Eline Lønnå

eline@lomedia.no

I siste nummer av Magasinet kan du lese om den ekstremt lønnsomme bedriften Elko i Modum, som nå skal flagges ut. I alle norske hjem finner du høyst sannsynlig stikkontakter laget på Elko, som i snart 20 år i praksis har vært enerådende på det norske markedet. De ansatte har gjennom årene sørget for svært solide resultater for de franske eierne i gigantkonsernet Schneider.

Pengemaskinen Elko i Modum omsatte for til sammen 3,6 milliarder og oppnådde et resultat på nesten 1,3 milliarder kroner før skatt i de fem åra før 2019. I 2018 alene satt eierne igjen med 242 millioner i overskudd etter skatt. Den dagen beskjeden om at eierne flytter produksjonen til Tyskland kom, ble Elko-flagget senket til halv stang utenfor fabrikken, og forbannede ansatte gikk hjem i protest.

85 ansatte i en særdeles vellykket og lønnsom bedrift sendes altså nå ut i arbeidsløshet. Det er ikke fordi de har gjort en dårlig jobb, understreker den norske styreformannen. Tvert imot.

Så hva er det da som er grunnen til at Elko legges ned? Professor emerita Eli Moen forklarer at gribbekulturen som har fått blomstre innenfor finansmarkedene også brer seg blant industrieiere. Kortsiktige tiltak for å heve lønnsomheten og ledere som har muligheten for kortsiktig profitt og rask karriere øverst på prioriteringslista, preger de store aktørene. Et brutalt spill, er karakteristikken fra professor Moen av nedleggingen av den grønne, produktive og moderne hjørnesteinsbedriften.

Et ekstra bittert poeng for dem som nå sendes ut i ledighet, er at våre pensjoner er med i dette brutale spillet. Oljefondet har investert over 13 milliarder kroner i det franske eierselskapet Schneider. Satt på spissen, kan en si at arbeiderne på Elko risikerer å miste sin AFP for at fondet skal maksimere profitten. Det er kaldt, hensynsløst og fullstendig håpløst i en verden der fornuften styrer. Men det er ikke fornuften som styrer, for sådan er kapitalismen.