Debatt: Sigve Bolstad, leder i Politiets Fellesforbund; Kristin Dæhli, nestleder i Forskerforbundet; Marit Hermansen, president i Legeforeningen; Audun Ingvartsen, forbundsleder i Lederne

Arbeidsgiverrådet i staten, som består av 15 ledere i statlige virksomheter, har gjennom et diskusjonsnotat dratt i gang en debatt om medbestemmelse i arbeidslivet.

«Er det riktig at arbeidsgiver må dele beslutningsmyndigheten med en motpart som ikke har det samme ansvaret for driften og utviklingen av virksomheten?», spør Arbeidsgiverrådet, og utfordrer synet på arbeidsgivere og arbeidstakere som likeverdige parter i trepartssamarbeidet. Videre spør rådet om forhandlingsretten står i veien for «gode løsninger», og om «dagens utfordringsbilde skaper et ubehagelig stort ansvar for de tillitsvalgte».

p

Norges første Hovedavtale mellom LO og NHO, «arbeidslivets grunnlov», så dagens lys i mars 1935. Den var et resultat av mange års dragkamp mellom arbeidermakt og kapitalmakt. Uten vilje til å inngå kompromisser på tvers av interesser og klasse, hadde vi ikke fått noen Hovedavtale i 1935. Hovedavtalen slår fast de grunnleggende spillereglene for arbeidslivet og er en sentral del av den norske arbeidslivsmodellen. Medbestemmelse og gjensidig anerkjennelse av hverandre som likeverdige forhandlingsparter, var en sentral del av hovedavtalen i 1935 og er det fremdeles i dag. Økt demokrati og virksomhetens lønnsomhet var viktige argument for utviklingen av medbestemmelsesordningen. Arbeidslivet har erfart at det er en forutsetning for et anstendig og omstillingsdyktig arbeidsliv.

Hovedavtalen gir rammer for medbestemmelse i staten. Den nåværende Hovedavtalen for staten utløper ved årsskiftet og arbeidet med en ny Hovedavtale er begynt. Det er i den anledning at Arbeidsgiverrådet, oppnevnt av Kommunal- og regionaldepartementet, setter spørsmålstegn ved innretningen på dagens avtale.

Arbeidsgiverrådet spør om dagens hovedavtale gir «kompromisser som ingen egentlig er helt fornøyd med». De stiller videre indirekte spørsmål ved om det er hensiktsmessig at arbeidstakersiden har forhandlingsrett.

Likeverdige parter har vært et prinsipp og en viktig forutsetning for den norske modellen siden den første hovedavtalen i 1935. En skal sitte ved forhandlingsbordet som likemenn og -kvinner. Selv om en har gått til forhandlinger med ulike krav og perspektiver, er ansvaret for resultatet et felles ansvar. Selv om resultatet ikke ble helt som partene hadde ønsket seg, må begge parter stå for resultatet og forsvare det ute i samfunnet når protokollen er signert.

Arbeidsgiverrådet stiller spørsmål ved om det er rimelig å fortsette med likeverdige parter ved forhandlinger, altså med medbestemmelse, når det bare er arbeidsgiver som står ansvarlig for resultatet. Beslutningsmyndigheten bør ikke deles, er anbefalingen fra Arbeidsgiverrådet. Begrunnelsen er at tillitsmannsapparatet mangler virksomhetsforståelse.

Påstanden om at de ansatte ikke tar ansvar for virksomheten, er underlig. At det er de ansatte som er bedriftens viktigste ressurs er ikke en floskel, det er virkelighet. Det er de ansatte som former og skaper produkter og tjenester, i form av undervisning og forskning, politiarbeid eller helse- og omsorgstjenester. I økonomisk teori er det arbeidet som skaper merverdi.

p

Arbeidsgiverrådet peker på at til tross for høyere organisasjonsgrad i staten enn i privat sektor, så opplever statsansatte mindre grad av medbestemmelse enn i andre sektorer. Det er de ansatte i staten som rapporterer om lavest grad av reell innflytelse over egen arbeidssituasjon. Mange peker på at de ikke blir tidlig nok involvert og at medbestemmelsen ikke oppleves som reell. Dette tolker Arbeidsgiverrådet som at de ansatte også ønsker endring i hovedavtalen.

Vi er glade for at Arbeidsgiverrådet har lest Medbestemmelsesbarometeret. Barometeret viser at ansatte i staten opplever høyere grad av standardisering og lavere grad av medbestemmelse. Å ta dette som et tegn på at ansatte i staten ønsker endring i hovedavtalen, er drøyt. De ansatte ønsker at deres ledere og eiere lever opp til bestemmelsene i Hovedavtalen og gjør medbestemmelsen og medvirkning til noe annet enn skinndemokrati.

Mange ledere er tilsatt uten erfaring fra den virksomheten de skal lede. De vil være særlig avhengig av drahjelp fra arbeidstakerne om de skal lykkes. Det er en farlig feilslutning å se på Hovedavtalen og medbestemmelse som en «HR-greie» og en pliktøvelse, slik tonen er fra Arbeidsgiverrådet.

Hovedavtalen er resultat av et partssamarbeid, utviklet gjennom nær 100 år. Den er et fundament i det norske arbeidslivsdemokratiet og både et ledelsesverktøy og et verktøy for de ansattes rettigheter. Hvis de ansattes motivasjon og lojalitet svekkes, svekkes også kraften for å nå virksomhetens mål. For å få det beste ut av sine medarbeidere, er medbestemmelse og medvirkning en viktig forutsetning. Gode ledere forstår verdien av medbestemmelse – og av Hovedavtalen. Medbestemmelsesbarometeret definerer medbestemmelse som en styrings- og ledelsesform like mye som en rettighet for arbeidstakere. Medbestemmelsen er etablert og utviklet i forhandlinger mellom arbeidstakere og arbeidsgivere over mange tiår – som rettighet er den lovfestet i både Grunnloven og Arbeidsmiljøloven. Den kan følgelig ikke endres av partene i staten alene.

p

Klimaproblemene og eldrebølgen er to av flere forhold som gjør at det norske samfunnet står foran en betydelig omstilling. Historien har vist oss at store endringsprosesser håndteres best når medbestemmelsen er høy. Omleggingen av Posten er ett eksempel. Det samme var den første fasen i fusjonen mellom Statoil og Hydros olje og gassvirksomhet. Erfaringene fra den store strukturreformen i høyere utdanning som nylig er gjennomført, var at fusjonsprosessene gikk mest smidig der de ansatte ble tett inkludert hele veien.

Denne uken ble det tredje Medbestemmelsesbarometeret lagt fram. Vi håper Arbeidsgiverrådet leser barometeret, og tar inn over seg de statsansattes ønske om reell medbestemmelse – slik Hovedavtalen slår fast.