Sissel M. Rasmussen (LO-Aktuelt)

Margaret Johansen (bildet) har kanskje fylt 82 år, men blikket og engasjementet er like skarpt. Forfatteren fikk LOs kunstnerpris for 2005. Hvis du var ung på 80-tallet, kan du ikke ha unngått å høre om boken, teaterstykket eller filmen "Du kan da ikke bare gå...". Den mest kjente boken til forfatteren Margaret Johansen, som handler om kvinnemishandling, alkoholisme og angst. Om hvordan det er mulig at kvinner holder ut med menn som slår og tyranniserer i år etter år, men også at det er mulig å komme fri fra helvete. - Er det du skriver om hentet fra ditt eget liv?- For å si det slik, jeg vet hva jeg skriver om, men mye er selvfølgelig diktning. Jeg levde selv med en alkoholiker i fem år, og min andre mann ble syk i relativ ung alder. Mange menn har beskyldt meg for å være en mannehater, men jeg har da holdt ut med mine til de døde, slår forfatteren fast.

Stua er fylt

av bøker, og Margaret Johansen byr på kaffe i store, vakre kopper.- Vi blir aldri ferdige med å kjempe! Margaret er fremdeles opprørt over at kvinners rett til selvbestemt abort skal bli et politisk tema igjen. Kvinnekamp har hun holdt på med siden tidlig 70-tall og hun holder på fremdeles. For mye av det hennes forfatterskap handler om, kvinners kamp for likestilling og likeverd, er dessverre like aktuelt den dag i dag.I romanen "Damenes vals" skriver hun om demens og Alzheimer, og hvor vanskelig livet blir når verden rundt ikke forstår hva som skjer. En monolog om samme tema, framføres for tiden rundt om i landet, selv om den er skrevet for snart 30 år siden.

- Det er så mye

snobberi blant folk. Jeg bryr meg ikke om at mine innlegg kommer på trykk på debattsidene og ikke som kronikker, dersom jeg får fram det budskapet jeg vil.- De bygde ut Meny (matvarebutikken), slik at den ble tre ganger så stor, men de hadde plass til bare en stol. Og spør du i butikkene om de har noe å sitte på, kommer de drassende med en barkrakk som vi gamle kan klatre opp på. Margaret har klart å skaffe en stol til.- Hvor skal de hvile, de som ikke er like raske til beins? De må ta drosje fra dør til dør. Er du pensjonist i Oslo, har Erling Lae sørget for at TT-kortene våre har blitt færre. De under 67 år, har fått tre ganger så mange som de over 67, fordi de har større sosiale behov, ifølge Oslo Høyres byr†d.- Jeg blir så sint. De skal bare sitte hjemme de da, som er over 67?Hun har fast spalte i bladet "Vi over 60", og engasjementet er det ingenting å si på. - Jeg foreslo portforbud for kommunale ledere etter klokken 19-20. De som jobber kan da umulig ha så store sosiale behov, sier Johansen.

Margaret Johansen

er født i 1923 og vokste opp som enebarn i småbyen Skien. Erfaringene fra oppveksten, småborgeligheten og barns skjebner har inspirert mye av hennes diktning. Hun reiste hjemmefra som ungjente etter farens død, og havnet hun i Oslo i 1941. Hun har hele livet hatt et forhold til det skrevne ord. Margaret har skrevet noveller og artikler helt siden hun var ung jente, selv om debuten som forfatter ikke kom før i 1964. Det var da hun danket ut mange kjente forfattere i en konkurranse for Bokklubben om "Tretten noveller for film". Hun ble en av de tretten vinnerne med novellen "Et teknisk geni".Hennes debutbok "Om kvinner" kom ut i 1971, da hun selv var 48 år gammel. Den handlet om de vanlige kvinnene. - Jeg syns kvinnekampen ble for akademisk - husmødrene ble glemt. Jeg ville fortelle deres historier, sier Johansen.Dessuten syns hun også at kvinnekampen ble for gravalvorlig, og i 1973 kom novellesamling nummer to: "Men mannen ler", hvor humoren er framtredende i historiene.- Uten humor hadde jeg ikke overlevd, slår hun fast.

Hennes foreldre

var fra arbeiderklassen, moren var et av 14 barn, mens faren var en av åtte. Selv fikk de ett barn sammen. Faren var bergenser, noe som betydde å være innvandrer i Skien. Han hadde en helt annen måte å være på og tenke på, og han ble ikke akseptert. Moren sto i butikk og hadde en drøm om "å komme seg opp".- Det var det som var viktig for småbyfruene, å bli fin. Å bli fru et eller annet. Hierarkiet i småbyen var sterkt. Alle måtte holde seg inne med noen, som legen, butikkeieren som de kanskje skyldte penger eller grosserer "ditt eller datt". Folk med posisjon og makt, minnes Margaret, som ikke glemmer at noen unger ble kalt "Fondssjefen" til etternavn, etter farens yrke. I romanen "Coras krig" (1991) beskriver hun slakter fru Blom, som er noe i seg selv og ingens fru, som fru apoteker Fagerheim for eksempel. Men likevel er dette grepa kvinnfolket som klarer alt selv en bulldoser, som aldri ser barnet Coras behov, men bare beskylder henne for å være et umulig og vanskelig barn.

Margaret utdannet seg

til debattstenograf, hun tok språkkurs og markedsføring. Etter noen år som sekretær gikk hun inn i reklamebransjen, blant annet som tekstforfatter og kreativ leder. Hun var den første kvinne som ble tildelt reklamebransjens pris "Gullblyanten" i 1970. - Den prisen har vært medvirkende til at jeg fikk jobber, og at jeg har klart meg økonomisk gjennom årene, sier forfatteren, som har vært yrkesaktiv utenom forfatterskapet i over 40 år.Oppveksten og volden i ekteskapet har satt spor i en sterk kvinne. Angsten ble hennes følgesvenn gjennom livet. Terapi i forskjellige varianter har hjulpet på mye, men ikke alt.Hun syns forøvrig ikke at Kjell Magne Bondevik burde tatt imot Tabu-prisen for åpenheten rundt sin depresjon.- De mange hundretusener som sliter med dype depresjoner, vet at det ikke bare er å gå tilbake på jobb etter noen uker, sier forfatteren.Hun liker heller ikke at Bondevik bruker uttrykket fosterdrap, om abort.- Det er fortsatt mange kvinner som har tatt abort, som tar dette ille opp.For ti år siden deltok hun i et debattprogram om abort og spurte, blant andre, herrene Ludvig Nessa og Arild Edvardsen om når de sist hadde tatt en illegal abort.Hun skrev brev til Bondevik også, og fikk til svar at de to nok aldri kom til å bli enige.- Og nå kommer de tilbake, mørkemennene, med akkurat samme argumentasjon. De har ingenting forstått, fastslår forfatteren.