Kurt Inge Angell, forbundsleder Norsk Sjømannsforbund og Terje Hernes Pettersen, advokat Norsk Sjømannsforbund

Forrige uke kom meldingen om at det er inngått et pensjonsforlik på Stortinget. Det innebærer at vi må jobbe lengre fordi vi lever lengre.

For statsansatte økes aldersgrensen til det samme som for privat sektor, nemlig 72. For sjøfolk er fortsatt aldersgrensen 70 år.

Sliterne skal få en bedre tidligpensjon. Pensjonsforliket gir et signal om at vi må beholde så mange så mulig så lenge som mulig i jobb.

Arbeidstakere med tunge fysiske jobber sliter naturligvis mer med helsa enn andre og blir oftere og syke og for lengre perioder. I dag er det en verneperiode på 12 måneder, hvor arbeidstaker er beskyttet mot å bli sagt opp pga. sykdom eller skade.

Arbeidstakere som står i operasjonskø eller som opplever en mislykket operasjon, opplever dessverre ofte at arbeidsgiver står klar til hogg etter 12 måneder for å gå til oppsigelse. Dette støter folk ut av arbeidslivet og strider med målsettingene i pensjonsreformen.

Norsk Sjømannsforbund mener at verneperioden må utvides betydelig for å beholde flere i arbeid.

Ofrer helse for arbeidsgiver

En rekke LO forbund organiserer arbeidstakere med fysisk svært krevende jobber. Flere av disse såkalte «sliterne» er medlemmer i Norsk Sjømannsforbund.

Vi har flere tusen matroser med fysisk krevende arbeid på dekk. På innenriks ferger har en systematisk nedbemanning over mange år fra rederienes side ført til rovdrift på matroser, som gjerne går 20-30.000 skritt per dag i vernesko på et ståldekk i en 12 timers arbeidsdag.

På passasjerskip har vi medlemmer som jobber i forpleining (husøkonom-avdeling). Disse har tunge fysiske jobber med en 11–12 timers arbeidsdag som går ut på å vaske og rydde lugarer og passasjerområder.

Dessuten organiserer forbundet en rekke kokker og andre som jobber på kjøkkenet som også har svært krevende fysiske jobber.

Sliterne blant forbundets medlemmer får ofte helseproblemer av å gjøre skipene rene og fine for passasjerene og sørge for en sikker seilas iht. et stramt tidsskjema.

Sliterne får ryggplager, plager med knær, skuldre, hofter, hender, føtter, ja det er nesten ingen steder i kroppen som ikke verker når man står på år inn og år ut i fysisk tunge jobber.

Mange biter tennene sammen. Mange føler på stolthet for arbeidet sitt. Mange presser seg på jobb selv om de egentlig burde hatt en sykemelding.

Dessverre er det mange som ikke klarer å gå på jobb hver dag. Noen får prolaps. Noen får skuldrene ut av ledd. Noen får problemer med menisken.

Andre har fått utslett eller hudproblemer etter år med regelmessig bruk av kjemikalier. Andre igjen har fått vondt i føttene etter å ha belastet dem år inn og år ut i en jobb hvor de sjelden får sjansen til å sitte å hvile.

Sliterne ofrer rett og slett helsa si for arbeidsgiver.

Sliterne er ikke de som synes. Sliterne er ikke de som får æren når ting går bra.

Det er gjerne ikke sliterne som får ros når fergene går iht. ruteplan og sørger for at sommerturistene på Norgesferie kommer fram i tide. Det er ikke sliterne som får æren når resultatregnskapene til arbeidsgiver går i pluss og aksjekursen stiger.

Æren tilhører som regel de som sitter på kontoret med dressjakke og en direktørtittel.

Men sliterne observerer. De blir av og til vist en power-point-presentasjon fra kollegaene i dressjakke fra kontoret om piler og kurver som går opp eller ned, om nye rutiner som skal innføres, om viktigheten av å lojalt følge alle instrukser og prosedyrer.

De får også med seg signalene fra ledelsen om at sykefraværet må ned. De ansatte er nemlig for syke, blir det sagt.

Sliterne sier det ikke, men vet godt at kollegaene i dress godt kan ha både problemer med menisk, rygg og skuldre uten at de får sykefravær. For disse plagene går i liten grad ut over evnen til å sitte foran PC-en, gå i møter, foreta jobbreiser til utlandet eller holde presentasjoner.

Dressjakke-kollegaene kan innvilge seg en dag på hjemmekontor hvis de er litt pjusk. Sliterne kan bare drømme om hjemmekontor.

Operasjonskøer setter ansettelsesforholdet i fare 

Mange av sykdommene, plagene og skadene som sliterne strever med, lar seg enten løse gjennom fysikalsk behandling eller operasjon, eventuelt en kombinasjon hvor man starter fysikalsk, men ender opp med en operasjon.

Både fysikalsk behandling og operasjon tar tid. Den fysikalske behandlingen dreier seg om opptrening, gjerne med fysioterapeut, ergoterapeut eller andre behandlere.

Få, om noen slitasjeplager, lar seg trene opp raskt. Man skal trene seg opp sakte, men sikkert. Flere går på en smell og trener for hardt for å bli raskere frisk og komme raskere tilbake til jobb. De må rykke tilbake til start. Uker blir til måneder.

Operasjoner har den fordelen at man kan bli relativt raskt frisk etter en operasjon. Det er imidlertid to store x-faktorer forbundet med operasjoner. Den første er ventetid.

Problemet med operasjoner som sliterne må ta, er at de sjelden er akutte. Dermed er ventetiden i den offentlige sykehuskøen lang.

I motsetning til mange av gutta med skjorte og dress på kontoret som har privat helseforsikring slik at de går utenom den offentlige behandlingskøen, så har ikke sliterne privat helseforsikring og forholder seg til det offentlige.

Og ventetiden ved offentlige behandlingssteder er lang. Et søk på Helse Norge viser f.eks. at operasjon av f.eks. skulder, betennelser og forkalkninger ved Akershus Universitetetssykehus, har opptil 40 ukers ventetid og på Haukeland Universitetssykehus opp mot 69 uker ventetid.

I tillegg tar det litt tid før man kommer inn i køa. Skaden må først vurderes og så henvises man til operasjon.

Etter operasjonen er det også regel en viss tid sykemelding, sjelden kortere enn 14 dager. Verneperioden på 52 uker (12 måneder) kommer da raskt imot sliteren.

Den andre x-faktoren med en operasjon, er risikoen for at den ikke blir vellykket.

Det som da skjer, er for det første at det går en del tid før medisinsk personell kan evaluere og konkludere med at operasjonen faktisk er mislykket. Dernest kan det være medisinske grunner til at en ny operasjon må vente.

Men kanskje det største problemet er at arbeidstakeren ikke automatisk beholder «kølappen», men i stedet befinner seg bakerst i operasjonskøen igjen.

Sliteren, som verken var skyld i at hun eller han fikk en skade, eller for at ventetiden i det offentlige helsevesenet er lang og langt mindre skyld i at operasjonen ble mislykket, befinner seg nå i den ulykksalige situasjonen at 12 måneder har passert fra vedkommende ble sykemeldt.

Ulykksalig fordi sliteren, som er stolt av jobben sin, både savner jobben og kollegaene sine og finner tilværelsen med å gå og vente på operasjon som krevende. Men kanskje enda verre; at selve jobben er satt i alvorlig fare fordi sliteren har vært syk i mer enn 12 måneder.

Tiden som lovgiver har gitt til beskyttelse mot oppsigelse, er brukt opp.

Drøftelsesmøte etter 12 måneder

Mange arbeidsgivere har stilt inn en alarm på 12 måneder fra arbeidstaker ble syk. Det er nemlig verneperioden ved sykdom iht. arbeidsmiljøloven § 15–8 og skipsarbeidsloven § 5–8.

Etter 12 måneder får sliteren beskjed om å møte på kontoret. Der sitter kollegaen i dress, som sliteren vagt husker fra den gangen han hadde formanet arbeidsstokken om at de måtte få ned sykefraværet.

Kollegaen i dress har med seg en advokat. Sliteren skjønner tegninga. Det gjør den tillitsvalgte som bistår sliteren også.

Tillitsvalgte har sett tegninga så altfor mange ganger før. Det er ikke plass for sliteren lenger i virksomheten.

Arbeidsgiver klager over at de må bruke vikarer, at de mangler forutberegnelighet i driften og at sykdom betyr utgifter for selskapet.

«Når kan du være tilbake i arbeid», er ofte et spørsmål fra arbeidsgiver. Ja si det. Legen kan gi prognoser, men ingen garantier om når sliteren er tilbake i jobb. Det er gjerne ikke godt nok for arbeidsgiver.

Melding om en rekommandert sending

En melding fra Posten om at det er kommet en rekommandert sending fra arbeidsgiver, betyr i 99,99 % av tilfellene at det ligger en oppsigelse og venter på postkontoret.

Sliteren er ute av arbeidslivet og skal erstattes av en ung mann eller jente som skal gjennom år med tunge løft, ugunstige stillinger, slitasjeskader, fysikalsk trening og etter hvert operasjoner.

For sliteren sin del, er det verken den vonde skulderen, prolapsen i ryggen, ventetiden på operasjonen eller den mislykkede operasjonen som gjør at karrieren slutter så brutalt.

Arbeidsgiver er ikke på noen måte skyldfri, men også arbeidsgiver er offer for en urimelig lovgivning. Hovedproblemet er nemlig at verneperioden ved sykdom er altfor kort. Når 12 måneder er passert, er arbeidsgiver utålmodig og vil gå til oppsigelse.

Etter 12 måneder har imidlertid ikke arbeidsgiver noen lønnsplikt for den syke.

Det er ikke et stort offer for de fleste arbeidsgivere å ta inn vikar, i alle fall ikke sammenlignet med de dramatiske konsekvensene det har for arbeidstaker å bli satt på sidelinja etter år med slit for arbeidsgiver. Muligheten for en ny jobb er ofte liten.

En bedre førtidspensjonsordning for sliterne er vel og bra. Men for de sliterne som faktisk ønsker å fortsette i arbeidslivet, må det gjøres endringer i lovverket for at det skal bli mulig. Verneperioden må derfor utvides og den bør helst utvides til 24 måneder.

På Stortinget er politikerne samstemte om at vi trenger flere folk i arbeid som kan stå lenger i arbeid. Hvor mange arbeidstakere som har blitt sagt opp de siste årene pga. langtidssykmelding vites ikke, men det dreier seg om et betydelig antall.

De samme politikerne som har samlet seg om et pensjonsforlik bør derfor samle seg om en betydelig utvidelse av verneperioden ved sykdom.

«Alle skal med» er et slagord som har vært hyppig brukt. Det må også gjelde sliterne. Så lenge helsa holder.