JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ganske tidlig i livet oppdaget Markus Torgeby, en liten svensk gutt bosatt på ei lita øy like utenfor Gøteborg, at han ikke var helt som andre. Denne annerledesheten skrev han for fem år siden ei sakprosabok om. Boka er litt spesiell og annerledes den også. Og jeg kan godt innrømme det først som sist: Jeg tiltrekkes av annerledeshet, av mennesker som er litt ualminnelig, litt A5. Samtidig skjønte jeg av denne bokas tittel at den handlet om løping, også det et tema som interesserer meg. Altså så dette her ut som en god match.

Men hadde det bare vært det faktum at Markus tidlig oppdaget sin store interesse og glede for løping som var greia med denne boka, tror jeg kanskje jeg hadde lagt den fra meg før siste side var lest. Denne boka har nemlig noe langt mer. Riktig nok var Markus ett av de største løpetalentet Sverige har fostret, han var besatt av løping og nesten «kenyansk» i sin livstil på dette feltet. Markus forklarer sin store kjærlighet til løping med en slags fysisk uro i kroppen, det kan nesten minne litt om diagnosen ADHD uten at dette overhode blir nevnt eller tematisert. Men denne uroen får flere følger for Markus. Tjue år gammel, etter at løpekarrieren virkelig har skutt fart – han er en av Sveriges beste i sin årsklasse – så forlater han alt og alle, blant annet en mor som er lenket fast til en rullestol – for å bo i en lavvo langt inn i skogen ikke så veldig langt fra norskegrensa med ikke uoverkommelig avstand til Trondheim. I denne lavvoen lever han på enkleste vis i fire år, fra dette geografiske utgangspunktet går han milevis til fots og på ski i landskapet der omkring. Og han stortrives. Flere i hans familie tror han har blitt spenna gæren og vil at han skal komme tilbake til sivilisasjonen, men ingenting av dette biter på Markus. Han slutter imidlertid ikke å løpe, og er under sitt skogsopphold også med på en treningstur til Tanzania med et halvt års varighet. Det er for øvrig i Afrika at han virkelig oppdager løpingens vesen – at det ikke handler om verken å konkurrere mot seg sjøl, andre eller klokka. Nei, det handler bare om lysten til å løpe, om å være fri. Han blir nærmest en slags svensk Forrest Gump. Mulig du sjøl i hvert fall glimtvis må ha opplevd løpingens glede, dens rus, for å skjønne hva dette handler om.

I bokas siste kapittel, helt mot slutten står Markus på startstreken foran Gøteborgsvarvet sammen med mange andre spente deltakere og nesten angrer på at han står der. Han reflekterer over situasjonen og skriver: «Der og da ble det så tydelig: Løping er noe jeg vil gjøre alene, i slitte klær. Jeg vil ikke løpe i kø med andre. Jeg løper fordi jeg har lyst. Ikke for å prestere. Jeg har allerede vært der – og gått videre. Jeg møter så mange mennesker som vil løpe raskt. Det er det eneste målet for dem, det eneste som teller. Og så får de panikk når de ikke holder mål – for det finnes alltid noe som kan forbedres, sekunder å skave av. Jeg vet hvordan det føles. Redningen min ble da jeg hoppet over det firkantede og fjernet alt det målbare: strekninger, hastigheter og tider. Det som trigger noen, men hemmer mange. Jeg tror vår tids store utfordring er å stenge av.»

I disse korte, avhugde setningene – som for øvrig preger stilnivået i boka – får han sagt det meste, og er dessuten veldig nær grensen ved å moralisere. Men vipper aldri over den grensen. Hadde han gjort det, ville dette blitt en mye dårligere bok. Sånn den nå foreligger, ble den i hvert fall for meg mye mer en tekst til inspirasjon enn til forargelse og en lærebok i hvordan jeg skal leve mitt liv.

Jeg røper forhåpentligvis ikke for mye ved å si at Markus etter hvert modererer seg noe, han får til og med sin egen familie. Men helt A4 blir han aldri. Heldigvis.