Kronikk:
11 tillitsvalgte: «Minstelønna ligger på et desperat lavt nivå»
FRONTFAG: Industrien trenger bedre sperrer mot utnytting og lave lønninger, uttaler 11 sentrale industritillitsvalgte i denne kronikken.
Håvard Sæbø
Tilstanden i frontfaget er ikke til å leve med, når arbeidere ikke beskyttes godt nok mot utnytting og useriøse aktører. Det er meldingen fra sentrale industritillitsvalgte idet forhandlerne i frontfaget nærmer seg en avgjørelse.
Frontfaget er ikke bare en modell og ei ramme – det er også en tariffavtale som skal fungere for alle industriarbeidere.
Tilstanden på frontfaget er kritisk. Industrioverenskomsten slik den fungerer i dag gir ikke tilstrekkelig effektive sperrer mot innleie fra kriminelle og useriøse aktører. Minstelønna ligger på et desperat lavt nivå. For offshorearbeid – hvor arbeidsmiljøloven er delvis oppheva – er skillet mellom arbeidstid og fritid i praksis svært dårlig beskytta; selv hos flere av de største oljeservicebedriftene i Norsk Industri blir fast ansatte behandla som om de var ringevikarer.
Overmodent
Industrioverenskomsten – selveste frontfaget – trenger altså en ordentlig overhaling. Tida er sågar overmoden, da oljekriseforhandlingene i 2016 og det samordna oppgjøret i 2018 i stor grad tilsidesatte og utsatte den nødvendige, grundige revisjonen av tariffbestemmelsene i industrien.
I mellomtida fortsetter arbeidsgiversidas kamp mot tariffnormene med ufortrøden styrke. Med tida blir undergraverne stadig flere og mer aggressive. Arbeidsgiverne vinner terreng på at tvister rundt helt essensielle forhold ikke løses, eller ved at tvistene rett og slett ikke formaliseres – i fravær av effektivt rettsvern for arbeidstakerne.
I bemanningsselskaper og i aggressivt strukturerte selskapskjeder vinner nemlig arbeidsgivere på walkover i nesten alle gråsoner, ofte helt utenfor tariffpartenes radar.
Brudd i meklingen: Her kan det bli storstreik fredag
Ligger langt bak
Nå må vi imidlertid ikke la koronakrisa medføre at elendigheten trekker ut enda lenger. Vi kan ikke leve med slike tilstander på landets viktigste tariffavtale, i industrien.
Oljearbeiderne på frontfaget ligger milevis bak de gjengse vilkårene i sokkelens øvrige overenskomster – enten det er snakk om ulempetillegg (offshore-kompensasjon., natt og værfasthet etc), forsikringer, virksomhetsoverdragelse eller pensjon. Forskjellene er absurde og uforsvarbare. Her må det et krafttak til.
Vi krever imidlertid ikke mirakler, og vet at det fremdeles vil være store forskjeller også etter dette oppgjøret. Like fullt krever vi en tilnærming, samt fullt gjennomslag på de innledningsvis omtalte punktene – hvorav kun heving av minstelønna vil påvirke «ramma». Viktigheten av å løse de store seriøsitetsutfordringene blir derimot ikke mindre av at ramma blir lavere; tvert imot.
Oppslutningen er trua
Oppslutningen om fagforeninga i både offshore- og reisegruppene er direkte trua, og må vinnes tilbake via større tariffmessig rettferdighet og tydelighet. Det handler om styrke og troverdighet. Og tillit. Vi må kunne ha tillit til at våre fremste tillitsvalgte forstår nødvendigheten av å gjenopprette en overenskomst som fungerer som nettopp det – og som evner å sette akseptable minstestandarder, normer og kjøreregler for alle den omfatter.
Alternativet er å fortsette med en løselig ansamling av særavtaler – hvor vilkårene kun avgjøres av medlemmenes evne til i siste instans å fysisk kontrollere arbeidet som utføres på bedriften.
Overenskomsten hindrer oss nemlig i å forhandle sammen om grunnlønna. Grunnlønna ut over minstelønn fastsettes ikke i overenskomsten, men i den enkelte særavtale. I mangel av å effektivt kunne kontrollere arbeidstilbudet under lokale konflikter – under innleiens og streikebryteriets åk – tenderer grunnlønna altfor mange steder mot ei minstelønn som begynner å bli kritisk lav; hele 30 kroner lavere enn den allmenngjorte minstelønna i bygningsbransjen.
AUF-lederen: – Unge er redde for at verden etter koronaen vil bli akkurat som før
Innleie svekker rettighetene
Særlig bidrar omfanget av innleie – også fra useriøse og kriminelle aktører – til å senke alt fra rettsvern til tariffstandarder, samt til å svekke kollektivene som forsvarer rettigheter og som forhandler om lønn lokalt. En helt grunnleggende forutsetning for å vinne arbeidslivet tilbake er dermed å få kontroll over innleien.
Vi må få effektive verktøy til å sperre ute kriminelle og useriøse arbeidsgivere. Bemanningsbransjen fungerer som fluepapir på skruppelløse mellommenn, som ofte får herje ganske lenge uten å effektivt bli stilt til ansvar. Dette er ikke vårt arbeidsliv eller vår samfunnsmodell verdig.
Ikke minst bør dette feltet prioriteres – også i tarifføyemed – av et forbund med målsetning å avskaffe bemanningsbransjen i sin nåværende form.
Vi kjenner imidlertid vår motpart godt nok til å vite hvilken type argumenter Fellesforbundets delegasjon blir møtt med. Det finnes ingen grenser for hvilken krisemaksimering og dommedagsprofeti de strør om seg i alvorets stund – i full orkestrert kompromissløshet. Det eneste som synes begrensa er det utad kommuniserte mandatet til å forhandle. Slik taktikk bør imidlertid prelle av som vann på gåsa.
Likevel skal det både styrke og troverdighet til å stå imot presset og stå på krava.
Akkurat det tror vi sitter i ryggmargen på våre kamerater.
Dette er en sak fra
Vi skriver om ansatte i store bransjer i privat sektor, blant annet industri, bygg, transport og hotell og restaurant.