Inger Marie Hagen, Fafo

frifagbevegelse@lomedia.no

Ansattes rett til å velge medlemmer til styrer og bedriftsforsamling er en viktig del av det norske medbestemmelsessystemet. Ordningene ble innført i 1972, og skulle sikre de ansatte mulighet til å påvirke beslutninger som ble fattet i eiernes organer. I dag vet vi en del om betydningen av representasjon i styret, men hva med bedriftsforsamlingen? Bidrar den til økt bedriftsdemokrati?

I et nylig avsluttet prosjekt fra Fafo har vi forsøkt å se på om bedriftsforsamlingen er et organ der eierne fatter viktige beslutninger. Bedriftsforsamlingen er plassert mellom generalforsamlingen og styret. I løpet av 1970-tallet ble regler som sikret de ansattes rett til å velge styrerepresentanter, innført i flere europeiske land. Men det var bare i Norge det også ble etablert bedriftsforsamlinger. Alle selskap med mer enn 200 ansatte har plikt til å opprette en slik forsamling. ⅔ av medlemmene velges av generalforsamlingen og ⅓ velges — som ved styrevalg — av og blant de ansatte. Bedriftsforsamlingen velger styret, og skal ellers føre tilsyn med styret og administrasjonen, samt fatte beslutninger i særlig store saker.

Bedriftsforsamlingen har altså en god del formell makt. Hvis den finnes. I 1988 ble det gjort endringer i aksjeloven som åpnet opp for at selskapet kunne inngå en avtale med de ansatte (eller fagforeninger som omfatter ⅔ av de ansatte) om å avvikle bedriftsforsamlingen. Til gjengjeld fikk de ansatte rett til å velge et ekstra styremedlem (eller to observatører). Men ingen vet hvor mange som har inngått en slik avtale, eller om de ansatte har fått den ekstra representasjonen de har krav på.

Målt etter offentlig oppmerksomhet og en mengde gjennomførte nettsøk synes det som om bedriftsforsamlingen er i ferd med å bli en sjeldenhet. Og der de finnes ser det ut som om forsamlingen har liten betydning som redskap for eierstyring. Bedriftsforsamlingen betegnes som en litt kompliserende ordning, men i det store bildet uten betydning. Valg av styret blir litt mer omstendelig, men eierne, og særlig de store eierne, får det uansett som de vil. Dette gjelder også for bedriftsforsamlingen som et redskap for makt eller innflytelse: Store eiere, så vel som administrasjonen, kan bruke bedriftsforsamlingen i sin strategi, men det er ikke bedriftsforsamlingen i seg selv som er viktig.

Eiersammensetning er et viktig stikkord. I selskap med mange og aktive eiere, kan forsamlingen ha en funksjon som et møtepunkt eller en talerstol for enkelte. På den andre siden understrekes det at eierne fortrekker direkte kontakt med styret eller administrasjonen. Mulighetene for å påvirke de viktige beslutningene blir derfor små. Flere har også påpekt at bedriftsforsamlingen kan føre til et uheldig forhold mellom ansvar og innflytelse. Det er styret og styremedlemmene som sitter med ansvaret, selv om bedriftsforsamlingen er gitt innflytelse. Bedriftsforsamlingen kan stoppe viktige vedtak, men det gjøres svært sjelden eller aldri.

På spørsmål om bedriftsforsamlingens betydning som en del av det bedriftsdemokratiske regelverket, er det et samstemt bilde som trer frem fra eierne: Ansattes representasjon i styret er en viktig ordning med positiv effekt for selskapene, men bedriftsforsamlingen har ingen betydning.

Noen av aktørene er sterke motstandere, mens andre har et mer avslappet forhold til ordningen: Den har liten nytte, men gjør heller ingen skade. Andre peker på at dersom bedriftsforsamlingene skal opprettholdes, må de gjøres mer viktige.

Tillitsvalgte må foreta strategiske vurderinger og sørge for å være utnytte alle muligheter for å være tilstede i de fora som fatter de viktige beslutningene. Som utgangspunkt for en analyse av bedriftsforsamlingens betydning gir sitatet «vi må være der makta er», grunnlag for å stille to spørsmål: 1) Har bedriftsforsamlingen makt — fattes det beslutninger med betydning for de ansatte arbeidsforhold og hverdag? Og 2) Er de ansatte representert i bedriftsforsamlingen, og hvilken innflytelse har de der?

De ansatte er representert i bedriftsforsamlingene der slike er etablert, men hvorvidt de har innflytelse er et spørsmål om hva som foregår i organet. Bedriftsforsamlingen var en del av en større bedriftsdemokratisk reform, men etableringen var også koblet til mer generelle idealer om demokrati og forholdet mellom selskap og samfunn. Gjennom å trekke flere aktører inn i styringen av selskapet kan beslutningene forankres bedre, og samfunnets interesser kan spille en viktigere rolle. Bedriftsforsamlingen ble innført i en annen tid, med andre idealer for hvordan — og hvem — som skulle styre selskapene. Og ikke minst — i en tid hvor både selskapsstruktur og eierskap så annerledes ut.

I dag er flertallet av ansatte i privat sektor ansatt i et selskap som inngår i et konsern. Ansatte har også rett til å kreve representasjon i morselskapets styre og eventuelle bedriftsforsamling. Muligheten til å påvirke fra posisjoner lenger ned i konsernene har blitt vanskeligere, og avstanden til eierne større. Dette tilsier økt oppmerksomhet om de ordninger og posisjoner som gir rett deltakelse i eiernes organer.

Endringer til tross, hensikten med ordningen er tidløs: De ansatte har en demokratisk rett til å påvirke beslutningene med betydning for deres arbeid og liv. Fafo er nå i ferd med å starte et nytt prosjekt som skal gå dypere inn i bedriftsforsamlingens plass i bedriftsdemokratiet. Kort sagt: Er bedriftsforsamlingen gått ut på dato som redskap for ansattes innflytelse, eller er det bruken av ordningen som må oppdateres?

Notatet ‘Bedriftsforsamling – pleie eller plikt?’ finnes på Fafos hjemmeside (http://www.fafo.no/pub/rapp/10190/index.html). Prosjektet var finansiert av KLP.