Alt man kjenner av moderne musikk kan spores tilbake til den sørøstlige delen av USA; altså delstatene Florida, Louisiana, Alabama, Georgia, Mississippi, North Carolina, South Carolina og Tennessee. Glem det; alt man kjenner av moderne popkultur har sitt utspring i denne delen av landet. Det var hit de første europeerne kom på begynnelsen av 1500-tallet, og det var her de store vendepunktene i amerikansk historie fant sted — som den amerikanske revolusjonen, borgerkrigen og avskaffelsen av slaveriet. Her finnes store ansamlinger av trailer-trash, hockeysveiser og religiøse fanatikere, og her finnes det fortsatt folk som kjemper for å skille svarte fra hvite. Men «The Southeast» er også området der jazzen, bluesen og countrymusikken vokste frem, og med det dannet grunnlaget for alt man har stående i platehylla hjemme.

Memphis blir ofte omtalt som «rockens fødested». På 40-tallet var byen full av klubber med hovedsakelig svarte musikere som pumpet ut blues til den tørste arbeiderklassen. Mange av dem kom kjørende opp Highway 61 (ja, den som Bob Dylan navnga skiva si etter) fra Mississippi-deltaet for å søke lykken i disse røykfylte bulene. Hit kom Muddy Waters (som senere dro videre til Chicago og skapte det som ble kjent som «The Chicago Sound»), og her var B.B. King, John Lee Hooker og Howlin' Wolf. Hit kom Elvis Presley, Roy Orbison, Johnny Cash, Carl Perkins og Jerry Lee Lewis. Og her bodde Sam Phillips — mannen som drev Sun Studios noen steinkast fra Beale Street, og som i 1951 sto bak spakene da Jackie Brenston spilte inn «Rocket 88». Singelen ble kjent som den første i sjangeren rock, og brøytet vei for Elvis og Jerry Lee Lewis.

Fra blues til jazz. Vi kjører den originale Highway 61, også kjent som «The Blues Highway». Her haiket Muddy Waters og hans likemenn på lasteplan opp mot Memphis mens de drakk brennevin og klaget med sang.

På veien finner vi Clarksdale, stedet der soulsangeren Sam Cooke ble født, og der bluesens mest mytiske person, Robert Johnson, skal ha solgt sjelen sin for å lære å spille gitar. Johnson skal ha møtt djevelen i et veikryss, men siden ingen helt vet hvilket kryss det var snakk om, valgte like godt turistnæringen ut et tilfeldig et, satte opp en plakat og kalte det business. Nå trosser idioter som oss selv trafikken for å få et bilde av det som kan eller ikke kan være krysset der Robert Johnson kan eller ikke kan ha solgt sjelen sin.

Der Memphis er rock, er New Orleans jazz. Røttene kan spores tilbake til Congo Square, som nå ligger i Louis Armstrong Park — som igjen ligger i bydelen Tremé. På 1830-tallet begynte slaver å samle seg her på søndagene for å spille og danse. Etter hvert ble de rene trommerytmene akkompagnert av instrumenter, og vips så hadde du jazz. Jazz er for så vidt et vidt sjangerbegrep, og så enkelt var det i og for seg ikke, men se på dette som Ingrid Espelid Hovig-versjonen av jazzhistorien. Resultatet er uansett at blåserrekka har stått på barer og gatehjørner i denne byen siden midten av 1800-tallet — ledet an av musikere som Louis Armstrong, Sidney Bechet og Jelly Roll.

I New Orleans står jazzen ut av alle barer, og det er dans på bordene og maiskolber på grillen. New Orleans er ellers kjent for en relativt høy krimrate, orkaner og det kreolske kjøkkenet med østers og sterk saus.

Det er noe herlig nostalgisk over å farte rundt i landet vi elsker å hate. Det gir en god følelse å bli møtt av store billboards på vei inn til små byer, og å bestille noe fritert på en liten, skitten amerikansk diner — selv etter 4100 tilbakelagte kilometer. Det finnes nemlig bare én riktig måte å oppdage USA på, og det er på fire hjul.

Ali-B