Tiril. R. Halvorsen

EU-kommisjonen publiserte i vår en rekke eksempler de selv mente var gode måter å drive offentlig innkjøpspolitikk på. Skiens- og Oslo-modellen var blant disse. Nå trekker overvåkingsorganet ESA de samme metodene i tvil. Det er ikke greit.

Det såkalte handlingsrommet i EØS-avtalen kan ikke begrenses til rene juridiske tolkninger. EU-retten er ofte upresis, slik tidligere sjeføkonom i LO, Stein Reegård, påpekte i Aftenposten forrige uke. Den er også stadig i endring, har innebygde motsetninger og en haug av unntak, skriver han. I tillegg åpnes det for at det meste kan og bør veies opp mot nasjonale hensyn. Med andre ord: det åpnes opp for svært ulike tolkninger og praktiseringer av EUs regelverk.

Hvordan vil regjeringen svare?

Det betyr at det stort sett alltid går an å argumentere mot EU – eller EØS-avtalen og overvåkingsorganet ESA, for Norges del.

Spørsmålet er om dagens regjering gjør den jobben godt nok. Nå ser vi ut til å få en test på akkurat dette: Hvordan vil regjeringen svare på ESAs henvendelse og kritikk av innkjøpsmodellene i norske kommuner og fylkeskommuner?

Sosial dumping og oppsplitting av arbeidsgiveransvaret har vært, og er, stadig et stort problem i bygg- og anleggsbransjen. Bransjen er dessuten preget av en høy andel arbeidsinnvandrere, mye innleie og en generelt lav organisasjonsgrad. Produktiviteten de siste tiårene har falt med ti prosent. I sum er dette en uakseptabel situasjon som har krevd politiske tiltak. Innkjøpsmodellene, som i stor grad er drevet fram av rødgrønne kommuner, tar mål av seg å sikre lønns- og arbeidsvilkår på linje med det norske arbeidstakere normalt får, til alle. Og generelt regulere bransjen bedre.

Bør støtte demonstrantene

EU-kommisjonen samlet i vår inn en rekke eksempler de selv mente var gode måter å drive offentlig innkjøpspolitikk på. Skiens- og Oslo-modellen var blant disse. Derfor er det ganske overraskende at ESA nå stiller spørsmål ved de samme modellene. Riktignok bare enkeltelementer, men likevel.

Modellene som helhet, og de enkelte tiltakene for seg, er etter min mening godt begrunnet, og i tråd med EU-reglene. Og har dessuten hatt en positiv effekt, noe som viser at de er treffsikre. Raymond Johansen og byggfagforeningene i Oslo har vært svært tydelige i sine forsvar av modellen, og denne uken arrangeres det en demonstrasjon til støtte for den.

Regjeringen bør følge opp og støtte demonstrantene. Særlig fordi det vil være svært problematisk å akseptere at ESA fører en strengere praktisering av EUs regler enn EU gjør selv. Det vil være å la seg kjøre over.

En fallitterklæring

I tillegg vil manglende handling nå være å helle bensin på bålet som er den store EØS-debatten i fagbevegelsen. Både bransjer og enkeltmennesker lider under konsekvensene av mange år med for dårlig arbeidslivspolitikk, og har naturlig nok sett seg lei på mangel på handlekraft. Innkjøpsmodellene har vært et etterlengtet lys i mørket. Vil regjeringen forsvare dem?

Begrepet «sosial dumping» er ikke nevnt av Erna Solbergs regjering i noe budsjett eller handlingsplan. De fokuserer utelukkende på arbeidslivskriminalitet, som isolert sett er mer alvorlig, men som ikke tar opp i seg den potensielt samfunnsødeleggende effekten sosial dumping har.

Arbeidslivskriminalitet er, som det kommer av ordet allerede ulovlig. Her er håndheving og straff sentrale tiltak. Sosial dumping befinner seg i en gråsone og krever ny lovgiving, strengere krav og kontroll, i tillegg til holdningsendrende arbeid. Et fravær av et tydelig svar fra Solbergs regjering, som slår fast at det er vårt nasjonale privilegium å sørge for at sosial dumping bekjempes, vil være en fallitterklæring – overfor ESA, og overfor markedskreftene som utnytter sårbar arbeidskraft og gråsoner i lovverket i dag.

Det er ikke en liten og ubetydelig debatt som foregår om EØS-avtalen. Dersom regjeringen ønsker å rydde opp i arbeidslivet, og dersom de ønsker en fortsatt høy oppslutning om EØS-avtalen bør de gripe denne sjansen. Demonstrantene kan være en god alliert. Dette er ikke en konflikt norsk arbeidsliv tåler å tape. Dersom politikken ikke svarer, blir dette bare den første av mange demonstrasjoner.