Erlend Tro Klette

etk@lomedia.no

– Jeg er i dyp sorg over å være vitne til et folkemord, men jeg får ikke lov til å være sint, lov til å være frustrert, lov til å være lei meg, sier Saeid med skjelvende stemme og tårer i øynene.

– For da anklages jeg for å være terrorist. For å støtte et regime jeg aldri har støttet.

Det ville vært sterkt om hun fortalte det til en venn eller familie. Men Ayat Majbel Saeid forteller sin dypt personlige historie på talerstolen til Fellesforbundets landsmøte, foran en fullsatt sal med nesten 500 delegater.

Hun har to minutter til å tale, som alle andre.

På sine to minutter deler hun hvordan det har vært å være norsk-araber i tiden etter Hamas-angrepet på Israel og den påfølgende krigen i Gaza.

Tårene renner, uansett hvor hardt hun prøver å holde dem tilbake. Følelsene tar overhånd, men hun fullfører talen allikevel.

Forteller at hun er redd for å svare på morsmålet sitt når moren hennes ringer. At hetsen og truslene regner mot både henne og familien. At hun blir kalt terrorist enda oftere enn vanlig.

Når hun er ferdig, reiser hele salen seg. Applausen er umiddelbar, høylytt og langvarig. Det er Ayats bursdag.

Omtalt som skadedyr

– Det har vært noen beinharde uker, forteller hun etterpå. Hun er fortsatt tydelig preget av følelser, bare noen minutter etter talen.

Saeid har venner på Vestbredden og bekjente i Gaza. Derfra får hun daglige oppdateringer om grusomhetene som foregår.

Å være vitne til et folkemord direkte på TV, som Saeid beskriver det, er så grusomt at hun ikke kunne stå på sidelinjen.

Ifølge palestinske helsemyndigheter er 5000 drept i Gaza de siste ukene, over 2000 av dem er barn.

Men personlig merker hun også skadene som skjer på grunn av hvordan palestinere og arabere omtales av israelske myndigheter og i deler av pressen:

– De snakker om oss som skadedyr som må slaktes, sier hun opprørt. Og de holdningene opplever 24-åringen at sprer seg, også her til lands.

Frykt og tvil

– Jeg har aldri vært så redd for å være norsk-araber, innrømmer Saeid, som er barn av politiske flyktninger fra Irak og oppvokst på bygda på Sørlandet.

Hun tenker på palestinerne som sitt søskenfolk og hennes kuffiye – palestinaskjerfet – som et symbol på frihet og identitet.

Derfor var det så viktig for henne å stå på talerstolen og tale sin sak, blant arbeidsfolka som skal være hennes kamerater. Hun kunne rett og slett ikke la muligheten gå fra seg, til tross for mye tvil natten før.

Dessuten gråter aldri Saeid, i hvert fall ikke foran folk. Denne gangen kunne hun ikke holde det inne. Det gjorde responsen hun fikk – stående applaus – enda sterkere:

– Den så jeg ikke komme, sier hun og smiler.

Tilbake til talerstolen

Etter talen møter hun både takknemlighet og gratulasjoner, håndtrykk og klemmer, men så er det tilbake til arbeid.

Landsmøtet går videre.

Saeid skal som utvalgt representant for arbeiderne i hotell- og restaurantbransjen i Oslo og Akershus jobbe langt ut i natten, som hun allerede har gjort flere dager i strekk.

Samtidig fortsetter jobben for å få Fellesforbundet til å gjøre mer for de som er rammet i Gaza.

Senere må hun tilbake til talerstolen også. Saeid sier hun håper det blir litt færre tårer neste gang.