Trenger vi en LO-leder på hvert nes? Ja, mener Anita

Det er fortsatt mørkt, og tåka henger tungt over tretoppene idet Anita Ukkelberg går ut av bilen sin ved fergeleiet i Molde.

Klokka har ikke passert seks ennå, og det er bare én knapp uke igjen til kommunestyre- og fylkestingsvalget.

Nå gjelder det å få innbyggerne i byen til å stemme.

Ukkelberg er ikke vond å be når Iselin Blakkestad fra LO Møre og Romsdal trenger folk til stemmerettspatruljen.

Den relativt ferske LO-lederen for Romsdal vil vise ansiktet sitt, vise at lokalorganisasjonen engasjerer seg igjen. Lenge lå den brakk.

De organiserte ingen aktiviteter, og hadde de ikke fått en ny leder, hadde den kanskje stått i fare for å bli lagt ned.

Men da 37-åringen fra Malmefjorden i Hustadvika kommune overtok stafettpinnen, skjedde noe.

Vekket fra dvalen

Hun ble nestleder allerede som 32-åring og trappet opp som leder da hun var 36 år. Da var det nok å henge fingrene i, påstår hun.

Ukkelberg plukker opp flere hvite «goodie-bags» fra en eske og går mot ferga som er i ferd med å legge til kai.

Hun smiler til dem som går av, forteller at de kommer fra LO, gir fra seg posen og oppfordrer dem til å bruke stemmeretten.

Etter snaue to timer har det lysnet i byen, Ukkelberg setter seg i bilen og kjører til Folkets hus.

Inne på kontoret hennes står det flere esker med forskjellig LO-«merch». Romsdalingen beklager rotet. Hun er her så sjelden.

Hun har tross alt sitt eget kontor der hun jobber til vanlig, på Aker stadion som konkurransekonsulent.

Rydde gjorde Ukkelberg derimot da hun ble LO-leder. Hun gikk rett inn i Brønnøysundregistrene og fikk unna det formelle. Så fikk hun på plass et styre med det hun mener er en god miks av gamle travere og ferskinger.

– De er flinke folk som har ulik yrkesbakgrunn og er fra flere forskjellige forbund.

Styret satte seg raskt ned og diskuterte hva de ville med lokalorganisasjonen. Så gjorde de unna tre årsmøter, da det ikke hadde blitt gjort på, vel, tre år.

Der ble de blant annet enige om å ha hyppigere møter og fortsette å ha en regnskapsfører. Det må til når alle i styret har en jobb ved siden av.

For Ukkelberg er det «rivende likegyldig» om hun er leder eller sekretær. Det viktigste for henne er at det er noen som kan koordinere alt som skjer.

– Og der er jeg flink. Jeg har ikke en eneste roteskuffe hjemme i huset mitt og mistrives hvis det blir rotete.

Medlemspleie

Kort tid etter at Ukkelberg tok over, bestemte styret at de måtte ha et prosjekt. De landet på visning av filmen Sulis i Molde kino for alle medlemmene.

Det er filmen om gruvearbeiderne i Sulitjelma som gjorde opprør mot grådige gruveeiere.

Pengene hadde de, siden det lenge hadde vært såstille fra lokalorganisasjonen. De ble også sponset av LO sentralt.

Ukkelberg syntes det var midt i blinken å bruke pengene på medlemspleie og gi flest mulig muligheten til å se filmen – gratis. Særlig i en tid hvor mange har dårlig råd. Og billettene ble raskt revet vekk.

Et medlem ringte Ukkelberg og takket for tilbudet. Hun trodde ikke hun fikk dratt på kino i år.

– Da ble jeg glad. Det viste at vi traff, sier LO-lederen.

I tillegg til filmvisningen, hadde lokalorganisasjonen aktivitet på 1. mai i år. Det hadde de ikke hatt på lenge. De engasjerte seg også under storstreiken i vår.

Nils Gaup om storfilmen: – Det gjorde veldig inntrykk å gå i fotsporene til folk som jobba der. Fokusere på de som bygde landet. Deres historie er ikke fortalt

Vanskelig kabal

Ukkelberg tror mannedominansen i lokalorganisasjonene skyldes tradisjonelle kjønnsroller som henger igjen.

Mye av arbeidet må hun gjøre i helger eller på kvelder, og som mor til to, går ikke det alltid opp. I tillegg pleier møtene med styret å legges til etter arbeidstid, når det gjerne er fritidsaktiviteter eller foreldremøter.

Men som leder kan Ukkelberg være med og påvirke møtetidene.

Det gjør at hun kan få med seg kampen til datteren eller foreldremøte. Hun legger også opp til digitale møter. Det gjør terskelen for å delta lavere for alle.

Ikke for pengene

Flere steder sliter lokalorganisasjonene med å finne erstattere. Hvorfor vil Ukkelberg bruke tida si på det?

Hun har tross alt en hundre prosent stilling ved siden av, og er tobarnsmor.

– Du gjør det ikke for pengene i hvert fall, sier Ukkelberg og ler.

Hun får et honorar, men det er ikke noe å skryte av, ifølge LO-lederen. Men det er heller ikke viktig for henne.

Hun vil være leder fordi det gir henne noe verdifullt. De menneskene hun møter gjennom vervet, kan hun diskutere politikk med.

– Vi trenger ikke å være enige, men vi trekker i samme retning. Da blir det mye mer spennende å diskutere politikk, sier hun.

– Hva tenker du om at lokalorganisasjonen blir såpass avhengig av ildsjeler?

– Som med alt annet, være seg idrettslag, foreninger eller lignende, så er man avhengig av ildsjelene. Det er vel en del av kulturen. Rundt omkring finnes det mange ildsjeler som kan sette et avtrykk på sin organisasjon. Jeg tror ikke det nødvendigvis er negativt.

– Men trengs det en LO-leder på hvert nes?

– Ja, det tror jeg. Hvis jeg skulle vært leder for hele fylket Møre og Romsdal, så tror jeg ikke at jeg hadde rukket å gjøre særlig mye. Det er lange avstander. Dessuten er det ganske ulik kultur fra sted til sted, så det er fint at man kan drive sin lokalorganisasjon som man selv ønsker.

Trenger yngre krefter

Flere mil unna, i sørlandsbyen Kristiansand, forsøker Tommy Tverdal å sjonglere rollen som fersk faglig ungdomssekretær i LO Agder og vervet som LO-leder i Indre Hardanger.

Ja, for han er fortsatt leder der, selv om han meldte flytting til Vennesla i januar i år.

Til tross for at de holdt et ekstraordinært møte i lokalorganisasjonen før jul i fjor og hadde sitt ordinære møte på våren, fant de ingen som ville erstatte Tverdal.

Likevel er 29-åringen optimistisk, det til tross for at han ikke kommer til å ta gjenvalg som leder på neste årsmøte neste år.

– Jeg ser at engasjementet i Odda virkelig er til stede. Det finnes yngre krefter som vil være med og bidra, vi må bare finne den rette som vil ta over som leder.

Som den yngste lederen for en lokalorganisasjon i LO, er Tverdal særlig opptatt av at lokale organisasjoner og fagforeninger må satse mer på ungdommene.

Særlig viktig er det etter at det på LO-kongressen i fjor ble bestemt at pensjonister ikke kan ta gjenvalg eller at «styret skal velges blant yrkesaktive medlemmer», som det står i vedtaket.

– Det er bra, fordi da må yngre krefter komme til. Men det skaper også utfordringer, fordi flere lokalorganisasjoner er drevet av pensjonister.

Derfor mener Tverdal det er viktig at de unge får tilliten til å ta på seg verv, og at de skoleres slik at de blir trygge i rollen sin.

– Men da er vi avhengige av at de som har vært i vervet en stund, tør å satse på de unge.

Dårlig samvittighet

Det var den tidligere LO-lederen i Indre Hardanger, Terje Kollbotn, som sørget for at Tverdal kunne ta over en aktiv organisasjon.

Og siden har han klart å holde koken oppe, men nå som han har flyttet nesten 30 mil unna, er det ikke like lett lenger. Det gir ham dårlig samvittighet.

– Vi har gått fra å være veldig engasjerte til at det skjer nærmest ingenting, så det er kjipt. Men vi har i hvert fall klart å holde liv i organisasjonen. Vi betaler regningene og får diskutert de viktigste sakene, og så får vi heller bare akseptere at vi har mindre aktivitet i en periode.

Tverdal vil anbefale andre unge å bli leder i en lokalorganisasjon.

– Det er enormt lærerikt og en utrolig flott erfaring. Og så er det moro å drive med fagforeningsarbeid og få forståelse for hele LO-familien, ikke bare enkelte forbund, sier Tverdal og legger til:

– Og blir du leder, er det viktig å huske på at et slikt verv ikke er konstant. Du må gjøre det til slik du ønsker det.