 1970-tallet. Men under kriser tar denne utviklingen store sprang.

I boka viser hun at markedsrettingen av samfunnet har fulgt seks hovedstrategier:

1. Geografisk – gjennom frikonkurransepolitikk og markedsadgang i utviklingsland og gjennom EUs «fire friheter» (markedets frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer).

2. Endring av hva som anses for å være marked – inkludert offentlige tjenester som strømnett, drikkevann, tele og jernbane.

3. Gjøre felles ressurser – allmenningene. til marked gjennom privatisering av vannressursene, omsettelige fiskekvoter, klimakvoter, skjerpede patentregler ved å gi patentmonopoler på medisiner, diagnostiske teser og vaksiner, genetiske ressurser, digital og klimateknologi.

4. Deregulere finansmarkedene slik at ugjennomsiktige, spekulative finansprodukter og eiendomsspekulasjon kan øke veksten i en stadig større finansboble.

5. Presse lønninger og arbeiderrettigheter både gjennom å svekke arbeidsmiljølovgivning, liberalisering av finansmarkedene og selektiv arbeidsmigrasjon.

6. Digital økonomi og datainnsamling, ved å hindre at stater regulerer og utøver digital selvråderett.

Uklare alternativ

Dag O. Hessen, professor i biologi, mener økonomi i dag overstyrer økologi. Utfordringen med å argumentere mot fortsatt vekst er derimot at alternative er så uklare, skriver han i boka.

– Vekst er en så integrert del av vårt økonomiske system, ja vårt verdensbilde, at det framstår som en samfunnsmessig naturlov. Her har vi også en kulturell og politisk årsak til en form for systemtreghet som låser oss fast i forestillingen om at vi ikke har noe annet valg enn å holde stø kurs.

– Det finnes ikke én enkelt samfunnsmodell som kan erstatte den eksisterende, men samtidig er det åpenbart at en liberal vekstideologi ikke er løsningen, skriver Hessen. Han mener at den underminerer bærekraftsmålene ved at den bidrar til økte forskjeller. Og at den stadig rikere eliten i stadig mindre grad føler at de sitter i samme båt som resten av verdens befolkning, skriver Hessen i boka «Den solbergske staten. Noen fagkritiske vurderinger om nyliberalismens makt i Norge», som nå utgis på Svein Sandnes Bokforlag.