Petter gikk fra barnehjem til å bli FN-soldat, bussjåfør og legende i fagforeninga

Roy Ervin Solstad

roy@lomedia.no

I 2022 gikk han av som leder for Oslo og Omegn Bussarbeiderforening, en av avdelingene i Fellesforbundet. Da hadde han hatt vervet siden årtusenskiftet, og med det vært leder i over en tredel av foreningens historie fra etableringen i 1964.

Det året toppet The Beatles listene over hele verden med «She Loves You», men selv om moren til Petter Jørgensen elsket sønnen sin over alt på jord, så hun ikke gutten så mye som hun skulle ønske.

Etter fødselen på Rikshospitalet ble lille Petter tatt fra henne og plassert på et spedbarnshjem i hovedstaden.

– Mamma var ikke myndig. Hun var selv barnehjemsbarn og bare 20 år da jeg ble født. Jeg ble fratatt mammaen min, sier Petter stille.

Først fem-seks år gammel ble de to gjenforent permanent, men minnene fra oppveksten på barnehjem plager ham fremdeles.

– Det har preget meg i alle år, og det dukker opp episoder i minnet mitt hele tiden. Jeg har ingen hyggelige minner fra barnehjemstiden. Det har gjort at jeg har hatt problemer med å stole på folk på det personlige plan, sier han og kikker ned i bordplaten.

– Flinkere til å kjempe for andre

Fire tiår senere måtte han prøve å huske alt.

Oslo kommune innførte en erstatningsordning for barnehjemsbarn. Petter ville helst glemme, men moren pushet ham til å søke om erstatning.

– Den prosessen hadde jeg aldri satt i gang på egen hånd. Jeg har nok alltid vært flinkere til å kjempe for andre enn meg selv, sier Petter med et lite smil.

I søknaden måtte han skrive ned alt.

– Jeg vil ikke fortelle om hva jeg opplevde, men at jeg fikk den høyeste erstatningssummen sier jo sitt, påpeker han.

I 22 år var Petter Jørgensen leder i Oslo og Omegn Bussarbeiderforening. Siden august 2022 har han vært foreningens sekretær.

Roy Ervin Solstad

Stefar = pappa

Men selv om livet til Petter Jørgensen ikke akkurat forlot hoppkanten like perfekt som da Toralf Engan vant OL-gull i stor bakke i Innsbruck i 1964, så var det åpenbart mye oppdrift over kulen i Jørgensens liv.

– Selv om de første fem-seks årene i livet mitt har preget meg, så har de heldigvis ikke ødelagt meg, sier han.

Endelig skulle Jørgensen få et sted han kunne kalle hjem.

– I 1966 flyttet mamma og stefaren min inn i hans foreldres helt nye fireromsleilighet på Bjerke i Oslo, og jeg var den første som gikk over dørstokken, minnes Petter med glød i stemmen.

Stefaren ble Petters pappa, også følelsesmessig.

– Selv om vi bor i samme kommune, har jeg bare sett min biologiske far en gang. Jeg forsøkte å kontakte ham da jeg var 18, men han ville ikke ha kontakt med meg. Det var sårt, men jeg har aldri savnet noen farsfigur. Stefaren min var pappaen min, og han gjorde aldri forskjell på meg og mine yngre halvsøsken. Jeg har alltid kalt ham for pappa, understreker Petter.

Merket av Libanon-tjeneste

På skolen gikk det strålende, men noen akademisk karriere drømte han aldri om. Petter skrev en gang en stil der han fortalte at han drømte om å bli lastebilsjåfør som kjørte over hele Europa.

– Da ble det innkalt til foreldremøte på ungdomsskolen. For selv om ambisjonen først var å bli lastebilsjåfør, deretter rørlegger som pappa var, så endte jeg opp på gymnaset. Mamma ville jeg skulle bli havforsker, så jeg tok den vanskeligste linja, realfag, forteller Petter.

Morens drøm om å få en havforskersønn ble aldri realisert, for da gymnaset var unnagjort, bar det rett i militæret med påfølgende utenlandstjeneste i Libanon.

– Jeg var der i 14 måneder, men da jeg kom hjem på perm i 1982, oppdaget pappa at jeg hadde forandret meg. Jeg hadde fått en galgenhumor og et syn på liv som ikke var bra. Da mente pappa det var nok, og at jeg måtte komme hjem, forteller han.

Inntrykkene fra FN-tjenesten var så sterke, at det tok mange år før Petter klarte å sette de mange bildene han hadde tatt inn i en perm. Da han ble intervjuet av noen stipendiater som forsket på FN-veteraner, kom det også mye grums opp.

– Hun oppdaget nok at jeg hadde større problemer enn det jeg hadde oppdaget selv, men det som ikke knekker oss, styrker oss. Jeg tror vi er der, sier 62-åringen.

Rørlegger med senestrekk

Den knekken skulle komme senere, i form av et par armer som nektet å samarbeide. Etter Libanon-oppholdet startet Petter på yrkesskolen, og noen år senere kunne kan stolt vise fram fagbrev som rørlegger. Etter at par år var det stopp.

– Legen sa jeg hadde anlegg for senestrekk, og skuldrene mine ble nærmest ødelagt av å montere rør, forklarer han.

Plutselig dukket det opp en ny jobbmulighet, for i militæret hadde en tilfeldighet gitt ham bussertifikat.

– Egentlig hadde jeg ikke lyst å ta lappen i det hele tatt, men vi fikk jo 14 dagers permisjon fra militæret i Harstad for å ta kjøretimer og oppkjøring. Teorien tok vi som brevkurs i leiren, forteller han.

Dermed dukket den gamle drømmen om å bli langtransportsjåfør opp igjen, men en medsoldat med langt framskreden interesse for kristen korsang, endret på det.

– Kjørelæreren ville ikke sette opp busslappen for kun den eleven. Så da meldte jeg meg frivillig, slik at han skulle få sertifikatet sitt, smiler Petter.

I 2014 var Oslo og Omegn Bussarbeiderforening 50 år. Daværende leder i Norsk Transportarbeiderforbund, Roger Hansen (til venstre) var selvsagt en av gratulantene.

Roy Ervin Solstad

Hentet inn av legende

Jobbmuligheten var en sommerjobb i 1988 som bussjåfør, og med en kompis som kjørte buss for Schøyens Bilcentraler i Oslo, var veien kort til det han trodde skulle bli en kortvarig karriere som bussjåfør.

– Jeg begynte i april 1988 og skulle bare kjøre den sommeren, men jeg trivdes så godt at jeg ble værende, forklarer han.

Petter Jørgensen kjørte ruta ut til Bygdøy i Oslo. Hver rute hadde sine egne tillitsvalgte. Petter ble raskt varatillitsvalgt, og da den tillitsvalgte ble syk, måtte Petter overta hans oppgaver.

– Siden vi var av de første som kjørte leddbuss i Oslo, ble vi spurt om vi kunne lage en rapport om våre erfaringer med bussen. Jeg tenkte jeg måtte gjøre en grundig jobb, så jeg leverte tolv håndskrevne A4-sider, ler Petter.

Spørsmålet om rapporten var kommet fra den legendariske klubblederen Anders Myrvold i Schøyens Bilcentraler. Han husket åpenbart Jørgensens grundige rapport da de noen år senere gikk fra én til tre heltidstillitsvalgte bussjåfører.

– Den rapporten førte meg inn på klubbkontoret som sekretær i 1993, poengterer han.

Streikeleder for ulovlige aksjoner

Fra 1. mars 1993 har Petter Jørgensen vært mer tillitsvalgt enn utøvende bussjåfør.

– Det var kjempeinteressant. På kontoret lå samtlige avtaler fra 1921, så de tre første månedene gjorde jeg ikke annet enn å lese gamle protokoller, ler han.

Den kunnskapen han tilegnet seg der, har han hatt god bruk for siden.

– Jeg synes det er viktig å huske historien til de ulike avtalene, og hvorfor ting kom inn i avtalene. Heldigvis har vi folk i foreninga nå som er opptatt av historien. Vi har ikke alltid hatt det, og jeg er redd slike folk er en utdøende rase, sier han.

Jobben som sekretær i klubben i Schøyens Bilcentraler ble lagt merke til, og han havnet raskt i styret i Oslo og Omegn Bussarbeiderforening.

Da foreningens leder, Roger Hansen (som senere ble leder i Norsk Transportarbeiderforbund) ble valgt inn i forbundet i 1997, kom Petter Jørgensen inn som nestleder i bussarbeiderforeningen.

Året etterpå var han streikeleder for Oslo og Akershus under den store busstreiken.

– Det var en stor oppgave, men også det morsomste jeg har vært med på. Vi hadde mange lovlige og ulovlige blokader. De fleste ulovlige, og vi var 13 som ble dømt til å betale 2000 kroner i bot for ulovlige blokader. Vi sperra både bussterminalen og turistbusser på brygga, men regninga tok Transportarbeiderforbundet, minnes Jørgensen.

I 1998 krevde bussjåførene minst ti kroner mer i timen – og vant til slutt. Her demonstrerer flere hundre streikende utenfor Sjølystsenteret i Oslo, hvor Transportbedriftenes Landsforening holdt sin generalforsamling.

Halfdansen, Bjørn / NTB

«Nei-mannen»

Årene rundt årtusenskiftet ble hektiske for Jørgensen.

I 1999 ble han valgt til leder for klubben i Schøyens Bilcentraler. Da trakk han seg fra vervet som nestleder i foreninga. I stedet fortsatte han som «menig» styremedlem. Det varte imidlertid bare i ett år. Da overtok han som leder i Oslo og Omegn Bussarbeiderforening.

Der har han stått på for medlemmene sine i mange tariffoppgjør. Det har til tider vært tøft, siden bussjåførene i Oslo og Akershus har hatt en egen – og bedre avtale – enn resten av landet.

– Allerede i 1996 var det en stor fight internt i forbundet da Oslo-avtalen ble tatt inn som en del av et felles forhandlingsutvalg i Transportarbeiderforbundet. Vi var redd for at det ville gi oss i Oslo dårligere vilkår, og i seks av sju oppgjør som jeg har vært med på, har det skjedd. Deler av vår avtale ble «solgt ut» for at bussjåførene skulle få mer på landsbasis, sier han.

Likevel mener han å slå sammen forhandlingsutvalgene var et smart trekk.

– Uten det som skjedde i 1996, ville vi aldri fått en landsomfattende bussbransjeavtale. Vi så allerede i 1998 at arbeidsgiverne byttet tariffavtaler for å kunne lønne sjåførene dårligere. Det kunne de ikke etter at bussbransjeavtalen kom i 2007, påpeker han.

Han ler litt av ryktet han fikk under tarifforhandlingene som mannen som alltid stemte nei.

– Det er jo ikke riktig. Jeg stemte ja til en endring i pensjonsordningen i 2004, men jeg er prinsipiell motstander av å selge ut ordninger for å øke kronetillegget. Da mister man goder som på sikt ofte er mer verdt enn det man fikk i tillegg, slik som vi gjorde da vi mistet frikortet, understreker han.

Hjerteproblemer og bussnekt

Det gnistrer i øynene hans når han snakker. Engasjementet er minst like stort som før, selv om han ga seg som leder 1. august 2022. Da byttet han ut lederklubba med kalkulator. Hans nye rolle er som kasserer.

Men det var verken liten motivasjon, eller medlemmer som ikke lenger hadde tillit til ham, som gjorde at Petter valgte å sette strek for sin lederperiode.

– I 2018 fikk jeg et kraftig hjerteinfarkt. Så fikk jeg enda ett som kirurgene ikke klarte å åpne. Etter operasjonen hadde jeg 38 prosent hjertekapasitet, men jeg har klart å trene det opp til 40 prosent. Det er likevel langt fra nok til å være fagforeningsleder. Da kreves det 120 prosent av deg – hele tiden, sier han.

Med det forsvant også muligheten til å kjøre buss.

– Vi hadde en avtale om at vi kjørte rutebussen inn til byen fra der vi bodde, så da jeg flyttet til Båtstø i Røyken, kjørte jeg bussen fra Slemmestad inn til kontoret og tilbake igjen. Jeg hadde vel kjørt buss fremdeles om jeg hadde fått lov, men legene sier nei, forklarer han.

Festen var uansett ikke slutt for Petter, for han hadde mer enn nok å stelle med, både på jobben og privat.

Bildilla

Bilsertifikatet har han heldigvis fått beholde. Det gjør at han kan dyrke den andre lidenskapen sin, nemlig bil. Ikke hvilken som helst bil, heller.

Petter Jørgensen har dilla på Mercedes S-klasse, selveste direktør-Mercedesen. Det skyldtes imidlertid en tilfeldig kombinasjon av bilinnbrudd og kjøp av garasje.

– Mercedes var jo for kapitalister, og jeg har aldri likt folk som ville betale for en stjerne, men da jeg bodde på Grünerløkka og politiet henla det åttende innbruddet i Opel Rekorden min på grunn av bevisets stilling, tross at de tok tyven på fersk gjerning, kjøpte jeg en garasje i nabolaget. Med den fulgte det med en 1982-modell Mercedes S280SE. Siden har jeg kun kjørt S-klasse, smiler han.

Petter Jørgensen kunne gjerne tenkt seg en Maybach-Mercedes, men en 16 år gammel Mercedes S-klasse er også en drøm å kjøre.

Roy Ervin Solstad

Nå er han på sin tredje, en S350 AMG med 300 hestekrefter og bensindrevet 2,7-liters rekkesekser. Den er 16 år gammel, og Petter har hatt den i ni av dem.

– Bare ekstrautstyret koster mer enn en bussjåfør ville hatt råd til å bruke på en hel bil, men de bilene jeg har kjøpt har vært noen år gamle, og jeg har hatt dem lenge. Den forrige hadde jeg i 15 år, forteller han.

De bruktbilene har nok vært i bedre stand enn Petter selv har vært de siste par årene, men med både hjertekapasitet og stillingsbrøk på identiske 40 prosent, har han ingen planer om å parkere seg selv fra jobben i foreninga.

– Så lenge folk er fornøyd og jeg synes det er gøy å holde på, blir jeg værende, sier han.

Det skal åpenbart mer til enn en vanskelig oppvekst, tøffe opplevelser i Libanon og et par hjerteinfarkt for å stoppe Petter Jørgensen.

Han klarer seg, uansett.