Erlend Tro Klette

etk@lomedia.no

Denne lørdagen skulle være en festdag, en feiring.

Amram Hadida våkner tidlig av lydene fra mobilen. Det er hans datters 25-årsdag. Han antar at gratulasjonene kommer tidlig i år. Hadida tar feil.

Det er 7. oktober 2023 og lydene som vekker ham er fra familie- og barndomsvenner i kibbutzen der han vokste opp, et lite lokalsamfunn. De hører lyden av automatgeværer og tror det er krig. De oppsøker bomberommene sine og ber om hjelp – er det noen som vet hva som skjer?

Amram Hadida har bodd snart 40 år i Norge, siden 1985. Han husker godt hvor han var 22. juli 2011, på vei ned fra Fløyen i Bergen.

Mens meldingene tikker inn gjennom dagen og bildene av grusomhetene som utspilte seg under det voldsomme Hamas-angrepet på Israel blir offentliggjort, kjenner Hadida på den samme usikkerheten og frykten fra terroren den gang.

Innen dagen er omme har Amram Hadida mistet 12 av sine gamle klassekamerater. I nabolaget ved siden av Hadidas barndomshjem er en av fire i det lille lokalsamfunnet på bare noen hundre mennesker døde.

Allerede glemt

Sjokket og sorgen har ikke lagt seg to uker senere, ikke egentlig. Den velrespekterte klubblederen for Fellesforbundet på Akers verft på Stord kjenner at han sliter.

Sliter med å forklare. Med å forstå. Med å gå videre. Men hverdagen venter ikke på noen og ruller ubønnhørlig videre. Før soloppgang deltar han i begravelser på Zoom. Så går han på jobb.

Nå er Hadida på forbundets landsmøte i Oslo, en massiv samling på 500 til dels likesinnede mennesker i fagbevegelsen. «Til dels», fordi når Fellesforbundet er samlet for å vedta hva de skal jobbe for de neste fire årene, krangler de om stort sett alt.

En ting virker de allikevel enige om, slik Hadida opplever det: Fra talerstolen og i salen hører han unison fordømmelse av Israels reaksjon etter angrepet og katastrofen som nå utspiller seg i Gaza.

Det smerter klubblederen å høre historiene derfra, om barna som lider. Han føler sterkt for den unge norsk-arabiske taleren som opplever å bli kalt «terrorist» på gata i Norge, ingen burde oppleve det.

Han føler heller ingen kjærlighet for de ekstremistiske partiene som styrer hjemlandet og hvordan de – i likhet med Hamas – bidrar til å traumatisere hele generasjoner og slik fører sirkelen av vold videre.

Men skal virkelig ingen si et eneste ord om tragedien som rammet hans barndomshjem, som tok livet av 1.500 forsvarsløse mennesker?

Er den verste dagen i Hadidas liv allerede glemt av dem han kaller kamerater?

Vi er alle i sorg

Amram Hadida unngår som regel å snakke om religion og går sjelden med David-stjernen han fikk av moren. Til gjengjeld er han vant til å si hva han mener i slike forsamlinger.

Nå går han opp på scenen uten å ha planlagt et ord.

Alle som taler på landsmøtet har to minutter taletid. Etter talen forklarer Hadida at han aldri mister besinnelsen på den måten. For tilhørerne fremstår han ikke som sint, men stemmen og ansiktet avslører hvor tungt sorgen veier.

Massedrap. Ufattelig voldsbruk. Kidnappede spedbarn, brente lik, voldtekter. 1.500 liv tapt. Og her er vi, sier Hadida.

Vi er alle redde. Vi er alle i sorg. Føl for barna i Gaza, men ikke glem tragedien som rammet våre barn også, er poenget hans.

To minutter senere applauderer samtlige i salen stående. Alle reiser seg ikke raskt, noen få nesten motvillig. Til slutt overbevises allikevel alle av ærligheten i Hadidas ord og den åpenbare smerten det koster ham å si dem høyt.

Etterpå går den tillitsvalgte arbeideren ut av salen, ned trappen og ut i den kjølige oktoberlufta. Han trenger å samle seg. Når Hadida ser Ayat Majbel Saeid, den unge norsk-arabiske jenta som ble kalt «terrorist», gir de hverandre en klem.

Så går han tilbake på jobb.