ANNE SIRI RENÅ

anne.siri.rena@lomedia.no

Hun står midt i Oslos paradegate, på begge sider av henne strømmer travle mennesker forbi. Før var det gode penger å tjene ved å tigge her på Karl Johan, men nå har konkurransen blitt vel stor. Camilia Preta har et skaut med røde blomster på hodet og tomflasker i plastposen.

– Jeg vil jobbe, av hele mitt hjerte. Men hvem kan jeg jobbe for, jeg som nesten ikke har utdanning?

Kaster bort tida her

Preta prater i vei på en blanding av spansk og portugisisk, ispedd en dasj rumensk, sitt eget språk. Hun kan verken lese eller skrive, men har mye praktisk arbeidserfaring. Blant annet fra Spania og Portugal, der hun jobbet ti år i jordbruket. Nå lever hun store deler av livet på gata, der fortjenesten ofte uteblir selv om innsatsen er stor.

I Romania leier hun en leilighet til seg og sine fem barn, og hun har lån. Eldstedattera på 18 har ansvaret for søsknene mens mor forsøker å tjene penger både til familien hjemme, og til seg selv mens hun er her. Hun trenger en seng å sove i og noe å spise.

Camilia Preta sørger over en ektemann som forsvant, han var en bra mann, mener hun. Preta har vært i Norge i flere omganger, men nå tenker hun at det kanskje er best å reise tilbake til Romania for godt.

– Jeg føler at jeg kaster bort tid nå, så planen min er å dra tilbake, foteller hun.

– Hvordan blir du behandlet av nordmenn?

– Av og til dårlig, og da tjener jeg ingenting. Men det er deres rett, jeg dømmer ingen. Jeg prøver bare å skaffe penger til barna mine, sier Preta.

Viljen er sterk

Hver tirsdag og torsdag driver Kirkens Bymisjon oppsøkende virksomhet blant fattige romfolk i Oslo sentrum. De deler ut næringsrikt brød og informerer om alt fra helsetjeneste, overnattingstilbud til 15 kroner natta og diverse kursvirksomhet. De holder språkkurs og kurs i strikking og sying. Syprosjektet har de en plan om å videreføre i Romania. Til en viss grad hjelper de også til med arbeidsformidling.

– Det finnes noen små suksesshistorier på arbeidsmarkedet. Mange har en sterk vilje til å jobbe, det er det de ønsker, men med manglende språkkunnskaper og formell utdanning stopper det som oftest opp, forteller Hilde Kirkebøen.

Kirkebøen er diakon, og som leder av bymisjonens prosjekt «Rom for fattige tilreisende» har hun tråkket mange asfaltkilometre for å komme i kontakt med de fattigste blant oss. Hun har ingen tro på at et tiggerforbud vil trå i kraft. Og om så skulle skje, mener Kirkebøen at vi vil se en eksplosjon i det svarte markedet. Det vil bli mer kriminalitet. Og, dessuten, hvordan skal et forbud håndheves?

Vil ha en norsk kvinne

Tilbake på Karl Johan sitter Gabriel Marian i en flik av skygge. Denne maidagen er het. Marian vet ikke om dette er det beste stedet for tigging, men lufta er renere her enn andre steder, mener han. Han er en av de få yngre mennene som tigger i Oslo, og 100-150 kroner kan han tjene på en dag. Om han vil jobbe? Det avhenger av jobben. Og det norske språket liker han ikke spesielt godt. Men han er skilt, aleneforsørger for barna sine og kan gjerne tenke seg en norsk kvinne!

– En norsk kvinne vil helst se at du jobber.

Gabriel Marian drar på smilebåndet når tolk Raluca Motei oversetter. Motei er også fra Romania, og jobber i Kirkens Bymisjon. I hjemlandet var hun journalist, og som en del av mastergraden sin jobbet hun med narkomane romfolk i utkanten av hovedstaden Bucuresti.

– Jeg skammer meg

Langsmed Brugata bort til Grønland og Tøyen, der bymisjonen har deler av lokalene sine i Oslo, sier alle vi treffer at de heller vil jobbe enn å tigge. Printesa Lacatusu har søkt tilhold i skyggen av et tre. Hun tenner en røyk og forteller at hun i tre år plukka appelsiner i Spania, før hun fikk slag. Nå vil hun jobbe igjen.

– Jeg skammer meg over å tigge. Noen ganger har jeg gått sulten fordi jeg har vært redd for å spørre, forteller hun.

Men hun har barn å ta vare på.

– Hva slags jobb kunne du ha tenkt deg?

– Å, det er mye. Jeg kan vaske klær og sengetøy, og feie gata, sier Printesa Lacatusu, og tar en blås.

For gammel

Nettopp erfaring med renhold og vasking av klær, og fra jordbruket og byggebransjen, er det mange som har. Mange romfolk har startet sin reise som arbeidsinnvandrere, oftest i Sør-Europa. Så kom finanskrisa.

– Noen sier de ønsker seg tilbake til da Nicolae Ceaușescu styrte Romania med jernhånd, da det var jobb til alle. Romfolk var blant de første som måtte forlate jobbene sine da kommunismen falt, forteller Kirkebøen.

Constantin, som sitter inntil en vegg i Brugata, jobbet på fabrikk under kommunisttida. Da han mistet den forrige jobben sin for ett år siden, var håpet ute. Han er for gammel til å få en ny. Nå sitter han med en pappkopp mellom hendene, og i den talte han 80-90 kroner dagen før.

– Her kan jeg godt vaske, eller jeg kan være assistent på byggeprosjekter. Men jeg vet det er vanskelig å få jobb, sier Constantin.

Hvem skal stille krav?

Markedet for såkalte småjobber kan være stort også i Norge, men spørsmålene rundt hvordan dette skal organiseres er mange. Statsviter Karl-Eirik Kval mener det forplikter å sette mennesker i arbeid i dette velferdssamfunnet.

Kval skrev i en kronikk på NRKs nettsider fort ett år siden at «spørsmålene står i kø»:

– Hvilken lønn skal de ha? Hvor skal de bo? Skal de betale skatt? Og ikke minst: Skal deres arbeid utløse noen rettigheter i velferdsstaten?

Både Miljøpartiet De Grønne og samfunnsøkonomen Kalle Moene har tatt til orde for å hyre romfolk til blant annet å rydde i hovedstadens sentrum.

– Vi skal altså stille strengere krav til dem. Og de skal jobbe for oss på minstelønn. Bør ikke de da også kunne stille krav til oss? spør Kval i kronikken.

Noen ødelegger for alle

Stela Mustafa har funnet sitt sted i Tøyengata. 27-åringen tjener mellom 60 og 100 kroner om dagen, men kan fortelle at det innimellom kommer en dame forbi som gir henne 500 kroner – hver gang. Mustafa er gift og har to barn, og hjemme i Romania lever de av barnetrygden som er på drøyt 80 kroner i måneden per barn. Når hun er her sender hun penger nedover ukentlig.

– Jeg mener at de som stjeler må straffes, og så kan vi andre, vi som er villige til å jobbe, finne et arbeid.

Mustafa er lei av at «alle» romfolk får skylda når noen stjeler. Hilde Kirkebøen fra bymisjonen er enig i at politiet ikke så godt skiller mellom de som stjeler og de «ærlige».

– Kan vi skille mellom de som stjeler og de som ikke gjør det?

– De som sitter rolig er som oftest heltidstiggere. Når folk går flere sammen i flokk med koppene sine er det større sjanse for tyveri.

– Men det betyr ikke at alle som går rundt omkring er tyver, tilføyer Kirkebøen raskt.

I Kirkens Bymisjon har de etter hvert kartlagt hvem som har lyst på en utstrakt hånd og en prat, og hvem som ikke er interesserte i dette.

Rundt i byen om natta

Rett nede i tverrgata på Tøyen går flere tusen bønder forbi, det er demonstrasjon og med bjeller og dyr er de på vei mot Stortinget. Stela Mustafa virker sliten.

– Hvor sover dere her i Oslo?

– I Gamlebyen kirke, hvis vi får plass. Hvis ikke er vi litt på togstasjonen, og så går vi rundt i byen.

Mannen hennes er sterk, forteller hun, og begge har lyst til å jobbe her.

– Jeg kan vaske, han kan finne bygningsarbeid, sier hun, før hun fortsetter dagens arbeidsøkt.