Håvard Andreas Lervik, matros hos Eidesvik

Et løfte til unge sjøfolk

Noe av det første jeg hørte som førstereisgutt var ordene – «det er ikke for alle». Det høres kanskje rart ut, men en ting har jeg skjønt; livet på sjøen er livet for meg. Det er vanskelig å tenke seg noe annet.

Vi er et sjøfarende folk. Vår sjøfartshistorie er unik. Bare tenk på den innsatsen som ble nedlagt av krigsseilerne våre. Og på tiårene etter krigen da tusenvis av norske ungdommer dro til sjøs og gjorde handelsflåten til en av de virkelig store juvelene i den norske kronen. Vi, et av verdens minste folk, hadde en av verdens største flåter, og norsk sjøfart har vært med på å bygge velferdsstaten Norge, bit for bit.

Bra enn så lenge

Enn så lenge vaier det norske flagget over en av verdens mest moderne offshore flåter, og ennå er det unge som vil reise til sjøs. Vi er kanskje ikke like mange, og så godt som ingen av oss seiler i langfart under fjerne himmelstrøk, men havet har samme tiltrekningskraft som før. Da jeg var 15 år bestemte i alle fall jeg meg for at det var sjømann jeg ville bli, akkurat som bestefar. En mann av saltvannsfolket, på lag med havet. Kunnskapsrik og klok, nevenyttig, ærlig og tillitsfull. Jeg syntes det var noe å strekke seg etter. Jeg trodde vi skulle være en del av framtiden.

Store ord

Dagens regjering snakker med store ord om å ivare ta norsk arbeidskraft, og om å løfte verdien av et fagbrev. Men vi sjøfolk se ikke ut til å falle inn under den kategorien som skal ivaretas og løftes. Har innsatsen til norske sjøfolk igjen gått i glemmeboka? Norske krigsseilere ble dypt skuffet av den behandlingen de fikk etter krigen. De hadde satt livet på spill og hadde fortjent så mye, mye mer. De tusener av sjøfolk som ble satt på land når vi fikk NIS flagg i 1987 ble også skuffet. De trodde på en mer retterferdig løsning. Så la oss nå stå sammen for å unngå at dagens ungdom blir like skuffet. Vi må kunne gi unge som kan tenke seg et liv til sjøs, med maritimt fagbrev i hånda, en framtid hvor man ikke trenger frykte utflagging og sosial dumping. Er det egentlig for mye å forlange? At alle skal ha norsk lønn og norske arbeidsvilkår når de faktisk jobber i Norge? Å måtte konkurrere på like linje, det har jeg nemlig ingenting imot.

Usikre vilkår

Stortinget påla regjeringen å utrede hvilket handlingsrom Norge har for å kunne stille krav til norske lønns- og arbeidsvilkår i norske farvann, og på norsk sokkel, i juni 2017. Men jobben har ikke blitt gjort, og sjøfolk i dag lever under usikre kår. Unge sjøfolk kvier seg for å etablere seg med hjem og famille, for det kan ta slutt når som helst. Det er også tungt for de som har tilbrakt et langt yrkesliv på sjøen. De føler seg ikke verdsatt lenger, og kjenner på uroen for at de ikke skal få lov til å stå løpet ut. Alt dette gjør meg både bekymret, redd og frustrert, for jeg skjønner virkelig ikke hvor det bærer hen i det politiske Norge når det gjelder sjøfarten.

Kjære regjering; norske sjøfolk trenger den samme rettferdigheten og tryggheten for sine arbeidsplasser som arbeidsfolk har på land! Vi må jobbe sammen, og ikke mot hverandre, for å finne gode løsninger for at norske skip fortsatt skal være en viktig del næringslivslivet og bidra med norske arbeidsplasser. Slik det er nå mangler både anerkjennelse, og respekt, fra det politiske Norge.

Jeg og mange flere har en yrkesutdannelse, og ønsker å jobbe med det vi kan. Et solidarisk flagg som representerer stolthet til en yrkesgruppe som på mange måter har gitt alt for Norge.

Det det mangler et løfte til våre unge til sjøs. Det er vi som er den moderne, norske handelsflåtens fremtid. Norge har bruk for oss.