TERJE I. OLSSON

red.loaktuelt@lomedia.no

Nesten 12 millioner medlemmer hadde den tyske landsorganisasjonen DGB i 1991, ett år etter at DDR ble oppløst og innlemmet i Forbundsrepublikken Tyskland. I hele etterkrigstiden lå oppslutningen om det vest-tyske DGB på 6-7 millioner. Oppløsningen av DDR skapte en kjempesjanse. Innbyggertallet i Tyskland økte med ca 16 millioner. Fratrukket barn, studenter, pensjonister og andre trygdede fikk DGB et nytt rekrutteringspotensiale på 9-10 millioner.

Og det slo til: I 1991 bokførte DGB ganske nøyaktig 11,800412 millioner medlemmer. Over fire millioner flere enn året før. Men medlemmene forsvant igjen nesten like kjapt som de kom. I dag har de åtte DGB-forbundene 6,047 millioner medlemmer. Det er lavere enn noen gang siden 1950. Med dagens rekordtall for yrkesaktive på 43,6 millioner gir det en organisasjonsgrad på bare 13,8.

– Vi er inne i en veldig beklagelig utvikling og foreløpig har vi ikke greid å snu denne, sier Stefan Körzell, en av de fire kongressvalgte DGB-lederne.

• Dette er snittlønna i over 300 yrker

Fagbevegelsen får ingen uttelling

Han mener mye av årsakene er åpenbare: Etter «Murens» fall og sammenslåingen av de to tyske statene startet nedbyggingen av østtysk industri, privatisering av alle offentlig eide bedrifter og oppløsning av landbrukskollektivene, noe som førte til massearbeidsløshet i det tidligere DDR. Dermed forsvant mange av de nye medlemmene. Allerede i 2000 var man tilbake igjen på rundt sju millioner medlemmer. Ved inngangen til 2000-årene startet så den sosialdemokratiske regjeringen Schröder sin nye og omstridte arbeidsmarkeds- og sosialpolitikk (Agenda 2010), og som følge av denne politikken oppsto en stor lavlønnssektor med midlertidige jobber, minijobber og deltidsansatte. Problemene slo også tilbake på fagbevegelsen som «medansvarlig».

– Vi er fortsatt ikke ferdige med disse problemene, men en del er løst. Likevel greier vi ikke å snu den negative medlemsutviklingen. Det er særlig beklagelig fordi tysk økonomi nå går på høygir, arbeidsløsheten går ned og det skapes stadig nye jobber.

– Men fagbevegelsen får ingen uttelling?

– Nei, vi fanger ikke opp ungdommen og vi får ikke fotfeste i de såkalte nye yrkene. Det er en langsom forbedring i Øst, og vi ser enkelte områder, der det går bra, men totalt sett er situasjonen lite tilfredsstillende, sier Stefan Körzell til LO-Aktuelt.

Nedbemanning rammer fagforeningene

Frank Hollweg er hovedtillitsvalgt i fagforbundet Ver.di og nestleder for bedriftsrådet ved det som tilsvarer Statens vegvesen (Landesbetrieb Strassenbau - LBS) i Nordrhein-Westfalen, den største delstaten med 18 millioner innbyggere. Han legger vekt på samfunnsutviklingen generelt og folks innstilling til politikk.

– Det har pågått det vi kan kalle en avsolidarisering i samfunnet over flere år. Mange er seg selv nok og tror at de ikke trenger noen fagforening. De tar ikke noe felles ansvar og vil ikke være med på noe som helst. Det berører ikke bare fagforeningene. Det samme skjer i borettslag, i idrettsforeningen, sanitetsforeningen osv, sier Frank Hollweg.

Som ansatt og tillitsvalgt innen offentlig sektor mener han at politiske beslutninger om å skjære ned på offentlige utgifter og «slanke» staten også får direkte følger for fagforeningene.

– Det pågår hele tiden en nedbemanning i offentlig sektor. I vegvesenet blir det stadig kuttet stillinger, og vi utdanner nesten ikke lærlinger lengre. Det er altså en villet politikk, og antall ansatte innenfor vegvesenet har gått kraftig ned de siste 15-20 årene. Det gir selvsagt utslag på medlemsstatistikken, sier Hollweg til LO-Aktuelt.

• Disse 27 yrkene gikk ned i lønn i fjor

Gratispassasjerer

Også Thomas Bösner ser trekk ved den politiske utviklingen generelt som en viktig årsak til at fagbevegelsen er på defensiven. Han er tillitsvalgt for IG Metall i kjøkkenfirmaet Burger Küchenmöbel i byen Burg i Sachsen-Anhalt, men tror det viktigste er at fagbevegelsen egentlig ikke har noe tilbud som bare de fagorganiserte får. Alle nyter fordelene av fagbevegelsens arbeid enten de er medlem eller ikke.

– Det er ingen lengre som synes det er feil eller litt flaut å være gratispassasjer. Når vi har forhandlet fram nye lønnssatser, så får alle de samme tilleggene. Jeg tror ikke en gang størrelsen på fagforeningskontingenten spiller noen rolle. Det er rett og slett noe feil med mentaliteten, måten vi tenker på, sier Bösner.

– Tysk LO har i årevis krevd innføring av en lovfestet minstelønn og det er nå gjennomført. Er ikke det en viktig seier?

– Joda, men det var veldig få fagorganiserte som tjente så dårlig at de hadde noen fordel av minstelønnsloven, og de som tjente på denne reformen var ikke organisert før og er det heller ikke nå, sier han.

Bösner legger til at medlemsfordeler som fri rettshjelp heller ikke ser ut til å trekke medlemmer. Folk tenker ikke så langt fram. De kommer først til fagofreningen og ber om hjelp når krisen er der, for eksempel i form av oppsigelse. Men da er det for sent fordi det kreves minst tre måneder medlemsskap før man kan få rettshjep av forbundet.

Europeisk trend

I mange andre europeiske land er situasjonen for fagbevegelsen ikke særlig bedre enn i Tyskland. I Storbritannia hadde fagbevegelsen sin glanstid i 1960- og 70-årene. Toppåret var 1978, da britisk fagbevegelse hadde over 13 millioner medlemmer, og det sosialdemokratisk/sosialistiske TUC var fullstendig dominerende. I dag er medlemsstokken halvert og ligger på ca 6,5 millioner.

OECDs statistiske kontor beregner hvert år organisasjonsgraden i samtlige OECD-land og tallene viser tilsvarende nedgang som i Tyskland og Storbritannia. I 2000 var gjennomsnittlig organisasjonsgrad for OECD-landene 20,4 prosent. Fem år senere var den sunket til 18,9 prosent, så 17,7 prosent i 2010 og endte på 16,7 prosent i 2014 som er siste år det foreligger statistikk for.

Ser man på OECD-landene de siste 15 årene, ligger for eksempel både Spania og Italia forholdsvis stabilt, begge land med flere konkurrerende landssammenslutninger. Spania har en organisasjonsprosent på rundt 16-17, mens Italia har hatt en liten økning fra knapt 35 prosent i 2000 til 37,3 prosent i 2014. Også Norge ligger stabilt på 53-54 prosent.

Finland har tradisjonelt hatt en meget høy organisasjonsgrad, hele 75 prosent i 2000, men er nå dumpet ned under 70. Det samme gjelder Danmark som var på 73,9 prosent i 2000, 70,7 i 2005, 67,0 i 2010 og 66,8 i 2014. Frankrike er knapt verdt å nevne. Med en organisasjonsgrad på 7-8 prosent er de blant de industriland som har færrest fagorganiserte. Til gjengjeld er de svært aktive når det gjelder streiker og andre aksjonsformer.

I Øst-Europa er bildet nokså ujevnt. Store land som Polen har opplevd at opptil en tredel av de fagorganiserte er forsvunnet fra en organisasjonsprosent på 17,5 i 2000 til 12,7 i 2014. I Ungarn er mer en hvert annet fagforeningsmedlem vekk. Organisasjonsgraden har gått ned fra 22,0 prosent i 2000 til 10,5 i 2014, ifølge OECD.

• Simone og Sebastian jobber, men har mottatt sosialstøtte i tolv år. Lønnen er ikke til å leve av.

BEKYMRET: Stefan Körzell i ledelsen av tysk LO, DGB, erkjenner at utviklingen for tysk fagbevegelse er veldig urovekkende. Foto: DGB

Svein-Yngve Madssen

RAMMES: Det pågår en avsolidarisering av samfunnet som også rammer fagbevegelsen, mener hovedtillitsvalgt Frank Hollweg. Foto: Terje I. Olsson

Svein-Yngve Madssen