Svein-Yngve Madssen

sym@lomedia.no

«Vi blir fulle av støv og skitt. (...) Det blir å hoste opp støv hver eneste dag, slik drar du liksom med deg et stykke av arbeidsplassen hjem.»

Ordene tilhører en jernverksarbeider i Mo i Rana i 1970, gjengitt i Tore Linne Eriksens bok Rapport fra Rana.

«Vi pleier ofte å si det slik: Det er rart med en jernverksarbeider når han blir gammel. Han dør ikke, han bare ruster opp», forteller jernverksarbeideren.

På 1970-tallet er arbeidsmiljø og helse i ferd med å bli en prioritert oppgave for fagbevegelsen. I andre deler av samfunnet begynner folk å få øynene opp for miljøvern og økologi. Rovdriften på mennesker og miljøet preger debattene på mange landsmøter. Og i 1977 var arbeidsmiljøloven en realitet.

Fattig og syk

Samfunnsforskeren og presten Eilert Sundt konstaterte allerede på midten av 1800-tallet at det var store sosiale ulikheter i helse i Norge.

«Det er mere av sygdom og sygelighed inden fattigbefolkningen end blant de øvrige samfundsklasser», skrev han i boka Fattigforholdene i Christiania (1870).

Årsakene var åpenbare. Mange fattige sultet og boforholdene var elendige. Det var urenslighet, forurensning og støy. Alt lå til rette for infeksjonssykdommer og en tidlig død.

Da Den socialdemokratiske Forening vedtok sitt første program i 1885, var ett av hovedkravene «udryddelse af alle sociale og politiske Uligheder». De ønsket også å forby alt arbeid i fabrikker hvor «Helbred og Sædelighed gaar tabt». De krevde sanitetskontroll av arbeiderboligene, normalarbeidsdag og forbud mot arbeid på natten, søndag og alle helligdager. Barnearbeid måtte også forbys.

• Sigurd slo med hammeren på et sagblad og utløste et opprør. Her er historien om åttetimersdagen

Ferie og fritid

Først i 1918 ble LO enige med Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) om 8-timersdag og en arbeidsuke på maksimalt 48 timer. Året etter ble dette lovfestet. Også når det gjaldt ferie, var det fagbevegelsen som brøytet vei. Da politikerne i 1919 lovfestet retten til én uke ferie, var 12 dagers årlig ferie med lønn allerede en del av tariffavtalene.

Fremdeles bodde og jobbet mange under elendige forhold. Ferie og fritid ble en ny mulighet til å samle krefter og styrke helsen. Men for at vanlige arbeidsfolk skulle ha råd til rekreasjon, utviklet arbeiderbevegelsen et mangfold av tilbud. Fagforeninger bygde feriehjem, LO-forbund kjøpte pensjonat og hoteller, og det ble organisert rimelige feriereiser og turopplegg. I 1939 etablerte LO Norsk Folkeferie som eksisterte fram til 2012.

• Du kan takke fagbevegelsen for ferien

Natur og helse

Men det var ikke noe nytt at arbeiderbevegelsen så på natur som helsebringende.

Christiania Arbeidersamfunn ba i 1888 kommunene om å sikre arbeiderne tilgang til friluftsområder nær byen, slik de hadde på vestkanten.

I 1891 etablerte typografene i hovedstaden «Turistklubben Gutenberg». Typografer og ansatte ved trykkeriene var utsatte for lungesykdommer som ofte endte med tidlig død. Det var derfor viktig å få medlemmene av Den Typografiske Forening ut i frisk luft og den helsebringende naturen. Foreningen etablerte dessuten et sanatorium på Hadeland.

Friluftsliv og idrett dreide seg også om ideologiske verdier i kamp mot borgerskapets organisasjoner. Arbeiderbevegelsen etablerte et eget nasjonalt idrettsforbund, AIF. I Oslo jobbet Arbeidernes Jeger- og Fiskerforening for at alle skulle ha lik tilgang til jakt og fiske i Oslomarka. Og Røde Speidere og senere Framfylkingen ga fritidstilbud til ungdom og barnefamilier.

Men Martin Tranmæl var ikke imponert over holdningene til arbeiderklassens menn og kvinner.

«Hvis for eksempel arbeiderklassen satte mer pris paa friluftsliv og utfærd vilde det avle en frihetstrang og karakterstyrke som vilde sætte merker efter sig ogsaa i det praktiske liv. Men desværre er det en slaphet, en viljeløshet og graahet over det hele.»

Økonomisk vekst prioriteres

Historikeren Francis Sejersted skriver i boka «Sosialdemokratiets tidsalder» at en fysisk sunn befolkning var et viktig mål for Arbeiderpartiet. En av de sterkeste drivkreftene var lege og helsedirektør Karl Evang. Han så også investering i helse som en sunn økonomisk investering. Etter krigen uttalte han seg slik:

«Gjenreisningen av det norske folks helse og arbeidskraft er en nødvendig betingelse for den materielle og økonomiske gjenreisning. De pengemidler som nedlegges på dette felt er ikke død kapital, men i alleregentligste forstand produktiv kapital.»

De neste tiårene var det gjenreisning av landet og økonomisk vekst som dominerte. Få om noen, var opptatt av helseulikheter i samfunnet. Og først på 70-tallet begynte man for alvor å bekymre seg for hvordan arbeidsmiljøet påvirket folks helse. I Sverige gjennomførte LO en arbeidsmiljøundersøkelse på slutten av 1960-tallet. I 1971 fulgte norsk LO opp med en tilsvarende undersøkelse som avdekket at svært mange hadde arbeidsmiljøproblemer som påvirket helsen.

Landsmøtet i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund uttalte i 1974 at «vi må ikke i bestrebelsene på å skape en ren natur, glemme arbeiderne inne i fabrikken.»

GJENREISNING AV HELSEN: Helsedirektør Karl Evang mente at en sunn folkehelse også var en god økonomisk investering.

Rigmor Dahl Delphin/Oslo museum

Sosiale ulikheter og helse

Fra 1970-tallet og fram til i dag har fagbevegelsen presset på for stadig bedre arbeidsforhold. Arbeidsmiljøloven slår fast at arbeidsmiljøet skal være «fullt forsvarlig». Betydningen av det psykososiale arbeidsmiljøet vektlegges tungt.

Like stort har engasjementet ikke vært når de gjelder sosiale helseulikheter i Norge. Først i 1997, da det kom en nederlandsk rapport som viste at det var store klasseskiller i helse og dødelighet i både Norge og Sverige, startet debatten.

Fram til da hadde det vært lite forskning i Norge på temaet. SSB-forskere dokumenterte i 1986 at det var store forskjeller i dødelighet mellom ulike yrkesklasser. På 70-tallet ble det også slått fast at den psykiske helsen var påvirket av yrkesmessig status og bomiljø.

Men det var først i 2003 med stortingsmeldingen «Resept for et sunnere Norge» at politikerne for alvor grep fatt i problemstillingen sosial ulikhet og helse, mener forskerne Bjørn Heine Strand og Øivind Næss ved Folkehelseinstituttet i sin rapport «Forskning på sosial ulikhet i helse i Norge».

Hovedkilder: Oskar Solenes: «Friluftsliv og klassekamp – Arbeiderhistorie 2007»; Øivind Bjørnson: «Perspektiver på arbeidsmiljøets historie – Arbeiderhistorie 1997»; Thor Viksveen: «Fra slit i yrke - til sol og styrke».