Håvard Sæbø

has@lomedia.no

Trondheim: Familierådet var enige om at Øystein var mer praktisk enn akademisk anlagt, og at han derfor måtte velge mellom å bli bilmekaniker eller trykker.

Valget falt på trykker. Det angrer Øystein ikke på.

– Jeg var heldig som traff spikeren som 16-åring, sier han.

Nå kan 66-åringen se tilbake på et langt yrkesliv fylt med papir, trykkfarger og stadig nye trykketeknikker. 

Øser av erfaringen

Han tok svennebrevet som boktrykker i 1975 ved Holbæk-Eriksen & Co.

Den gangen det var et håndverk med blysats og arktrykkemaskinen hadde påstemplet logo fra Heidelberg.

Siden han snart fyller 67 år har han allerede vært innom sjefen for å spørre om han får lov til å fortsette noen år til ved Ettiketto. Sjefen svarte at det var en glimrende idé. 

For Øystein har ikke gått ut på dato. Han har hele tiden vært interessert i ny teknologi, og fått lov til å være førstemann til å klå på de nye maskinene på trykkeriet. 

Han er også ansvarlig for å lære opp nye ansatte i trykkerifaget.

Trykket sjekkhefter

Mye har skjedd på de snart 50 årene han har transformert papir til sjekkhefter, selvangivelser eller øl-etiketter.

På 60- og 70 tallet var trykkere og grafikere lønnsadelen, sammen med heismontørene. Året etter han var ferdig med læretida, tjente unggutten mer enn faren.

Filmsatsparagrafen gjorde at typografer og trykkere hadde en eksklusiv rett til å betjene maskinene, så derfor kunne de stå hardt på krava.

Det gikk bra helt til den digitale revolusjonen inntok bransjen og filmsatsparagrafen ble utdatert. Nå tjener de omtrent det samme som en industriarbeider. 

Turbulente tider

Gjennom åra har han sett mange grafiske bedrifter gå dukken. Effektivisering, mindre etterspørsel og konkurranse fra utlandet felte en etter en. 

Slik gikk det også med bedriften til Øystein. I 2000 skulle Trondheims-trykkeriet legges ned og samlokaliseres med en avdeling i Bergen.

– Da fikk jeg erfare hvor viktig fagforeningen på huset var. De forhandlet fram gode sluttavtaler og hjalp folk i en vanskelig situasjon, sier han. 

Øystein sier han var av de heldige, og ble headhuntet til ny jobb før han rakk å kjenne på arbeidsledigheten. I 2000 begynte han hos Skipnes Etikett som nylig ble kjøpt opp av Ettiketto.

Samtidig med ny jobb begynte han å engasjere seg i fagforeningen. Tok styreverv både i Grafisk Fagforening Midt-Norge og ble klubbleder.  

– Det har gitt meg mye. Gode diskusjoner, nye venner og det har vært et fint sted for å følge med i fagets utvikling, sier han. 

Ifølge Øystein er det enkelt å være klubbleder på Ettiketto. Folk er ikke så kravstore. Men hvert år pleier de tillitsvalgte å forhandle fram mer penger og fri lokalt.

Ellers er det bare å passe på at ting blir gjort riktig, og det påstår han har vært en nokså enkel jobb. 

Helsa er god og jobben givende – så derfor satser Øystein på noen år til ved trykkemaskinene hos Ettikketto i Trondheim.

Håvard Sæbø

Slipper kveldsskiftet

– Jobben som trykker har vært givende og jeg har vært heldig med helsa. Etter å ha begynt med bare dagvakter, merker jeg at skiftarbeidet slet mer på kroppen enn jeg var klar over. Kveldsskiftet gikk ut over søvnen og matstellet ble dårligere, sier han. 

Mange trykkere har fått helseproblemer på grunn av hyppig kontakt med mange kjemiske stoffer. Mange av disse har blitt erstattet av miljøvennlige produkter, men det er fortsatt noen flasker med white-spirit å hanskes med.

Øystein sier de unge trykkerne er nøyere med å beskytte seg enn det han var i starten. Nå bruker han også hansker, selv om han tror han kunne bade i white-spirit, uten å ta skade av det. 

Som erfaren trykker vet Øystein hva som kreves for å produsere trykksaker med god kvalitet. Jobben krever stor nøyaktighet og et godt fargesyn. 

– Man må vite når kvaliteten er god nok til å kjøre på, og deretter justere seg inn underveis i trykkeprosessen. Det må gå raskt og effektivt med god kvalitet. Da tjener både ansatte og bedriften gode penger, sier han.