Det har vakt oppsikt at Akademikerne, hovedsammenslutningen som representerer blant annet Tekna, Samfunnsviterne og Legeforeningen, har støttet mange av arbeidsminister Robert Erikssons forslag til endringer i arbeidsmiljøloven. Statsråden har blant annet foreslått å gjøre det enklere å ansette folk midlertidig, samt å fjerne begrensninger på arbeidstid. Dermed har Akademikerne bidratt til å bryte den enhetlige fronten blant hovedsammenslutningene der LO, UNIO og YS avviser forslagene. Det er selvsagt alvorlig for de som ønsker å bevare den norske arbeidslivsmodellen.

Det burde likevel ikke overraske noen. I sak etter sak har Akademikerne dessverre stått på arbeidsgiversiden, og over tid støttet den politiske høyresidens arbeidslivspolitikk. Dette har i årevis kommet fram av Akademikernes lønnspolitikk. Som eneste hovedsammenslutning ønsker Akademikerne å fjerne den sentrale lønnsdannelsen, og ha alt på lokalt og individuelt nivå. Som de skriver «Akademikerne arbeider for at lønnsforhandlinger skjer nærmest mulig egen arbeidsplass der hensynet til konkurransen om kompetanse i arbeidsmarkedet blir vektlagt sterkere.» Hver enkelt av oss skal altså konkurrere med kollegene våre om hver en krone vi skal få i lønnsutvikling i Akademikernes idealsamfunn. For å si det enkelt: Alt blir trynetillegg.

Akademikernes lønnspolitikk vil bety at svært mange ansatte, deriblant mange av deres egne medlemmer, vil bli stående på stedet hvil. I realiteten vil de da på grunn av inflasjon gå ned i reallønn. Det er de sentrale lønnsforhandlingene som sikrer alle en lønnsvekst. Samtidig er det ingen streikerett i lokale forhandlinger, noe som åpenbart forskyver maktbalansen kraftig i arbeidsgivers favør. Det er en klar oppskrift på enda kraftigere ulikheter i det norske arbeidslivet - en utvikling Akademikerne forøvrig er helt åpne på at de støtter.

En fagforening jobber for bedre forhold og rettigheter for ansatte i arbeidslivet. Politisk og forhandlingsmessig har Akademikerne gjort det motsatte. Man må dermed stille seg spørsmålet om de overhode kan betraktes som en fagforening med den kursen de nå har lagt seg på.

Akademikerne liker, med sine i underkant av 180 000 medlemmer, å framstille seg som om de representerer utdanningsgruppene, men LO har 200 000 medlemmer med høyere utdanning (av 900 000 totalt), og UNIO har 320 000 medlemmer. Akademikerne representerer altså et lite mindretall av oss med høyere utdanning. De gir likevel legitimitet i offentligheten til en politikk både på lønns- og arbeidsmiljøområdet som er svært skadelig for alle fagorganiserte. De er nå et svært nyttig redskap for regjeringen i de viktige kampene vi går inn i, både om arbeidsmiljø og å beholde de sentrale kollektive tariffavtalene - grunnsteinen hele velferdsstaten er bygget på.

Til å være akademikere virker de likevel ikke spesielt opptatte av forskning og kunnskap. Det har kommet et vell av dokumentasjon de siste årene på hvor skadelig økte sosiale ulikheter er for et samfunn. Samtidig vet vi at forskning på motivasjon viser at et belønningsfokus ikke bedrer verken arbeidsutøvelse eller arbeidsmiljø. Dette rokker likevel ikke ved Akademikernes lønnspolitikk.

Når det gjelder endringer i arbeidsmiljøloven, kan vi se på Arbeidstilsynet som i en 40 sider lang høringsuttalelse slakter forslagene. På området om midlertidige ansatte, skriver tilsynet at departementet med fordel kunne tatt hensyn til internasjonal forskning, som «gir tilstrekkelig grunnlag for å kunne si at økt antall midlertidige ansatte vil kunne innebære en økt helserisiko».

På spørsmålet om arbeidstid skriver tilsynet at «Høringsnotatet kan gi inntrykk av at kunnskapen om helse- og sikkerhetsmessige konsekvenser av forskjellige arbeidstidsordninger er utilstrekkelige», og at når regjeringen viser til forskning, er ikke formuleringene «helt overensstemmende med forskningsrapportene som notatet bygger på».

Akademikerne står her til stryk, ikke bare fagforeningsmessig og solidarisk, men også akademisk.

Akademikerne er da også neppe i tråd med sine medlemmer, det viser en meningsmåling Akademikerne selv har utført 14. august 2014. Der går partiene på venstresiden markert fram fra fjorårets måling, og har klart flertall. Arbeidsminister Robert Erikssons parti, Frp, får ikke mer enn 7,2 prosent. Hadde Akademikernes medlemmer bestemt, hadde vi hatt en annen regjering.

Knut Aarbakkes forklaring på dette er mildt sagt spesiell: «Jeg tolker dette som at mine medlemmer begynner å bli utålmodige. Det er mye i regjeringserklæringen vi er enige i, men lite er til nå omsatt i handling.»

Når Høyre og Frp får liten støtte blant Akademikernes medlemmer, skyldes det altså at de har ført for lite H-og Frp-politikk. Det er en spesiell tolkning, men det er kanskje det Aarbakke trenger for å legitimere å støtte regjeringens angrep på ansatte og det organiserte arbeidslivet.

Kjære venner som er medlemmer i Akademikerne som måtte lese dette: Ta ikke dette som et angrep på dere. Ta det som en vennligsinnet oppfordring fra en akademiker til en annen om å gjøre noen grep, og ta en oppvask i egen organisasjon. Dersom det ikke lykkes, og dere er blant flertallet i Akademikerne som ikke deler organisasjonens politikk, vil jeg kanskje anbefale dere å melde dere inn i en fagforening dere er mer enige med. Eller i det minste en fagforening. Dagens Akademikerne fortjener ikke den betegnelsen.