Eline Lønnå

eline@lomedia.no

– Det føltes fryktelig urettferdig. Vi hadde jobba lenge, og vi hadde meldt oss inn i fagforeninga. Og så måtte vi slutte, bare fordi vi var kvinnfolk.

Det sa Anna Bølla i et intervju med Kilden i 2003.

Bølla var en av 13 kvinner på sagbruket på Braskereidfoss i Hedmark som i april 1975 ble sagt opp, etter at bedriften hadde bestemt seg for å effektivisere og kjøpe nytt og dyrt utstyr.

Kvinnene plukket ut

Ryktene om at det kunne komme oppsigelser hadde gått i månedsvis, men likevel var det et sjokk å oppdage at samtlige kvinner ute i produksjonen var plukket ut til å miste jobben.

De oppsagte kvinnene hadde lengre ansiennitet enn mange av sine mannlige kollegaer.

Bedriftsutvalget på sagbruket, der også tillitsvalgte satt, var enige: «De kvinnelige arbeidstakerne må vike for mannlige forsørgere» og «ansiennitet vil ikke bli lagt til grunn ved disse oppsigelsene».

I kvinnehistorieboka «Vi var mange» beskrives det hvordan kvinnene protesterte på å bli behandlet annerledes enn sine mannlige kollegaer. Mange av de kvinnelige arbeiderne hadde også barn, enkelte var til og med aleneforsørgere.

Men ledelsen ville ikke høre, og argumenterte med at det var mest sosialt å si opp kvinnene fordi mange av dem hadde ektemenn som også jobbet på skurlaget.

Økonomisjefen på Våler Skurlag uttalte at det var riktig å prioritere ungkarer blant de som fikk beholde jobbene, fordi man ikke måtte glemme at disse var «potensielle familieforsørgere».

Foto: Edith M. Waage / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Fly forbanna

Det var langt fra første gang at kvinner i arbeidslivet ble sagt opp med den begrunnelsen at de var kvinner.

Men etter at kvinnene på Våler Skurlag tok opp kampen, var det siste gangen kjønn ble brukt som offisiell begrunnelse for oppsigelser.

– Vi ble fly forbanna, fortalte Sigrunn Benterud til medlemsbladet i Kvinnefronten.

Så de knyttet nevene, og organiserte den første offentlige protesten på 1. mai. Da startet 11 kvinner et demonstrasjonstog fra Braskereidfoss i retning kommunesenteret Våler.

På bannerne sto det at «Nå vil vi ha likestilling» og «Ingen skam å bruke kvinnelig arbeidskraft». Da toget var framme, telte det 47.

Men snart spredte nyheten om konflikten seg til riksmedia, og saken ble en viktig symbolsak for kvinners rett til arbeid og selvstendig økonomi.

– Da jeg fikk noen kroner for meg sjøl, ble jeg plutselig et selvstendig menneske. Det er ikke bare penga i seg sjøl, det at du kan gå på butikken med en krone du kan kalle din, har noe med selvrespekt å gjøre, sa Benterud til Østlendingen 9. mai.

Store støttekampanjer

Kvinnehistorie skriver at det ble samlet inn flere tusen underskrifter til støtte for kvinnene, og de fikk hundrevis av støttebrev fra organisasjoner, lag og fagforeninger i hele landet.

De oppsagte kvinnene var hovedtema på møter og stands i hele Norge, og mange pekte på det ufattelige i at dette kunne skje i det som var utpekt som FNs offisielle kvinneår.

At de lokale tillitsvalgte hadde støttet bedriften i å si opp kvinnene, vakte reaksjoner i fagbevegelsen.

Medlemsbladet til Norsk bygningsindustriarbeiderforbund, i dag en del av Fellesforbundet, skrev på lederplass at «blant fagorganiserte er det et ufravikelig prinsipp at ansienniteten skal følges. De som er sist inntatt må finne seg i å gå først».

Bladet mente også at oppsigelsene på Våler Skurlag aldri ville kommet dersom likestillingsloven var vedtatt. Men det skjedde først tre år senere, i 1978.

Også LO engasjerte seg. Ifølge Kvinnehistorie ble klubbledelsen ved Våler Skurlag kalt inn på teppet, og de fikk klar beskjed om at det var helt uakseptabelt å gå bort fra ansiennitetsprinsippet.

Foto: Edith M. Waage / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Ulovlig mannestreik

Det totale presset gjorde at bedriften trakk tilbake oppsigelsene og valgte å følge ansiennitetsprinsippet likevel. Dermed fikk seks av kvinnene jobben tilbake.

Men likestillingskampen viste seg å ikke være over. På et allmøte blant de ansatte uka før en del av kvinnene fikk tilbake jobbene, var det stort flertall for at det var riktig å bruke kjønn som kriterium. 105 stemte for, 8 blanke og 35 mot.

Kvinnene hadde stått i jobb under hele konflikten, og opplevd både mobbing og latterliggjøring. En del av mennene på arbeidsplassen gjennomførte til og med en ulovlig streik for å vise at kvinnene ikke var ønsket.

­– De som mente menn burde komme først, satte seg på rumpa, mens vi og de som støttet oss jobba. Det var en rar dag. Og det var veldig, veldig ubehagelig. Vi lo ikke mye den dagen, nei, fortalte Pernille Dammen til Kilden.

Kvinnene valgte å stå i alt ubehaget og fortsatte å jobbe på Skurlaget. Mange helt fram til pensjonsalderen.

I ettertid er striden ved Våler Skurlag blitt sett på som et veiskille i likestillingskampen.

Med støtte fra en framvoksende kvinnebevegelse og fagbevegelsen sentralt, lyktes de.

Allerede året etter konkluderte boka «Kvinnens årbok»:

«De 13 vålerkvinnenes kamp for å beholde arbeidsplassene sine var en kamp mot ideologien som utbasunerer at mannen er forsørger og kvinnens plass er i hjemmet».

Foto: Ukjent / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Kilder:

• Ellen Aansesen (red.), med blant annet Berit Morland:
Vi var mange - kvinneaktivister fra 70-tallet forteller.

• Kvinnehistorie.no

• Kilden, informasjonssenter for kjønnsforskning:
Kaia Storvik: Tretten kvinner fra Våler sa nei

• Bygningsarbeideren årgang 1975

• Kvinnens årbok 1976, Pax