I 1974 ansatte Norsk Jernverk sju kvinner blant 4000 menn. En av dem var Bodil

Tekst: Harald Henmo

harald@lomedia.no

Foto: Håvard Sæbø

has@lomedia.no

Mo i Rana: – Jeg vet ikke hvem som bestemte det, om det var verkstedklubben eller noen andre, men jeg gikk opp til personalsjefen og meldte meg, forteller Bodil Graven.

– Han fortalte at jeg kunne velge mellom å bli kranfører eller «skriver», som var dem som holdt oppsikt med produksjonen og noterte. Så da sa jeg at jeg ville bli kranfører.

Og det ble hun. Rett opp i krana for å håndtere blokker på opptil 16 tonn, over en smelteovn på 1400 grader.

Etter hvert ble det kranførersertifikat, overvåket av en viss «Blix», der eksamen også besto av en høydeprøve, med klatring 25 meter opp en leider.

– Da sto Blix og holdt seg fast, mimrer Graven fornøyd.

Men hun klarte det lett, i likhet med Anton, en fire år eldre arbeidskamerat som hun er gift med den dag i dag.

Da jernverket i Mo i Rana ble nedlagt i 1989 flyttet de begge to over på «finverket», der de tok fagbrev i metallforming.

Bodil gikk av med AFP i 2016, mens Anton sluttet året etter (selv om han trådte til som veteranvikar et par vintre etter det).

Ingen permisjon

Vi tror kanskje vi har vært så moderne så lenge i Norge, men den arbeidshverdagen Bodil Graven forteller om for kvinner i industrien på 1970-tallet er ganske annerledes enn den vi har i dag.

For eksempel når det gjelder fødselspermisjon.

– Da jeg ble gravid første gang, måtte jeg si opp jobben. Hadde jeg vært funksjonær, ville jeg fått fødselspermisjon, men det gjaldt ikke kvinner i produksjonen, forteller hun.

Så dermed måtte hun søke på jobben sin på nytt da hun skulle tilbake.

– Da måtte jeg skrive under på at jeg ikke skulle bli gravid igjen. Og det gjorde jeg. Men jeg ble jo gravid igjen noen år seinere, smiler hun.

Med små barn og få sosiale ordninger måtte Anton og Bodil Graven jobbe motsatte skift på 70- og 80-tallet. – Vi to så hverandre nesten aldri, forteller de.

Håvard Sæbø

«Gledespike» i Tyskland

Det kunne også skorte litt på både «MeToo»-dannelsen og allmenndannelsen blant de mannlige kollegaene.

De nye kvinnelige ansatte kunne få høre at de var for svake til å jobbe i industrien, og at de «hørte hjemme ved kjøkkenbenken», eller de kunne få beskjed om å finne fram vaskekluten.

Og det var episoder der menn blottet seg for dem.

– Men stort sett satt det bare i kjeften. Vi lærte å ta igjen med samme mynt, og hvilket språk vi skulle bruke, forteller Graven.

– Og siden det hang kalendere av nakne kvinnfolk rundt omkring, begynte vi å henge opp kalendere av nakne mannfolk. Til slutt var det ingen kalendere igjen.

Og i andre land var det kommet enda kortere.

– På 1990-tallet var alle ansatte på 14 dagers opplæring i Tyskland. Vi var 3-4 damer som var med, og da var det flere der som trodde at vi var med som «gledespiker», forteller hun.

– I Tyskland hadde ikke kvinner lov til å jobbe skift.

De nye kvinnelige ansatte kunne få høre at de var for svake til å jobbe i industrien, men da smalt det kjapt tilbake, forteller Bodil.

Håvard Sæbø

Aldri angret

Litt prøvelser til tross, Bodil Graven angrer ikke på at hun meldte seg hos personalsjefen den gangen i 1974.

– Jeg har aldri angret. Jeg fikk jo god lønn. Før jeg begynte på jernverket jobbet jeg som bud, og tjente 100 kroner i uka. På jernverket fikk jeg 100 kroner skiftet!

– Og dessuten ble jeg jo kjent med Anton …