Eva Ler Nilsen

eva.ler.nilsen@lomedia.no

Farvel, Asia. Det har blitt for dyrt for kleskjedene å produsere billigklærne sine der. Ifølge Boston Consulting Group steg industriarbeiderlønna i Kina 19 prosent årlig i perioden 2005-2010. Det er bra for de kinesiske arbeiderne, men Kina mister oppdrag fra utlandet. Bedriftene flytter produksjonen til stadig billigere markeder. Selv kinesiske selskaper flytter produksjonen ut til andre lavkostland.

Da jeg vokste opp, var det britiskstyrte Hong Kong som gjaldt. Alt som var billig kom derfra. Etter 1997 har Hong Kong vært en del av Kina, men under prinsippet om å styre seg selv. Lønnsnivået steg, og produksjon av billigartikler ble flyttet til provinser med rimeligere arbeidskraft. Kina er fortsatt det største produksjonsmarkedet for billigvarer, også for svenske H&M. Da kleskjeden i mars i fjor endelig gikk med på å offentliggjøre lista over hvem som produserer klærne de selger, viste det seg at 262 fabrikker produserer H&M-klær i Kina. Kleskjeden hadde også 194 leverandørfabrikker i Tyrkia, 164 i Bangladesh og 104 i India. Bare tre fabrikker ligger i Sverige.

De siste par årene har vi på avstand vært vitner til enorme tragedier i tekstilproduksjonsbransjen i Asia. Branner i flere fabrikker har tatt hundrevis av menneskeliv. Fabrikkene har vært de reneste dødsfellene, flere av dem uten rømningsveier. I april i fjor døde over 1.100 ansatte i Bangladesh da klesfabrikken de jobbet i, kollapset. Bygget var i en elendig forfatning. Tragedien satte et nytt søkelys på de ansattes arbeidsforhold i denne bransjen. De er mildt sagt like elendige som byggene. Tusenvis av ansatte jobber tett sammen i enorme bygninger uten et eneste krav til inneklima. Arbeidsdagene er lange, lønna lav og sikkerhetstiltakene fraværende. Utgifter til lønn og sikkerhet kuttes til beinet for å vinne kunder.

Fjorårets tragedier i tekstilfabrikkene satte sinnene i kok i Bangladesh. Særlig etter bygningskollapsen kom det til streiker og voldsomme demonstrasjoner i hovedstaden Dhaka, hvor det ble krevd at fabrikkeierne stilles til ansvar. Demonstrantene og de etterlatte vil ha en slutt på at eierne omgår lover og sikkerhetsforskrifter i profittens navn. Det er arbeiderne som betaler prisen for at arbeidsgiverne skal vinne anbudsrunder. Demonstrantene rettet også knyttnevene mot kleskjedene og de vestlige forbrukerne.

De internasjonale kleskjedene har lovet bot og bedring, inspeksjoner og mer anstendighet. Men hvor lenge rekker det, tro? H&M, som fortsatt er storkunder i det asiatiske tekstilmarkedet, er nå også på plass på det afrikanske kontinentet. Her kan de trolig kalkulere med enda lavere produksjonskostnader. Til den svenske avisen Dagens Industri uttaler H&M-sjefen Karl-Johan Persson at mange av de afrikanske landene har en voksende middelklasse, som kan utgjøre et stort marked for kleskjedens sortiment.

Det er grunn til å tvile på at det er utsiktene til å åpne butikker i Øst-Afrika som er hovedårsaken til at H&M har startet produksjon i fattige land som Etiopia og Kenya. Det er vel helst for å holde liv i billigsortimentet i vestlige land, til en billigst mulig penge. Men en t-skjorte skal ikke koste under femtilappen. Når du regner inn kostnader til produksjon, frakt og en fortjeneste i alle ledd, er det rett og slett ikke mulig. T-skjorta skal være langt dyrere. Den prisen er det vi som skal betale, ikke de som risikerer livet i produksjonslokalene.