Av Svein-Yngve Madssen

sym@lomedia.no

Like fullt er det utviklingstrekk som bør skape bekymring. LOs sjeføkonom Stein Reegård har ved flere anledninger pekt på ett av dem. Det er langt færre norskfødte som er i arbeid nå enn i 2008.

Sysselsettingen har økt med nesten 127 000 personer, men sunket med rundt 23 000 for norskfødte i perioden 2008 til 2013. De nye jobbene fylles med andre ord av utenlandsk arbeidskraft. Reegårds andre bekymring er at andelen av befolkningen som er i arbeid, også er lavere enn i 2008.

Yrkesandelen på 71,2 prosent er helt i verdenstoppen. Men i et land som dyrker arbeidslinjen, er det urovekkende at denne andelen har sunket med om lag 2,5 prosentpoeng siden toppåret 2008. Tallene i nasjonalbudsjettet viser også at yrkesandelen blant de yngste, mellom 15 og 24 år, er redusert med hele 9 prosentpoeng.

Det kan være mange årsaker til det blant annet at flere tar høyere utdanning uten at de kombinerer det med arbeid. Uansett er det nødvendig å få kunnskap om hvorfor stadig flere unge mennesker står utenfor arbeidslivet.

En voksende andel utenlandsk arbeidskraft er en utfordring i seg selv for fagbevegelsen. De er vanskeligere å organisere, påvirker lønnsnivået og kan være offer for sosial dumping. Vi ser også at det innenfor enkelte områder fører til redusert produktivitet. Med relativ lav ledighet og stort behov for arbeidskraft, er det likevel all grunn til å se på utenlandske arbeidere som positive for det norske samfunnet.

Ifølge nasjonalbudsjettet er det tegn som tyder på at den store arbeidsinnvandringen er i ferd med å avta. Fremdeles er forskjellen i lønnsnivå mellom Norge og andre land, også Sverige, så stor at det er lønnsomt å jobbe i Norge framfor å arbeide i hjemlandet. Og i mange land er alternativet ikke arbeid, men arbeidsledighet og fattigdom. Like fullt kan det være greit å se for seg en framtid hvor svensk ungdom og polske håndverkere reiser hjem. Hva vil skje på norske sykehjem, i servicenæringen og i bygg og anlegg hvis mange vender tilbake til sine egne land?

Men den største utfordringen vi står overfor i dag, er å inkludere enda flere i arbeidslivet. Det er lett å stille krav, men det betinger også at både myndigheter og arbeidsgivere tar ansvar for å legge til rette. Forslaget til statsbudsjett viser at regjeringen er langt flinkere til å kreve, enn å levere.