Line Eldring og Anne Mette Ødegård

Den europeiske befolkningen i Norge har vokst voldsomt de siste 10 åra, og utgjør nå like mange som det bor i Kristiansand og Trondheim til sammen. I 2003 var det bare 6000 østeuropeere bosatt i Norge. Nå har tallet steget til nær 140 000. Utviklingen har brakt enorme mengder arbeidskraft, kunnskap og ressurser til landet, men har også synliggjort sårbare punkter i arbeidsmarkedet. Både forskning og medieoppslag viser at mange av arbeidsinnvandrerne har dårlige vilkår.

Det mest kraftfulle tiltaket mot lavlønnskonkurranse har vært allmenngjøring av tariffavtaler. I dag er det allmenngjorte tariffavtaler i bygg, skipsverft, landbruk og renhold. Enkelt sagt innebærer allmenngjøring at det innføres en lovbestemt minstelønn i disse bransjene. I byggebransjen er det nå for eksempel ulovlig å lønne noen under minstesatsen på 156 kroner i timen. Den aller viktigste nyheten fra den nye regjeringen var derfor at allmenngjøringsordningen skal videreføres. Samtidig kom det en artikkel med overskriften «Høyre freder ingen tiltak» i Magasinet for fagorganiserte få dager etter at regjeringsplattformen ble lagt fram. Spørsmålet er da om tiltakene som er knyttet til de allmenngjorte områdene er fredet, eller om de også settes i spill. Det gjelder blant annet informasjons- og påseplikt for bestiller/hovedleverandør, innsynsrett for tillitsvalgte og solidaransvar for lønn. Disse tiltakene skal sikre at allmenngjøringsordningen fungerer etter hensikten. Uten mulighet for en slik oppfølging ute på arbeidsplassene kan allmenngjorte tariffavtaler få liten verdi. I den tredje handlingsplanen mot sosial dumping, som den rød-grønne regjeringa la fram i vår, tas det til orde for en mer velfungerende allmenngjøringsordning. Det foreslås blant annet å forenkle dokumentasjonskravet og utvide ansvaret for oppdragsgivere. Det er uvisst om disse forslagene nå vil bli fulgt opp.

Et annet poeng i plattformen til den nye regjeringen er å evaluere de tiltakene som allerede er på plass for å bekjempe uakseptable lønns- og arbeidsvilkår. Fafo har allerede gjort store deler av den jobben, på oppdrag fra Arbeidsdepartementet. I evalueringen, som ble gjennomført i 2010-2011, så vi nærmere på Arbeidstilsynets innsats, etablering av servicesentra for utenlandske arbeidstakere, id-kort i bygge- og anleggsnæringen og endringer i allmenngjøringsordningen. Hovedkonklusjonen i evalueringen var at tiltakene hadde hatt en positiv virkning, men et begrenset nedslagsfelt. Et viktig forbehold var at reguleringer og kontrolltiltak først og fremst var blitt skjerpet i de allmenngjorte områdene. Andre utsatte deler av arbeidslivet hadde ikke den samme beskyttelsen.

Mye har skjedd siden da, og det er positivt at det nå legges opp til nye evalueringer. Det gjelder både av de tiltakene som enten var så ferske at man ikke kunne se noen effekt av dem i 2010-2011, eller som har kommet til i ettertid. Det gjelder blant annet allmenngjøring av renholdsoverenskomsten og en godkjenningsordning av renholdsbedrifter, solidaransvar for lønn, regionale verneombud i renhold, hotell og restaurant og bransjeprogrammene i transport, uteliv og renhold. På flere av disse områdene kan det åpnes for politisk dragkamp.

Et annet omstridt tiltak, som først ble satt i verk i sommer, er kollektiv søksmålsrett for fagforeninger. Bakgrunnen var behov for sterkere kontroll med bestemmelsene om innleie av arbeidskraft og midlertidige ansettelser, og at det kan være vanskelig for den enkelte arbeidstaker å gå til sak på egen hånd. Denne ordningen er trolig noe den nye regjeringen vil avvikle så raskt som mulig.

Høyre har tidligere motsatt seg ordningen med regionale verneombud for renhold, hotell og restaurant. Men det er lite som tyder på at den nye regjeringen vil bruke krefter på å legge ned ordningen når den nå først er etablert.

Arbeidstilsynet har savnet kraftigere sanksjonsmidler, og fra 1. januar neste år får inspektørene adgang til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på arbeidsmiljøregelverket. Høyre og Fremskrittspartiet har vært skeptiske. Da saken ble diskutert i Stortinget i vår, tok disse partiene til orde for at dette ble utsatt inntil man fikk en mer helhetlig behandling av administrative sanksjoner. Hva som skjer videre er usikkert.

I regjeringsplattformen heter det at arbeidet mot sosial dumping vil fortsette. Alle er imot «sosial dumping», men det er stor uenighet om hva sosial dumping egentlig er. Sosial dumping dreier seg om brudd på arbeidsmiljø- og HMS-regelverk, arbeidstidsregler og krav til bostandard – og ikke minst om at arbeidsvandrere tilbys lønn og andre ytelser som er vesentlig dårligere enn det som er vanlig i Norge. På lønnsområdet har vi tradisjonelt hatt få reguleringer – og samtidig stor uenighet om hvor lista skal ligge. Men, dette er jo egentlig normalen i norsk arbeidsliv: det finnes ingen generell enighet om hva som er god nok lønn. Tvert i mot, kan vi nesten si. Det vanlige er at lønn forhandles mellom partene, og fastsettes gjennom tariffavtaler. Uenigheten om hva som er god nok lønn er altså ikke forbeholdt «sosial-dumping-debatten».

Noen mener at sosial dumping er vanskelig å gjøre noe med, fordi man ikke er enige om akkurat hva sosial dumping er. Det er nesten som å si at vi må avlyse vårens lønnsoppgjør, fordi vi ikke på forhånd vet hva resultatet blir. Debatten om hva som er sosial dumping vil antagelig fortsette med enda større styrke framover. Introduksjonen av begrepet «sosial jumping» er et eksempel på dette: Enkelte miljøer mener at så lenge dårlige vilkår etter norske standarder er bedre enn i hjemlandet, bør det kalles jumping snarere enn dumping.

De viktigste slagene framover vil være knyttet til disse rammebetingelsene for en fortsatt innsats mot sosial dumping – med allmenngjøringsordningen som det helt sentrale elementet. En videreføring uten videreutvikling av ordningen, og med barbering av tiltakene som skal sikre etterlevelse, kan innskrenke handlingsrommet for å bekjempe lavlønnskonkurransen.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr.17/2013)